Zeitenwende

Vaktbataljonen er det tyske forsvarets utstillingsvindu. Soldatene i enheten har støvler med metallbeslag for å gi en særegen marsjakustikk. På besøk i en av bataljonens kaserner i Berlin i april, er dette lyden jeg hører: Ekkoet av spredte klikk mens enkeltsoldater beveger seg opp og ned trappene i den kulturminnemerkede bygningen.

Tyskland står overfor en historisk militær opprustning. Ifølge kritikere er det den største opprustningen siden andre verdenskrig. Det er en utfordring ikke bare økonomisk, men også kulturelt. Der andre land kan bygge sin militære tradisjon på konvensjonelle ideer om seier, ære og heltemot, må Tyskland navigere i et landskap av skyld og skam.

Historiens støveltramp – tidligere tiders marsjakustikk.

Likevel er det nettopp Tyskland som nå, ifølge sin egen regjerings målsettinger, skal innta den militære lederrollen i Europa. Med en hær uten patos og en historie uten helter.

– Und los! Sett i gang!

Det er tredje gang stabsunteroffizier Steve Krüger (40) gir sin ordre i vaktbataljonens kaserne. Mennene hans, en gruppe unge rekrutter, river av seg hjelmene, og med raske bevegelser tar de frem en gassmaske. De har ni sekunder på seg til å tre den over hodet.

Stabsunteroffizier Krügers klokke stopper på 9:46.

– Det må de klare raskere, sier han.

Ny tid Forbundskansler Olaf Scholz varslet et Zeitenwende, et tidsskille, etter Russlands invasjon av Ukraina. Foto: Getty Images

Det har gått over ett år siden forbundskansler Olaf Scholz holdt sin berømte tale som svar på Russlands invasjon av Ukraina, en tale som gjorde begrepet Zeitenwende – tidsskille – til årets ord i Tyskland. Nå skulle det bli slutt på 30 år med militær tilbakeholdenhet for EUs mektigste land. Kort tid etter ble 100 milliarder euro gjort tilgjengelig gjennom et spesielt fond for å ruste opp forsvaret og ta igjen etterslep.

«Vi trenger fly som flyr, skip som styrer ut mot havet og optimalt utstyrte soldater», lød det fra Forbundsdagens talerstol under den ekstra sesjonen, søndag 27. februar 2022.

Når 2 prosent av BNP skal brukes på forsvar, vil Tyskland, innenfor rammen av Nato, ha den største konvensjonelle hæren i Europa, forsikret Olaf Scholz.

– Klar?

– Jawohl!

Denne gangen stopper klokken for noen av rekruttene på litt over 10 sekunder. Stabsunteroffizier Krüger snurper munnen misfornøyd sammen.

Utenfor kasernens tykke vegger brer området seg utover. Det er enormt. Og øde. Noen få soldater ses her og der. De røyker, skroller på mobilen. I en innhegning går tre geiter og beiter.

Omfattende byråkrati

Å gjøre Tyskland til Europas ledende militærmakt har vist seg å være lettere sagt enn gjort.

Hjemme har kritikken av landets forsiktighet med hensyn til våpenleveranser til Ukraina delt plass i offentligheten med økende misnøye over håndteringen av egne tropper.

Ved årsskiftet var kun 90 millioner euro av de øremerkede milliardene utbetalt. Og for de store tyske våpenprodusentene, med blant andre Rheinmetall, Heckler und Koch og Krauss-Maffei Wegmann i spissen, ble det lang ventetid på de lovede ordrene fra forsvarsdepartementet.

Fra den nye forsvarsministeren Boris Pistorius, som i begynnelsen av året tok over ledelsen etter at forgjengeren Christine Lambrecht mislyktes, fikk bransjen i stedet beskjed: Det er best dere starter uten oss.

Først i midten av mai dukket det opp en ordre på 50 nye pansrede Puma-kjøretøyer.

Så komplisert er byråkratiet når det gjelder innkjøp av militært utstyr, at myndighetene som har ansvar for anskaffelsene, har vokst gjennom årene til nå å sysselsette over 11 000 personer.

Utviklingen når det gjelder antall soldater, har imidlertid gått i den andre retningen. I 2022 avsluttet over 19 500 tyskere sin militærtjeneste, flere av dem før tiden. Og med 18 775 nye rekrutter økte avstanden til målet om 203 000 soldater innen 2031 i stedet for å minke.

Nå snakkes det om en snuoperasjon som må skje ikke bare på det materielle plan, men også på det mentale. Et tidsskille eller vendepunkt i hodet. Et Zeitenwende im Kopf.

