Bit for bit

Nagler, glassperler, dyrebein og kjøl. Bit for bit er vikingskipet fra Gjellestad utenfor Halden blitt avdekket over tre års utgraving. Nå skal det skannes og bevares bit for bit, i en prosess som vil ta mange år. Det nye skipet føyer seg inn i rekken av de kjente Tune-, Gokstad- og Oseberg, der vikingskip er begravet sammen med mennesker – såkalt gravgjemme – i monumentale gravhauger.

– Gjellestad-utgravingen er kanskje det største som er skjedd i min generasjon av arkeologer. Miljøer i hele verden følger med på dette. Det finnes bare 15 kjente tilsvarende skipsbegravelser i verden, og dette er det første som graves ut med moderne metoder, sier utgravingsleder Christian Løchsen Rødsrud.

For tiden skanner han og teamet hans hver eneste nagle fra skipet og jobber med å bevare treverket med en metode kalt PEG, i vannbad. Målet er om noen år å kunne lage en stor 3D-modell som kan brukes til rekonstruksjon og utstilling. Selv om det i 1920 ble funnet skipsrester deponert i myr, og man i 1970 fant forliste fartøyer, må man helt tilbake til 1903 og Oseberg-funnet for noe sammenlignbart.

– Gjellestad blir dermed Norges fjerde godt dokumenterte vikingskip fra en monumental skipsgrav, og det første som undersøkes på over hundre år, sier Rødsrud.

Arkeologer har i tiår lett etter en gravhaug med skipet til en mytisk kong Gjell. I 2018 ble det endelig lokalisert – av en motorisert georadar, som viste skyggene av skipet. At det ble funnet nå, er ikke tilfeldig.

– Rivende teknologisk utvikling er en sterkt medvirkende årsak, sier Rødsrud.

Arkeologisk DNA

For mye har skjedd i moderne arkeologi de siste tiårene – samtidig. Både droner, georadar, satellittbilder, «arkeologisk DNA» (også kalt ancient DNA eller aDNA, en betegnelse for DNA isolert fra eldgamle prøver, som er mer nedbrutt sammenlignet med moderne genetisk materiale på grunn av nedbrytningsprosesser, red.anm.) og isotopstudier av kjemiske forbindelser i bein.

Med dette blir det mulig å finne ut noe fra beinrester som ikke har vært mulig før – for eksempel hvor noen ble født, hvor de levde og hva de spiste. Tennene på et menneske som vokser opp i et område med mye granitt, er annerledes enn på dem som vokser opp i områder med leire.

Når «signaturen» i tennene ikke tilsvarer geologien der man døde, har personen altså innvandret dit. Et annet spor er mengden oksygen i bein, for den er forskjellig i varme og kalde strøk.

En arkometrisk revolusjon

Mange kaller dette «den tredje arkometrisk (arkeologisk, kort forklart) revolusjon». Den forrige var da man oppdaget karbonmetoden for å datere gjenstander på midten av 1900-tallet. Da kunne man bruke gjenstanden til å fastslå tidspunkt – og ikke bare gjette ut fra viten om sivilisasjoner som hadde kalendere, som Egypt eller Hellas.

Den første revolusjonen skjedde da arkeologi gikk fra å være «å grave i jorden» og til å bli en egen naturvitenskap som kunne kobles med zoologi, botanikk og andre naturvitenskaper. I dag snakker noen om en «genetisk revolusjon», fordi DNA står sentralt.

Det siste bekrefter professor i arkeologi ved Universitetet i Bergen, Daniela Hofmann. Hun understreker at det ikke bare er teknologisk revolusjon, men først og fremst en revolusjon i hvordan arkeologene tenker:

– Med aDNA kan vi si noe om slektskapet mellom skjeletter og hvor de innvandret fra, sier hun.

Før måtte man bruke andre metoder, som å gjette ut fra gjenstander og annet om folkeslag hadde handlet med hverandre eller vandret.

Hafrsfjord og metallsøkere

Det er ikke bare at teknologien er ny, men også at dyr teknologi er blitt billig nok. I dag kan privatpersoner kjøpe undervannsdroner for 20 000 kroner, og metallsøkerne finner nå slikt som bare proffe skattejegere pleide i gamle dager. I 2019 fikk for eksempel Kulturhistorisk Museum inn over 2000 gjenstander fra metallsøkamatører. Det er syv ganger så mye som fem år før, og dobbelt så mye som året før. I 2021 var det blitt «så mye at vi ikke vet hva vi skal gjøre med det», ifølge en arkeologiprofessor ved museet.

Jakten på fortiden intensiveres. Eksemplene er mange. I Hafrsfjord betaler myntsamler Ole Fauske surveybåten Freya for å skanne havbunnen etter spor av sjøslaget som skapte Norge – i år 872. I Innlandet har norske arkeologer begynt å bruke «flybåren laserskanning»: høyoppløste modeller av bakken, tatt fra luften. Dette utviklet Nasa på 1970-tallet. Nå bruker Innlandet fylke, Statens kartverk og Riksantikvaren det – og sammen med Norsk Regnesentral tolker de funn ved hjelp av kunstig intelligens.

– I mange tilfeller kan vi gjøre befaringen fra skrivebordet, forteller arkeolog Lars Holger Pilø, som heller ikke nøler med å kalle utviklingen en revolusjon.

