Enkelt og spartansk

Et stemningsfullt rom med vegger av ubehandlet treverk. Temperatur på oppimot 100 grader. Lyden av vann som freser på glohete steiner, og følelsen av varm damp som velter gjennom rommet og over huden.

Er du en av de titusener av nordmenn som jevnlig oppsøker en eller annen form for badstue, vekker beskrivelsen sannsynligvis en velkjent stemning.

Det reelle innholdet i et badstubesøk er tilsynelatende både enkelt og spartansk: Å sitte eller ligge i et glohett rom til svetten renner. Når vi strømmer til badstuhytter, spa og fjordsaunaer, er det like fullt for å oppleve ro, avslapning og velvære. Mange sverger også til helsegevinstene av regelmessig å utsette seg for varmebehandling. 

Nymotens gimmick?

Fascinasjonen for badstubading har kommet og gått her til lands, men de siste par årene har den hatt en eksplosiv økning. Stadig dukker det opp nye saunahytter i byer – og bygd. Sosiale medier flommer over av bilder og videoer av idylliske solnedganger sett gjennom kondensfylte badstuvinduer – og av påfølgende iskalde bad.

Så hva er det som er så tiltrekkende at vi bruker både tid og penger på å sitte sammen i trange, varme rom? Er badstuens renessanse kun en nymotens helsegimmick som kommer og går som andre trender? Eller har et økende behov for avbrekk i hverdagen gitt oss en dyp dragning mot en svett pause i fellesskap med andre eller i kontemplerende ensomhet?

Et blikk i historiebøkene tyder på det sistnevnte.

Fødestedet

Finland sies å være saunaens fødested, og selv navnet er det eneste finske ordet som har funnet veien til den engelske ordboken. De første utgavene av sauna kan angivelig spores opptil 2000 år eller enda lenger tilbake i tid. De besto av utgravde forsenkninger i bakken med steinhauger som ble oppvarmet av et ildsted. Vann kunne kastes på steinene for å lage damp, som hevet temperaturen nok til at man kunne kaste klærne.

Fra 1200-tallet dukket det opp laftede konstruksjoner over bakken med samme funksjon. Disse var det vi i dag kaller røyksaunaer (savusauna på finsk), hvor et ildsted uten skorstein i midten av rommet varmet opp steiner over flere timer. Røyken ble deretter luftet ut før man kunne benytte rommet til bad, og nyte det finnene kaller löyly.

Löyly, som kan oversettes til ånd, sjel eller liv, brukes også for å beskrive damp og varme som stiger fra badstusteinene. I oldtidens finske spiritualitet trodde man at mennesker besto av tre deler: selvet (itse), naturen (luonto), og livskraften (löyly). Ideen om livskraft fant også sted i badstuene, hvor man kunne ha nærvær av saunaens egen löyly, som var koblet til de guddommelige og underverdenen.

Hygienisk

Utover troen på et guddommelig nærvær, hadde badstuen først og fremst en rekke hverdagslige funksjoner. Her kunne man vaske seg og få et varmt avbrekk i et ellers kaldt klima. Den bakteriehemmende røyk-soten på veggene gjorde saunaen til det mest hygieniske rommet på gården, noe som også gjorde badstuen velegnet som fødestue.

Saunaen ble dessuten brukt til renselsesritualer før ekteskap og til å vaske kroppene til avdøde familiemedlemmer før begravelser. Det hersket også tro på at saunaen var helsebringende, og det refereres fortsatt til badstue som «en fattigmanns apotek».

Praksisen spredte seg, og lignende tradisjoner er senere blitt sporet til store deler av Nord-Europa, spesielt Russland, Latvia og Estland. Den estiske røyksaunatradisjonen er endog oppført på Unescos kulturarvliste. Den russiske varianten av badstue kalles banya og har ofte større innslag av damp enn den finske varianten.

Badstubading hadde også godt fotfeste i resten av Skandinavia og Norge, hvor det i middelalderen var vanlig med frittstående badstuhytter, både i byer og på landet. Menn og kvinner badet gjerne sammen, og dette var én av årsakene til at kristne miljøer aktivt motarbeidet praksisen.

Med den industrielle revolusjonen kom også støpejernsovnen med pipe og avtrekk, som ble fast inventar i badstubygg.

Global trend

Befolkningen i Nord-Europa var imidlertid ikke de eneste i oldtiden som oppsøkte ekstraordinær varme for helse og velvære. Varianter av saunaer og varme bad har gjennom historien dukket opp mange steder verden over, også uavhengig av hverandres påvirkning.

Flere urbefolkninger i Nord- og Sør-Amerika, Australia og New Zealand har lange tradisjoner med spirituell praksis i svette-hytter (sweat lodges) – provisoriske telt eller hytter som fylles med varme steiner og damp. Målet var å oppnå renselse, helbredelse og kontakt med det guddommelige.

Mayaene og aztekerne hadde sine temazcal, best oversatt til badehus. I motsetning til en sweat lodge var temazcal en permanent struktur laget av stein, gjørme, sement og andre stedegne materialer. Vulkanske steiner ble varmet opp inne i eller utenfor huset. Praksisen ble oppdaget av spanske conquistadorer på 1500-tallet, men antas å strekke seg minst 1000 år tilbake i tid. I oldtidens Mesoamerika ble disse badehusene gjerne brukt for helbredelse av syke, til helsefremmende ritualer og til restitusjon for kvinner som hadde født.