Nå snakkes det om en snuoperasjon som må skje ikke bare på det materielle plan, men også på det mentale. Et tidsskille eller vendepunkt i hodet. Et Zeitenwende im Kopf.

Det er ikke første gang. Etter andre verdenskrig ble landet delt av seiersmaktene, og Wehrmacht, som var navnet på nazistenes hær, ble avvæpnet.

Da Nato ble dannet i 1949, beskrev alliansens første generalsekretær Lord Ismay oppdraget med følgende ord: «To keep the Russians out, the Americans in, and the Germans down.» (Å holde russerne ute, amerikanerne inne og tyskerne nede.)

Men det gikk bare seks år før den kalde krigens logikk krevde nye tyske soldater. I 1955 ble dagens Bundeswehr født i Vest-Tyskland. Og på den andre siden av den tysk-tyske grensen svarte DDR med sin nasjonale folkehær.

Da DDR opphørte og ble en del av det samlede Tyskland i 1990, ble landet og de tidligere seiersmaktene Frankrike, Storbritannia, USA og Sovjetunionen enige om en massiv nedrustning av forbundsrepublikken. Tyskland har siden gjenvunnet sin sentrale posisjon i Europa med stadig større økonomisk og politisk innflytelse, men uten tilsvarende utvikling militært.

Tyskere i uniform var noe man kunne se på avsidesliggende steder som i Afghanistan og Mali. Om de ble sendt hjem i kister, var omtalen at de var drept av fremmede, ikke av fienden – alt for å unngå krigsretorikk.

Først i 2009 fikk de som døde i Bundeswehr etter 1955, et sentralt minnesmerke i Berlin – først uten navnene på de døde.

En hær uten fiende og uten falne.

Få gode forbilder

Ved kaserneområdets hovedbygning blir jeg møtt av et sitat inngravert i tre stålplater: «For en god og rettferdig sak er en innsats med eget liv en rimelig pris».

Sitatet kommer fra Julius Leber, sosialdemokratisk politiker i Weimarrepublikken Tyskland og en av dem som planla det mislykkede kuppet mot Adolf Hitler 20. juli 1944. Hele kaserneområdet er oppkalt etter ham, altså etter Julius Leber. Siden i fjor har dette vært basen for «sakens» territorialforsvar.

Hvis det hadde fantes helter i dagens tyske militære tradisjon, ville de vært soldatene som sørget for å plassere en koffert med en bombe under Hitlers skrivebord den dagen. Nå kalles de i stedet for forbilder, i tråd med konseptet i det tyske forsvaret som kalles innere Führung, eller «indre lederskap».

Konseptet, som har vært en del av Bundeswehr siden grunnleggelsen, inneholder retningslinjer for soldatenes selvbilde. «Borgere i uniform», blir dette vanligvis oppsummert med, et begrep som understreker soldatens borgerrettigheter fremfor ubetinget lydighet.

Kvinnene og mennene i dagens tyske forsvar lærer tidlig at den ytterste autoritet ikke er deres befal, men deres egen samvittighet.

Kvinnene og mennene i dagens tyske forsvar lærer tidlig at den ytterste autoritet ikke er deres befal, men deres egen samvittighet.

Deres forgjengere i enten Wehrmacht eller Folkehæren i DDR kan også tjene som forbilder – om de ikke gjorde opprør mot sine overordnede og dermed brøt med sin soldatgjerning, det vil si pliktene og forpliktelsene enhver soldat må bekjenne seg til også i dag. Mytterister, med andre ord.

Da Bundeswehr ble grunnlagt, var dette langt fra åpenbart. Ikke minst med tanke på at flere i ledelsen på den tiden selv hadde militær bakgrunn fra nazistenes hær, som langt ut på 1990-tallet fortsatt var preget av en slags uskyldsmyte i det kollektive minnet.

Det er 33 rekrutter ved brakkene i Berlin. De har fullført tre uker av sin tre måneder lange grunnutdanning. Blant noen av instruktørene kan man høre irritasjon over at presseteamet har invitert meg og fotograf Doro Zinn før det er begynt å skje «noe spennende».

Om tyske soldater har vært synlige på hjemmebane, har det hovedsakelig vært som ekstrapersonell ved de lange vaksinasjonskøene under pandemien. Eller som hjelp til å løfte sandsekker under oversvømmelser. Og så på togene. Siden høsten 2020 reiser alle soldater gratis med tog. Nå må hovedoppdraget tilbake i fokus: å forsvare Tyskland. Det gjør seg best med våpen i hånd. Og disse rekruttene har ikke kommet så langt ennå.