Pilø driver blant annet med prosjektet Secrets of the Ice («Isens hemmeligheter»), som har fått internasjonal oppmerksomhet. Over tusen år gamle gjenstander har vært bevart i isen og kommer nå frem på grunn av klimaendringer.

– Vi bruker ferske satellittbilder for å følge med på smeltingen om sommeren, sier han.

I 2014 fant de for eksempel en ski fra 700-tallet i Lesja.

– Vi håpet at den andre skien også kunne være der, og fulgte med smeltingen på satellittbildene. I 2021 så vi at isen smeltet, sendte ut en arkeolog – og der var ski nummer to, sier han.

De har også funnet over 200 piler, samt sleder, klær, menneske- og dyreskjeletter.

I november 2022 publiserte Pilø og kollegene en artikkel om den kjente steinaldermannen Ötzi, der de går i klinsj med den «gjengse forklaringen» på at en rekke «heldige omstendigheter» var grunnen til at Ötzi var så godt bevart, og også teorien om at Ötzi døde en voldelig død.

– Dette har konsekvenser både for vår forståelse av Ötzi og for bruken av ismumien i klimastudier, sier Pilø.

Han er ikke alene om å utfordre etablerte teorier om årsakssammenhenger. Det gjentar seg over hele verden.

– Noe av det mest fascinerende aDNA-arbeid jeg har sett de siste par årene er studiet av hvalrossknokler, som for-teller hvordan handelen med hvalrosstenner fra Grønland utviklet seg i vikingtiden og middelalderen og strakte seg helt til Kyiv, forteller Pilø.

Den norrøne kolonien som forsvant

Dette er en av mange ting som arkeologen Christian Koch Madsen fra Danmarks Nasjonalmuseum forsker på. Han håper også å finne ut hva som skjedde med den norrøne kolonien på Grønland, som ble etablert på 900-tallet, men som på 1400-tallet forsvant på mystisk vis. På høyden var det minst 5000 fastboende, med egen biskop og bispebolig.

– Deres «hvite gull» ble solgt til alle Europas fyrster. Men så sa det stopp. Det siste kjente livstegn er et bryllup i 1407 i steinkirken Hval, forklarer Madsen, som håper å finne «det siste skipet», «den siste nordboeren» – og dessuten, hvis den fantes, den lokale kongsgården. Til dette bruker han laserteknologi for å lete i kratt.

Big data fører til store spørsmål

Det handler ikke bare om selve utgravingen – men «googlingen» av alle funn.

– De siste 20 årene har arkeologer fått mer big data, sier arkeologiprofessor Daniela Hofmann.

– Vi kan koble databaser sammen. Når vi graver på ett sted, kan vi lettere se hvor mange lign-ende funnplasser som finnes i hele Europa. Det som før var dokumenter i utlandet, er nå digitale baser, og mye som var bak betalingsmurer, er nå gratis. En viktig, voksende og gratis base i Norge er for eksempel databasen med det talende navnet Askeladden, som nå også er gratis for publikum på kulturminnesok.no.

– Arkeologer er blitt «mindre skrivebord» og retter seg mer utenfor faget i møtet med for eksempel lokalbefolkning, metallsøkere, marinbiologer, mikrobiologer, botanikere og sosialantropologer. aDNA kan kanskje gi noen nye svar, men biologi gir jo ikke svar på hva denne migrasjonen betød for samfunnet. Nye data fra fortiden betyr ikke nødvendigvis nye svar om den. Kanskje heller nye spørsmål, men på høyere nivå, sier Hofmann.

– Det vil nok ta tid fra de funnene vi gjør i dag, til arkeologiens viten kan skrives om. Det vil kanskje ta tiår, sier hun.

Fimbulvinter og gamle gåter

Professor i arkeologi ved Universitetet i Oslo, Per Ditlef Fredriksen, er enig, selv om de lærde ennå strides om man egentlig er i en «third science revolution».

– Alle i faget forholder seg hvert fall til begrepet, og vi har fått langt flere verktøy i verktøykassen. Nå kan vi «lete før man graver» og vet bedre hvor og hva vi skal treffe.

– Løser vi gamle gåter nå? Både ja og nei. Du kan vel si de gamle gåtene ikke lenger blir så spennende å svare på, men vi får nye, sier Fredriksen.

Et eksempel den såkalte «536-diskusjonen» om hvordan jordbruket kom til Norge. Historiske klimaundersøkelser har vist at år 536 var eksepsjonelt tøft i Europa. Det var et år uten sommer, kanskje var det ikke sommer året før eller etter heller, altså en lang kuldeperiode.

– En slik hendelse må ha vært katastrofal i et jordbrukssamfunn. Det kaster nytt lys over vikingmytologien om en «fimbulvinter» som skal ende verden, sier han.

Men andre advarer mot å se seg blind på værdata, selv om disse nå er sikre, og mener vi også må huske på faktorer som at Romerriket var i forfall. På Grønland, for eksempel, der mange har lansert klimaendringer som forklaring på at vikingene forsvant, har hvalross-DNA-et antydet at nordboere dro hjem til Island og Norge, like mye fordi elfenben fra Afrika utkonkurrerte hvalrosstennene.

Og kanskje kom ikke jordbruket fra Europa til Norge via redskaper og idéutveksling, men ved regelrett innvandring – av jordbrukere fra lenger sør.

Om dette og mye annet kan vi altså snart få nye svar – og nye spørsmål.