Maktesløshetens mørke utslag
For litt siden glemte jeg å betale for en hvitost – med vilje. Etter at jeg hadde lagt dopapir og en pakke smør opp på rullebåndet, gikk det opp for meg at en ost fortsatt lå under armen.
Den samme morgenen hadde jeg følt meg maktesløs i møte med nyheter om galopperende strømpriser, økning i bompenger og matvarebaroner som visstnok økte matprisene mer enn nødvendig. Jeg var i det hevnlystne hjørnet, og noen timer senere åpenbarte muligheten seg.
Jeg klemte osten hardt inntil kroppen, betalte for dopapir og smør, og sa nei takk til kvittering mens jeg smilte jovialt til jenta i kassen. Da jeg gikk ut av butikken, jublet jeg innvendig – før jeg kikket meg nervøst over skulderen.
Den djevelske hevneren
Hevnen er visstnok søt, og derfor er kulturhistorien full av hevngjerrige karakterer. Fra Shakespeares prins Hamlet av Danmark, som vil drepe sin onkel Claudius (som har drept Hamlets far og giftet seg med hans mor), til Quentin Tarantinos «Kill Bill»-filmer.
Klassisk blodhevn uten nåde Uma Thurman som «The Bride» hevner seg på et helt lag av mordere og deres leder i Quentin Tarantinos «Kill Bill: Volume 1» (2003). Foto: Album/NTB
I en av tidenes mest leste romaner, «Greven av Monte Cristo» (1844), bruker hovedpersonen et par tiår på å ødelegge livet til dem som fikk ham uskyldig fengslet. Boken har solgt anslagsvis en halv milliard eksemplarer og finnes også i tegnede versjoner for barn.
Og apropos hevn for de yngste: Tegneseriehelten Fantonald oppsto i 1969 etter at italienske barn skal ha bedt om at den alltid uheldige Donald for en gangs skyld skulle vinne over Skrue og Fetter Anton. Den første Fantonald-historien var en mørk affære og fikk navnet «Il diabolico vendicatore» – den djevelske hevneren.
Drøvtyggeren Hamlet
Forskning viser imidlertid at hevnen vel så gjerne kan bli bitter. I et forsøk fra 2008 laget en gruppe forskere et pengespill, basert på det såkalte gratispassasjerproblemet. Spillet ville gi høyere avkastning for alle deltagerne dersom alle bidro likt.
Noen få av deltagerne hadde imidlertid fått i hemmelig oppgave å snylte på kollektivet, og slik stikke av med mer penger enn de andre. Deretter ble noen av de vanlige deltagerne gitt mulighet til å hevne seg ved spillets slutt, og frata gratis-passasjeren penger.
De som valgte å hevne seg på snylteren, fortsatte deretter å irritere seg over den uretten som var blitt begått – en effekt forskerne kaller rumi-nation, eller drøvtygging på norsk – mens de som ikke hadde fått muligheten til å utøve hevn, gikk videre i livet. Resultatene antydet dog at denne negative drøvtyggingseffekten kun forekommer dersom man selv hevner seg, men ikke dersom noen andre tar igjen, og man selv står og ser på.
Det er kanskje dette Hamlet burde gjort. Hevntankene spiste ham nemlig opp og gjorde ham gal. Han fikk sin hevn over onkel Claudius, men hevnen ble ikke søt. Først tror Hamlet at Claudius gjemmer seg bak et gardin og stikker med en sabel, men der står Polonius, som dør. Deretter tar Polonius’ datter Ophelia (som Hamlet er betatt av) sitt eget liv. Hennes bror konspirerer så med Claudius og skal drepe Hamlet under en duell. Claudius har selv en backup-plan med forgiftet vin, men hans nye hustru, altså Hamlets egen mor, drikker av den under duellen. Alle dør.
Oppgjørets time År med ydmykelse kan fort ta overhånd, som for Donald, her som Donamlet i Dunmark.
60 prosent velger hevn
Hevndåder får riktignok hjernens belønningssenter til å lyse opp der og da. Men hevntanker over tid er forbundet med «reaktiv kardiovaskulær effekt», altså stress og høyere blodtrykk. Hevn kan riktignok tilby renselse, men da skal det mer til enn kun hevndåden.
En gruppe tyske sosialpsykologer gikk et skritt lenger enn de ovennevnte forskerne. De designet en enkel lagoppgave som gikk ut på å løse anagrammer. Hvert anagram ga 25 dollar i belønning, som kunne legges i en felles pott.
Da deltagerne fikk beskjed om at «lagkameraten», styrt av forskerne, hadde gjort krav på alle pengene, fikk også de mulighet til å hevne seg ved å frata egoisten penger. Dette valgte 60 prosent av dem å gjøre.
Men så, til forskjell fra det tidligere nevnte forsøket, fikk deltagerne her mulighet til å skrive en lapp hvor de forklarte egoisten hvorfor de hadde straffet vedkommende. Og deretter sendte forskerne to forskjellige typer beskjeder tilbake igjen – én sint melding, og én hvor det ble vist forståelse for hevndåden.
Resultatene antydet følgende: For at hevneren skal føle at en balanse er gjenopprettet, må den som først gjorde feil, innrømme å ha gjort noe feil.
**
Det å glemme å betale for ost med vilje, vil med andre ord ikke gi noen følelse av renselse. Det skal mer til.
Men her kan jeg lære av forskningen. Først: for å unngå drøvtyggingseffekten – altså at man bare fortsetter å irritere seg over urett dersom det er en selv som hevner seg – hva om jeg kan få noen andre til å glemme å betale for en hvitost med vilje.
Jeg kan så be vedkommende om å ta vare på plastinnpakningen, dumpe den på trappen til en matvarebaron, for så å ringe på – mens jeg står på hjørnet og titter. Det er nå den stedfortredende hevneren forhåpentligvis får anledning til å forklare hvorfor osten ikke ble betalt.
Så er det bare å håpe at baronen viser forståelse for tyveriet, slik at min hevn blir søt og ikke ender i en shakespeariansk tragikomedie.
Kilder: «The Paradoxical Consequences of Revenge» (Carlsmith/Wilson/Gilbert, 2008), «What gives victims satisfaction when they seek revenge» (Gollwitzer/Meder/Schmitt, 2010), «The Benefits, Costs and Paradox of Revenge» (Schumann/Ross, 2010).