I stedet får jeg møte tre av dem med notisblokker og penner i kasernens undervisningsrom. Av sikkerhetsgrunner bør ikke tyske soldater oppgi etternavn i kontakt med pressen, heter det i instruksjonene.

Derfor blir det bare Kevin, Toni og Ragnar. De er 21, 24 og 18 år og har meldt seg som frivillige i et pilotprosjekt som innebærer at de etter grunnutdanningen plasseres i sine respektive hjem-regioner for til sammen ett års militærtjeneste.

Blant de ledende økonomiene i verden er Tyskland det landet der befolkningen bekymrer seg mest for sin egen sikkerhet etter Russlands invasjon av Ukraina i fjor. Men for Kevin, Toni og Ragnar har den endrede sikkerhetssituasjonen i Europa spilt en mindre rolle i deres beslutning om å verve seg.

For Toni handlet det mer om å få orden på sin egen disiplin, for Kevin om å overvinne sin egen følelse av maktesløshet i møte med den siste tidens kriser, og for Ragnar om å utfordre sine egne grenser.

Men det handler også om å tjene landet sitt.

– Og hvis det skulle være nødvendig, sier Ragnar og banker tre ganger i armlenet på stolen, vil jeg gjerne forsvare Tyskland.

Luker bort uønskede elementer

Loretana de Libero er en sosialdemokratisk politiker og historiker som jobber som professor ved Universitetet i Potsdam og ved forsvarets eget ledelsesakademi i Hamburg.

– Bundeswehr er en hær fri for patos. Det var slik den ble grunnlagt, som en motsats til nazistenes Wehrmacht, sier hun.

I sin forskning er de Libero spesielt interessert i militær minnekultur og tradisjoner, temaer som er sentrale for det tyske forsvarets selvbilde. Tradisjoner og ikke minst ritualer er avgjørende for samholdet og til syvende og sist for å motivere mennesker til å gå i kamp.

Og ritualene må selvfølgelig ikke være giftige, påpeker Loretana de Libero.

Slike finnes det ellers mange av. Derfor har Tyskland siden 1980-tallet hatt spesielle retningslinjer angående militære tradisjoner, som hele tiden revideres. Loretana de Libero var med på utarbeidelsen av den siste revideringen, som ble utgitt for fem år siden.

– I denne forbindelse opptrer Bundeswehr strengt. Mistenkte tilfeller etterforskes umiddelbart, og høyreekstreme fjernes fra troppene, sier hun.

Det trenger ikke bare dreie seg om spektakulære tilfeller av nasjonalsosialistisk ideologi som har funnet veien inn i de militære enhetene, som da et helt kompani innenfor eliteenheten KSK, Kommando Spezialkräfte, ble tvunget oppløst i 2020. Selv valgspråk er stadig gjenstand for debatt. I 2014 ble fallskjermjegeres motto «Treue um Treue» (omtrent «lojalitet for lojalitet») forbudt. I fjor ble feltjegernes latinske ordspråk suum cuique diskutert fordi den tyske versjonen, Jedem das Seine (omtrent «til enhver det han fortjener»), sto å lese på porten til konsentrasjonsleiren Buchenwald.

Nye tradisjoner og minner dannes helt klart rundt de siste tiårenes utenlandssatsinger. Når jeg besøker Tysklands militærhistoriske museum i Dresden, er det utstilt et vrak av et tysk transportkjøretøy etter et selvmordsangrep som drepte fem afghanske barn og to tyske soldater i 2008.

I neste etasje står en ødelagt dør fra et annet pansret kjøretøy som ble sprengt i forbindelse med kamper mellom tyske fallskjermjegere og Taliban-soldater på langfredag to år senere.

Tyskland har lenge søkt etter en passende estetikk for å hedre tapperhet og mot. Det har vært utfordrende for en hær uten patos. Først i 2014 ble for eksempel navnene på de drepte oppført ved Bundeswehrs sentrale minnested i Berlin.

De utstilte relikviene fra kamper i land som Afghanistan kan sees på som ytterligere en del av denne søkenen. Problemene med å få menn og kvinner til å risikere livet for «en god og rettferdig sak» gjenstår fortsatt.

Allerede i 2006 hadde magasinet Der Spiegel et cover med tittelen «Tyskerne må lære seg å drepe». Det var i forbindelse med innsatsen i Afghanistan. Nå pågår det igjen diskusjoner om dette temaet. Ifølge Loretana de Libero er det konservative krefter som leter etter motivasjon i landets tidligere militære kultur.

– De hevder at de trenger eksempler fra historien for å motivere mennene sine, sier hun.