I tillegg til å sitte i varme, dampende rom som ligner dagens badstue, har mennesket lenge også trukket mot velværet ved å senke seg ned i varme bad. Storslåtte, romerske badehus, thermae, spredte seg i store deler av middelhavsområdet fra rundt 300 år evt. Disse var ofte gigantiske anlegg med rom og bad med forskjellige temperaturer og fuktighet. Vann ble ledet til anleggene via akvedukter, og ble varmet opp med fyranlegg.

Myten vil ha det til at en romersk keiser, på spørsmål om hvorfor han badet hver dag, skal ha svart: «fordi jeg ikke har tid til å bade to ganger om dagen».

I tillegg til å være arenaer for kroppslig velvære, var romerske bad også til for sosialisering og politiske diskusjoner. Den islamske verdenen adopterte den romerske skikken, og etter hvert ble tyrk-iske bad (hamam) utbredt i hele Det osmanske riket. Også her ble de brukt til renselse og sosialt samvær.

Snorre Sturlasson skal så tidlig som på 1200-tallet ha bygget seg et basseng med termisk vann på Island, mens i Japan dukket onsen – badefasilitetert knyttet til varme kilder – opp allerede før år 700.

Velvære eller medisinsk behandling?

Det ser med andre ord ut til at det er en bredt utviklet, menneskelig trang som får oss til å oppsøke bad, damp og varmebehandling, og som har gitt en naturlig oppblomstring av denne lange tradisjonen.

Ideen om badstuens helsebringende effekt står også ved lag. Tilbydere av badefasiliteter skilter gjerne med en hærskare av angivelige fordeler ved regelmessige saunabesøk – med alt fra detoksifisering, vektreduksjon, foryngende effekt på hud og kropp, til forbedret immunforsvar, smertelindring – og mye mer. 

Så hva sier vitenskapen om de faktiske helsegevinstene av å utsette seg for badstuvarme?

Tross saunaens lange fartstid, er forskningens interesse for dens virkninger av relativt ny dato.

Forskere ved Universitetet i Øst-Finland publiserte i 2018 en artikkel om effekten av 30 minutter i sauna. Studiet, som hadde 100 deltagere, fant at badstuseanser reduserte blodtrykk, økte blodgjennomstrømning, og samtidig økte hjerterytmen på lik linje med mosjon av medium intensitet. Forskerne konkluderte at badstubading, sammen med trening og en generelt sunn livsstil, derfor kan senke risikoen for hjerte- og karsykdommer, samt øke det generelle immunforsvaret.

Lang liste med fordeler

Den samme forskergruppen hadde tidligere påpekt at regelmessig bruk av sauna har sammenheng med redusert risiko for hjertestans, høyt blodtrykk, demens, luftveissykdommer, samt lavere CRP-verdier.

Dette samsvarer med resultatene fra en annen, omfattende finsk studie fra 2015, der 2315 mannlige deltagere deltok. Studiet viste at økt hyppighet av saunabading tydelig reduserte risikoen for flere typer hjerte- og karsykdommer, samt generell dødelighet (all cause mortality).

Risikoen for dødelige hjertesykdommer var 23 prosent lavere for deltagere som badet to eller tre ganger pr. uke, enn for dem som kun badet én gang. Reduksjonen var på hele 48 prosent for dem som tok sauna mellom fire og syv ganger pr. uke, ifølge studien. 

Sistnevnte gruppe hadde også en redusert generell dødelighet på hele 40 prosent, sammenlignet med dem som badstubadet én gang i uken. En senere studie viste at denne effekten blir ytterligere forsterket hvis personen i tillegg driver regelmessig kondisjonstrening.

I 2018 kom også en omfattende metaanalyse som tok for seg resultatene fra 40 kliniske studier med til sammen 3855 deltagere. Den australske sammenligningen av data viste at sauna påvirker kroppen på cellulært nivå, med redusert oksidativt stress, økt biotilgjengelighet av nitrogenoksider og insulin-sensitivitet, samt økt produksjon av såkalt varmesjokkprotein. Disse settes i sammenheng med redusert fare for infeksjon, beskyttelse av celler mot stress og økt levealder.

I tillegg til at analysen bekreftet teorien om redusert risiko for hjerte- og karsykdommer, konkluderte den også med at regelmessig sauna er positivt for revmatikere. Andre dokumenterte helseeffekter inkluderer blant annet midlertidig lindring av muskelsmerter og leddgikt, samt avslapning og reduksjon av stress.

Men det påpekes samtidig at mer forskning kreves for å forstå de ulike mekanismene. Flere studier understreker også at fordelene øker ved, eller endog avhenger av, at man har en generelt sunn livsstil og mosjonerer regelmessig.

At saunabading fører til vektreduksjon er ikke bevist, og heller ikke at det å svette i badstuen vil hjelpe med å fjerne avfallsstoffer – såkalt detoksifisering.

Velgjørende damp

Om du oppsøker badstuen av helsemessige årsaker eller kun fordi det føles «godt for sjelen», har forskning vist at det uansett er flust av gode grunner til å fortsette praksisen.

Menneskets historie viser også at dagens nyfrelste badstubadere er i godt selskap med mangfoldige generasjoner verden rundt som har følt den samme dragningen mot brennende hete rom.

I en ellers travel og digital hverdag representerer badstubading dessuten én av veldig få gjenværende arenaer hvor man kan koble seg av verden, i selskap av velgjørende damp.

Kanskje var finnene inne på noe da de så en sammenheng mellom löyly og livskraft.