Metathesiofobi
Under bokstaven 'M' hos nettsiden fobier.net – «Norges første og største fobinettsted» – finner man metathesiofobi, også kjent under navnet endringsfobi.
Men kan et samfunn lide av endringsfobi? Et raskt blikk på norsk skihistorie kan tyde på det.
I slutten av februar arrangeres ski-VM i den slovenske byen Planica, men hadde endrings-fobiske stemmer i det norske skimiljøet fått viljen sin, så hadde mesterskapet gått uten kvinnelige utøvere, og skøyteteknikk hadde vært strengt forbudt. Samtidig kan vi takke endringsfobiske krefter for at utøverne fortsatt går med to staver.
Frykt for damer i sporet
Dagen før kvinnenes 10 kilometer under OL i Oslo vinteren 1952, lød en overskrift i Dagbladet: «Bør jenter gå langrenn? Ja, sier Finlands vakre olympialøpere som ikke blir mannhaftige av treningen.»
Mange var uenige i dette her i Norge. Det sømmet seg ikke at unge kvinner kom svettende og siklende inn på stadion. Så hva kunne man gjøre for å få langrennsjentene til å gå litt saktere for å unngå dette?
Stilpoeng. I et renn hvor sekundene teller, lar jo mange seg friste til å gå så fort som mulig, men «vet en derimot at det bak hvilket som helst tre kan stå en dommer, hindres en i slike fristelser».
Man forsøkte derfor å innføre såkalt stillangrenn for kvinner her til lands. Dommerne skulle spionere på de kvinnelige skiløperne, og så rapporterte de om hvorvidt vedkommende hadde sørget for å holde god stil.
Eksperimentet ble raskt avviklet og endringsfobiske skifolk i Norge måtte godta at kvinnene gikk langrenn under OL i 1952.
Faksimile fra Dagbladet 1952
Aftenpostens kvinnelige utsending, Vera Reff, satt og moret seg over jentene som kom i mål. En av dem så ut som «en strandet sild», mens en finsk utøver «ble snytt i nesa av rennledelsen» etter målgang. «Jeg har alltid hørt at idrett skaper skjønnhet, men ti kilometers renn for damer skaper så visst ingen skjønnhet», lød hennes konklusjon.
Under ski-VM i 1958 beskrev så en sportsjournalist sitt «styggeste idrettsminne til dags dato». Det hadde gjort ham «vondt å se hvordan jentene kom inn gjennomsvette og segneferdige, bustet på håret og grimet i ansiktet».
Ledelsen i Norges Skiforbund svarte med å beklage at de ikke hadde fått gjennom et forbud mot kvinnelangrenn i internasjonale mesterskap.
Tegning fra Olympiaposten i februar 1952.
Frykt for skøyteteknikk
Drøye 20 år senere hadde man akseptert at kvinner konkurrerte i langrenn, men nå fryktet man den nye skøyteteknikken. Sportsjournalister fra nord til sør var svært kritiske. «Det kan bli sykmeldinger som kan koste både den enkelte og samfunnet dyrt», het det hos Troms Folkeblad, som var redd for skader på tur-løpere som etterlignet skiheltene.
Klassekampen lagde satire på hele debatten og foreslo at ski og skøyting burde bli slått sammen, organisert under navnet Norges Skiteforbund. «Forslaget innebærer at Bislet og Valle Hovin blir nedlagt samt at man begynner å islegge langrennsstadion i Holmenkollen». Skiskøytingen ville også kunne føre til økt dopingbruk. Teknikken var jo voldsomt kraftkrevende, og «som i andre styrkeidretter vil det da være lett å ty til kunstige preparater for å ta en snarvei».
Før ski-VM i 1985 gikk selv den norske landslagssjefen ut og sa at han kom til å slutte dersom skøyting ble værende. Da svenskenes stjerneløper Gunde Svan vant tremilsgullet etter å ha skøytet, sa han følgende: «Artig å vinne, men det er ikke noe moro med slike skøyterenn.»
Samtlige medaljer under VM det året ble vunnet av løpere som delvis skøytet. De endringsfobiske tapte.
Tryllestaven
Men noen ganger er det kanskje greit at endringsfobien vinner. Den samme vinteren lanserte Halldor Skard ved Norges idretts-høgskole et patent som gjorde det mulig å koble begge skistavene sammen. Denne «tryllestaven», som avisene kalte den, ga langt høyere fart på flater og i utforbakker når den ble kombinert med ettbeins-skøyteteknikk. Løperen kunne bruke to staver som normalt i motbakker, men idet vedkommende kom over i lettere terreng kunne stavene kobles sammen med et enkelt grep.
Feilslått comeback fra skisportens barndom Gunde Svan med én stav i 1985. Faksimile fra Rogalands Avis
Deretter kunne løperen skyve fra i utforkjøringene som en gondolier i Venezia. Gunde Svan, som tydeligvis hadde blitt kvitt sin endringsfobi, testet selv en lignende stav på trening. Han mente at han ville kunne spare mye tid dersom han tok den i bruk. Avisene var usikre på om det hele var en spøk fra svenskens side. Skøyteteknikk-eksperten Skard ristet oppgitt på hodet og mente det samme skjedde hver eneste gang noe nytt dukket opp i skimiljøet:
«Først blir det stor oppstandelse over noe nytt og truende, men etter få år har hele diskusjonen gått i glemmeboken, og det nye fenomenet er akseptert».
Skard var faktisk inne på hvordan man blir kvitt endringsfobi. Det gjør man nemlig gjennom eksponeringsterapi. I alle fall ifølge fobier.net.