Nostalgi

For noen uker siden våknet jeg ansikt til ansikt med Erik Thorstvedt, øverst i en køyeseng, på en hytte i Telemark. Jeg tok en morgenstrekk, gjespet inn den friske luften fra et vindu på gløtt, og myste bort på fotballkeeperen. Han smilte mot meg, med en upåklagelig piggsveis. I snart 30 år har jeg våknet opp slik på denne hytta, ved siden av Erik i keeperdrakt.

Altså, la meg forklare. Da jeg var ti år gammel, tilbake på 1990-tallet, og foreldrene mine akkurat hadde kjøpt hytta, hadde jeg noen fotballklistremerker til overs.

Siden jeg hadde fått lov til å dekorere veggen over køyesengen akkurat slik jeg ville, så klistret jeg Erik opp på furupanelet. Nå er han liksom blitt en del av interiøret. På lik linje med noen kobbergjenstander ingen bruker, et freaky steintroll og broderte bilder. For på hytta skal allting være slik de alltid har vært. Spørsmålet er selvsagt hvorfor.

Norsk utakt

Den tyske filosofen og forfatteren Hans Magnus Enzensberger (1929–2022) ferierte på en hytte i Valdres gjennom flere år. I boken, som fikk den oversatte tittelen «Norsk utakt» (1984), resonnerte han seg frem til at lykken for en nordmann ikke var en abstrakt idé. For Enzensberger var det slik at «den norske lykken ligger ved fjorden», i form av en hytte som er «så gammel som mulig».

Foran døren står familiens gummistøvler på matten. Grønne og slitte skal de være ... Ingen av beboerne har noensinne kommet på tanken å kvitte seg med den gamle kokeplaten, den gamle såpeskålen eller den gamle radioen med trolløyet. I bokhyllen slumrer dikt av Wildenvey, den norske jernbanens historie i tre bind, og «Hvem, Hva, Hvor» for 1949.

«I denne asketiske hyrdeidyllen står tiden stille», skrev Enzensberger videre, før han betegnet Norge som Europas største folkemuseum.

Hytta er skandinavenes egentlige hjem, hevdet den britiske journalisten Roland Huntford, som var korrespondent for avisen The Guardian på 1970-tallet. Og våre hyttetradisjoner var en form for modernitetskritikk, skrev han i boken «The New Totalitarians» (1973). Huntford mente at den svenske sommarstugan og dens uforanderlighet var et opprør mot den standardiserte, anonyme leiligheten i en forstad, og mot rotløsheten i det moderne samfunnet.

«Uten denne institusjonen som hytta er», skrev Huntford, ville forstedene ende opp med å bli intet mer enn «svært dyre mentalsykehus».

Fast grunn under føttene

Når nye ting introduseres på hytta, blir de fort en trussel mot «den norske lykken». Slik er det i alle fall for min mormor. En sommer på 1980-tallet skrev hun forferdet i hytteboken som tilhører vår families ur-hytte fra 1942, om hvordan onkelen min, som da var 15–16 år gammel, hadde tatt byen med seg på hytta. «Morten har tatt med seg diverse bilbatterier. Og TV! Og datamaskin!! På hytta!!! Huff.»

Den polske sosiologen og filosofen Zygmunt Baumann (1925–2017) kan hjelpe oss til å forstå den iboende trangen til å la feriestedene våre bli til familiemuseer. Bauman pekte på at det som definerer vår samtid, er midlertidighet og konstant forandring. «Vi skifter arbeid, bosted, partner; vi shopper omkring etter identiteter, forbruksvarer, opplevelser. Rommene vi beveger oss i, institusjonene og økonomien som samfunnet vårt bygger på, er i endring», skrev han. Den uforanderlige familiehytta blir dermed til fast grunn under føttene i en flytende modernitet.

Farlig nostalgi

Men en gang iblant blir det jo gjort endringer på hytter, og noen drives til sinnssyke handlinger når slikt skjer. I 2017 ble det sluppet en historie i norsk presse om en kvinne ved navn Laila, som hadde arvet en hytte sammen med sin søster. Denne søsteren var gift med en ufyselig fyr som tok seg til rette på hytta. Han monterte innbrudd-sikre vinduer, satte inn smekklås og malte veggene i en helt ny farge – uten å spørre.

Laila savnet den enkle tiden da det bare var henne og søsteren på hytta. Da alt var slik det alltid hadde vært.

Noe måtte gjøres, så hun puttet store mengder sovemedisin i middagen. På natten slepte hun så den sovende svogeren ut på hyttetunet og la ham i snøen ved siden av utedoen. Slik ville alle nemlig tro at han bare hadde fått et illebefinnende under et nattlig toalettbesøk.

Men idet Laila skulle gå tilbake og legge seg, merket hun at smekklåsen, som svogeren hadde montert, var gått igjen. Hun hamret så løs på de innbruddsikre vinduene, men søsteren var også full av sovemedisin og sov som en stein. Ute var det 20 minusgrader, Laila var kledd i bare natt-kjolen, og det var en times gange til nærmeste hytte. Det endte med at de begge frøs ihjel.

*

Fremtidige inngiftede på hytta i Telemark er herved advart. På hytta skal jeg for alltid våkne ansikt til ansikt med Tottenham-keeper Erik Thorstvedt. Som det endelige beviset på hvor opptatt hyttefolk er av fortidsminner, så kan jeg fortelle at jeg faktisk er fan av Tottenhams erkerival Arsenal.

Hyttegalskapen er tydeligvis sterkere enn klubblojaliteten.

PS. Historien om Laila er ikke sann. Den utspant seg i en novelle i Hjemmets påskenummer i 2017. Men bare det at noe slikt har stått på trykk i Norges mest leste ukeblad, vitner om at det finnes dem der ut som har tenkt tanken.