Statuen som endret alt

Året er 2011. På auksjonshuset Sotheby’s i New York bæres en svært verdifull antikvitet inn på scenen. Antikviteten er en statue fra 900-tallet, opprinnelig laget av Khmer-folket i Kambodsja.

Statuen er verdivurdert til mellom 10 og 15 millioner kroner. Publikumet i salen er imponert, men de fleste er nok uvitende om hva som er i ferd med å skje, og hva konsekvensene vil bli.

For det tar ikke lang tid før Sotheby’s mottar en protest mot auksjonssalget. Protesten kommer fra kambodsjanske myndigheter. Kambodsjanerne vet nemlig noe Sotheby’s senere skal benekte at de selv visste.

Statuen, som opprinnelig var plassert i Koh Ker-tempelet i Khmerrikets gamle hovedstad Angkor, har vært savnet i mange år. Kambodsjanerne vet også at statuen forsvant under plyndring. Sotheby’s blir anmeldt til de føderale myndighetene, og statuen blir beslaglagt ettersom den er ulovlig importert til USA. Da The Art Newspaper rapporterer om saken samme år, kan de melde om et «positivt» utfall.

Både Sotheby’s og samleren som hadde solgt statuen til auksjonshuset, blir frikjent, og statuen sendes tilbake til Kambodsja. Episoden har derimot satt både kambodsjanske og amerikanske myndigheter på sporet av en mann de lenge har mistenkt. Den mannen heter Douglas Latchford.

Karrieretyveri

Mye av Douglas Latchfords liv er svøpt i mystikk. Født i India under det britiske kolonistyret, utdannet han seg først i hjemlandet England før han slo seg ned i Thailand.

I Bangkok etablerte han et distribusjonsselskap og ble thailandsk statsborger i 1968. Det var derimot på 1970-tallet at Latchfords navn ble almen kjent. Fra sin base i Bangkok solgte han kambodsjanske antikviteter til museer, privatpersoner og auksjonshus verden over. Han beholdt en betydelig samling selv, visstnok større enn den i det kambodsjanske nasjonalmuseet, og skal ha uttalt at han så på seg selv som en kunstens «redningsmann».

Latchfords kunnskap og tilgang til kambodsjansk kunst og antikviteter gjorde ham til en anerkjent ekspert. Hans formue ble etter hvert stor, han skrev flere bøker om sin kunstlidenskap, og ble hedret med Det kambodsjanske storkorset for sitt arbeid i 2008.

Da Latchford var på sine eldre dager, var det derimot flere som begynte å stille spørsmål ved karrieren hans. Det mest sentrale spørsmålet var åpenbart: Hvordan hadde han klart å bygge opp den enorme samlingen? Dette spørsmålet leder oss tilbake til Sotheby’s i 2011.

Hverken amerikanske eller kambodsjanske myndigheter avsluttet etterforskningen av auksjonshuset etter at statuen var sendt tilbake til opprinn-elseslandet. Både USA og Kambodsja ville ha en forklaring på hvordan statuen fra Koh Ker-tempelet hadde endt opp i New York.

Sotheby’s hadde oppgitt at de hadde kjøpt statuen i 2010 fra enken til den belgiske forretningsmannen Ruspoli Di Poggia Suas. Suas hadde kjøpt statuen fra et britisk auksjonshus i 1975. Det britiske auksjonshuset hadde på sin side kjøpt statuen i 1972, da fra en kunstsamler med base i Bangkok som het Douglas Latchford.

Sent på 1960 og tidlig på 1970-tallet var Kambodsja herjet av kulturell plyndring. Landet var destabilisert av Vietnamkrigen, og den brutale Røde Khmer-bevegelsen var på fremmarsj. Røde Khmer trengte alt de kunne få tak i av penger. Å plyndre templer og helligdommer, for så å selge gjenstander videre, var en enkel og lukrativ inntektskilde. Koh Ker-tempelet led en slik skjebne. Tempelet ble plyndret, og kunst, statuer, antikviteter og andre gjenstander ble smuglet til Thailand og solgt. Latchford nektet for at han bevisst hadde kjøpt plyndrede gjenstander eller samarbeidet med Røde Khmer, noe han sto fast på frem til sin død i 2020. Hans renommé sank derimot jo eldre han ble, samtidig som mistanken mot ham stadig vokste.

