Utenfor allfarvei
Det var en gang en melaninfattig fyr fra Porsgrunn som bestemte seg for å dra på ferie til den belastede bydelen Compton i Los Angeles. Da han kom frem til Airbnb-leiligheten, ble han ønsket velkommen av en melanin-rik vert som kikket forundret på ham, og spurte:
«Er du faktisk klar over at dette området kan være ganske farlig?»
«Selvfølgelig», svarte Porsgrunn-mannen.
For han ville ikke gjøre som turister flest. Han ville unngå tourist traps og andre nordmenn. I stedet for å ta selfie foran Hollywood-skiltet, skulle han oppleve bydelen som Dr. Dre, Ice Cube og de andre gangster-rapperne i N.W.A – Niggaz Wit Attitudes pleide å rappe om.
Før min venn fra Porsgrunn rakk å sette fra seg bagasjen, smalt det pistolskudd oppi gata.
Paris-syndromet
Hvorfor er det så mange turister som forsøker å unngå andre turister? Den tyske forfatteren Hans Magnus Enzensberger hevdet at hele den moderne turismen er bygget opp rundt én ting: virkelighetsflukt.
I essayet «Theorie das Tourismus» (1958) skrev Enzensberger at andre landsmenn vil være en refleksjon av nettopp det du ville ta deg en ferie fra, og at du derfor rives ut av din virkelighetsflukt dersom naboen plutselig står foran deg.
Dette opplevde briten Thomas Moore i Roma på midten av 1800-tallet, og skrev så et dikt om det:
Og finnes der intet sted på jord
hvor vi kan hvile, drømme, og rømme fra plikten?
Uten at et smørblidt engelsk fjes
dukker opp og ødelegger utsikten?
Moore hadde grunn til å klage. Den gang var det faktisk så mange engelskmenn i Roma at området rundt Spansketrappen ble kalt for Little Westminster. Forskning viser for øvrig at enkelte turister blir så skuffet over en «ødelagt utsikt», at de kan bli fysisk dårlige.
Paris-syndromet er den psykologiske betegnelsen på misfornøyde og desillusjonerte turister. Syndromet kan oppstå når en viktig del av reisen ikke svarer til de høye forventningene. Eksempelvis fordi horder av turister er til stede og ødelegger atmosfæren. Flest tilfeller finner vi blant japanske turister i Paris, og følgende symptomer blir rapportert: økt hjerterytme, svette, svimmelhet, pustebesvær og oppkast.
Berømt og beryktet Politiet er ankommet åstedet etter en intens skuddveksling i bydelen Compton i Los Angeles. Foto: Clarence Williams/Los Angeles Times/Getty Images
Mogadishu adventure
Det finnes faktisk folk som går enda lenger enn min venn fra Porsgrunn, i jakten på autentiske og u-turisti-fiserte opplevelser. Selskapet War Zone Tours tilbyr for eksempel krigsturisme. På deres gamle nettsider lød innsalget av turer til Sudan og Kongo som følger: «Hvordan er det mulig ikke å la seg fascinere av disse landene, med deres overflod av dyreliv, olje og automatgeværer?» Av alle ting ble også floskelmaskin og forfatter Paolo Coelho sitert: «You have to take risks. We will only understand the miracle of life when we allow the unexpected to happen.»
Tilbake i 2016 kunne avisen The Mirror melde om at en britisk familiefar på ferie i det krigsherjede Nord-Irak var blitt beskutt av IS-krigere. Det høres kanskje ut som et dårlig ferieminne, men det var akkurat en slik opp-levelse han hadde håpet å få ut av turen. Familiefaren legger nemlig ut videodagbøker med titler som «Mogadishu Adventure» på Youtube.
Krigsturisme er ikke et nytt fenomen. Mark Twain skrev allerede i 1869 en satire over turister som forsøker å overgå hverandre. I boken «The Innocents Abroad» beskrev Twain hvordan et reisefølge fant seg souvenirer blant ruinene etter Krimkrigen.
«De har plukket med seg kanonkuler, og noen har til og med tatt med seg beinrester for så å bli skuffet da det viste seg at det var bein etter en okse.»
«Reis deg selv spennende!»
En annen grunn til at det finnes turister som hater turister, er klasseangst og statusjag. Den italienske komedien «Il Calzolaio Inglese in Roma» (1826) handler om en nyrik, engelsk skomaker som utenfor Colosseum klarte å lire av seg følgende: «Når denne fabrikken står ferdig, vil den være forbløffende!»
Det å gjøre narr av uvitende turister begynte å bli en vanlig øvelse i de øvre samfunnslag på den tiden. Det var nemlig ikke lenger spesielt imponerende å ha vært i Paris eller Roma, for alle hadde jo vært der. Det som virkelig ga status, var at du hadde sett slike steder på en unik og autentisk måte. Dermed gjaldt det å fremstå som noe bedre enn en vanlig turist.
Den norskamerikanske sosiologen Thorstein Veblen skrev senere om hvordan reiser ble brukt som statussymboler. I 1899 lanserte han det etter hvert kjente begrepet conspicous consumption – prangende forbruk. Vi bruker klær og smykker for å vise oss frem for verden. Veblen mente også at man smykker seg med fritidsbruk på samme måte, og kalte dette for conspicous leisure. Reiser du dit alle andre reiser, så er du som alle andre. Men gjør du derimot autentiske ting på turen, så er du en autentisk person. Som slagordet reiselivsgiganten Expedia brukte for et par år siden: «Reis deg selv spennende!»
*
Porsgrunnsmannen på ferie i Compton fikk kastet seg inn i leiligheten akkurat idet et gjengoppgjør eskalerte et steinkast unna. Han ble sittende innendørs og høre på Niggaz Wit Attitudes resten av oppholdet.
«So when I’m in your neighbourhood you’d better duck, cause Ice Cube is crazy as fuck!»