Tradisjoner og skikker fra tyske troppeenheter før 1945 er imidlertid forbudt, i henhold til tradisjonsretningslinjene.

Andre ser etter eksempler i dagens samfunn. Nylig pekte general Markus Kurczyk, som ved Zentrum Innere Führung leder arbeidet med å utvikle konseptet om militærets indre ledelse, på en i denne sammenhengen uventet inspirasjonskilde for fremtidige soldater: Tysklands kontroversielle klimaaktivister i gruppen Letzte Generation.

«De står for sin overbevisning. Deres besluttsomhet tiltaler meg. Det er slike mennesker jeg ønsker å vinne», sa general Kurczyk i Der Spiegel.

Økt oppslutning

Tyskland sliter med å finne sitt selvbilde som en ledende militærnasjon og en politikk som vil gjøre Berlin til garantisten for Europas sikkerhet. Posisjonen som økonomisk supermakt uten militær styrke var behagelig, men hører historien til, sier Herfried Münkler, en av Tysklands mest innflytelsesrike statsvitere og professor emeritus i politisk teori ved Humboldt-universitetet i Berlin.

– Økonomisk makt er noe man har, militær makt må man bygge opp. Det innebærer kostnader. De kommende forsvarsutgiftene vil medføre at det tyske samfunnet har passert toppen av sin velstand for en stund, om ikke for alltid, sier han.

Ifølge Christian Mölling ved DGAP, en tankesmie for sikkerhets- og utenrikspolitikk i Berlin, er dette noe som ennå ikke har sunket inn hos beslutningstagerne. De siste tiårene har ledende politikere bygget både sin karriere og sin troverdighet på ideen om handel som grunnlag for gjensidig avhengighet mellom stater som ellers har stått langt fra hverandre.

– De har mistet sin tolkningsrett til hvordan man sikrer fred, noe de nå må slite med, sier Christian Mölling, som mener det er der, hos politikerne, at Zeitenwende im Kopf må finne sted.

– Befolkningen er slett ikke så pasifistisk som deler av politikken vil ha det til, sier Christian Mölling.

Det er en antagelse som til tross for Tysklands historisk sterke fredsbevegelse har en viss støtte i forsvarets egen forskning: I fjor var nærmere 60 prosent av tyskerne for en opprustning både av forsvarets personell og materiell. Det er det høyeste tallet noensinne, ifølge undersøkelsen.

Samtidig blir slagord som «aldri mer krig, aldri flere tyske soldater» og «fred uten våpen» i økende grad stemplet som ute av kontakt med virkeligheten. For Christian Mölling er en militarisering av samfunnet snarere ønskelig.

– Hvis en militarisering av samfunnet gjør at samfunnet bevisstgjøres de grunnleggende spørsmålene, om krig og fred, om å drepe og bli drept, så ville jeg sagt: ja, selvfølgelig, sier Mölling, som tror det vil ta 10 til 15 år før samfunnet er kommet dit. Og så lenge Russland utgjør en trussel, har heller ikke de andre landene i Europa noe imot at Tyskland inntar en ledende posisjon militært, mener Herfried Münkler.

– Men det er et poeng i å la det ta tid. Dette er en rolle Tyskland må vokse seg inn i. Vi kan ikke bare dukke opp med en kniv mellom tennene igjen.

I kasernens katakomber ligger våpnene på rekke og rad i hyllene. G36, MG3 og MG5. Men vi får ikke lov til å fotografere dem. I trappeoppgangene fortsetter ekkoet av vaktbataljonens metallbeslåtte hæler.

Stefanie (32) er født i Berlin og jobbet tidligere i en butikk. Ved en av køyesengene i rommet ligger en bok med tittelen «Verdier og normer for Bundeswehr».

– Jeg vil gjerne være der for Tyskland om det trengs, støtte folket og stå opp for landet, sier Stefanie.

Fercan er 18 og kommer fra Nordrhein-Westfalen, lengst vest i Tyskland. Faren hans er fra Tyrkia, moren er tysk. Fercan håper på en fremtid i den tyske marinen og beskriver følelsen av å ha på seg uniform for første gang som høytidelig.

– Man blir en del av noe større. Man blir en del av Tyskland, sier han.

En ny generasjon. I gammelt snitt. Uniformene deres har ikke endret seg siden 1990-tallet.

På veggen i kasernens undervisningsrom er det skrevet en liste over Tysklands presidenter og forbundskanslere siden 1949. Den ender i 2020. Uten spor av Olaf Scholz, den nye tidens arkitekt.

Her heter forbundskansleren fremdeles Angela Merkel.