Hans siste år var preget av at hans nærmeste allierte gikk imot ham. Latchfords datter, Julia Latchford (også kjent som Nawapan Kriangsak), uttrykte før sin fars død at hun ville returnere hele familiens private samling til Kambodsja når hun tok kontroll over den.

Emma Bunker, kunsthistorikeren som hadde vært medforfatter på tre av bøkene Latchford hadde skrevet, var også til slutt ærlig på at gjenstandene hun og Latchford hadde skrevet om, utvilsomt var stjålne.

Pandoras eske åpnes

Da Latchtford gikk bort 88 år gammel, var han under etterforskning av amerikanske myndigheter. Det så lenge ut til at mistanken og det tvilsomme navnet til Latchford-familien ville bli borte med ham. Familien fremsto som angrende syndere som ville bøte på farens feil. Kambodsjanerne var også overlykkelige over at den store Latchford-samlingen (verdsatt til over 500 millioner kroner) endelig
skulle stilles ut i opprinnelseslandet. Men så åpnet Pandoras eske seg, bokstavelig talt.

I 2021 slapp International Consortium of Investigative Journalists den enorme dokumentserien som ble kjent som Pandora papers. Dokumentene avslørte det betydelige omfanget av korrupsjon, hvitvasking og skatteunndragelse i utallige bransjer. For første gang rettet også ICIJ søkelyset mot svindel og salg av plyndrede gjenstander i kunstsamlerbransjen. Latchfords navn dukket opp flere ganger, og han ble nærmest frontfiguren for en råtten – og nå avslørt bransje.

Ashmolean, The Met, British Museum og Det australske nasjonalgalleriet kom alle på ICIJs liste over museer som hadde kjøpt kunst av Latchford. Ingen av disse museene ønsket nå å være forbundet med mannen som hadde plyndret et helt land, og store prosesser ble satt i gang for å sende gjenstandene tilbake.

Heller ikke Latchfords etterkommere slapp unna. Latchford-familiens formue, tjent på plyndring og kjøp av tyvegods, skulle opprinnelig gjemmes i selskaper og fond i skatteparadisene på De britiske Jomfruøyer og Jersey. Slik gikk det ikke, og Julia Latchford måtte svare på de britiske myndighetenes spørsmål om hvorfor hun ikke ville skatte av de enorme summene hun arvet ettersom de var gjemt vekk i skatteparadiser.

Hva skjer fremover?

Avsløringene av Latchford satte i gang en bølge av repatriering av kunst (at kunst blir sendt tilbake til opprinnelseslandet, red.anm.) og etterforskning av andre tvilsomme kunstsamlere. Parlamentarikere fra både USA og EU har samtidig rettet oppmerksomheten mot hvordan kunst- og antikvitetshandel i skatteparadisene er blitt en populær hvitvaskingsmetode, noe de ønsker å få slutt på. Returneringen av kunst og historiske gjenstander har akselerert, og debatten om temaet blir stadig mer aktuell.

Alt dette kunne aldri ha skjedd uten arbeidet til ICIJ. Mer enn noe må avsløringene betraktes som en påminner. De som stjeler historie, kunst og kultur fra andre land, gjør det ofte rett under vår egen nese. Latchford ble avslørt av en ren tilfeldighet, og han var bare én av antagelig mange tusen tilsvarende plyndrere.

Og nå er det mange land som ønsker å få sine gjenstander tilbake. Selv om det er mange etiske og moralske dilemmaer knyttet til dette temaet, er det vanskelig å komme unna at antikviteter, historiske gjenstander og kunst hører hjemme i sine opprinnelsesland, dersom opprinnelseslandene ønsker det.

Om man ikke lytter til slike krav, er man da mindre skyldig enn det Douglas Latchford var?