Franschhoek/Cape Town, Sør-Afrika

I den hviteste av alle de hvite vinlandsbyene i Sør-Afrika har det nå dukket opp en nykommer. Like ved inngangen til den velstående landsbyen Franschhoek, som mange regner som Afrikas gastronomiske sentrum, der røde Ferrarier og McLaren-biler knurrer opp og ned hovedgaten, ligger de hvitmalte og staselige inngangsportene til Klein Goederust. Dette er den første vingården i Franschhoeks historie som er fysisk eid, drevet og dyrket av fargede.

– Velkommen, sier Paul Siguqa, eier av Klein Goederust, som betyr «det lille, gode hvilestedet» på afrikaans.

Sammen med vennen Rodney Zimba som er gårdens vinmaker, satser han nå stort midt i det hvite smørøyet. Hva må til for å få til noe slikt? Begge har bakgrunn fra vinindustrien.

Pauls mor, en analfabet, jobbet i 35 år med å lage musserende vin. I 15 år sparte Paul nok penger til å kjøpe den forfalne gården. Etter oppussing og nyplanting i 2019 har han ingen gjeld, bare håp og optimisme.

Hva er hemmeligheten?

– Kunnskap. Man kommer ikke videre uten. Alle må ha det, sier Paul.

Vi setter oss ned og spiser helstekt lam på spidd. De lokale vingårdene her har ofte en egen restaurant. Over 50 prosent av kundene denne dagen er fargede. Det er et særsyn.

– Hvite farmere med knowhow må holde oss i hånden og dele kunnskapen med oss. Og så må svarte få land, sier han og peker mot townshipen og rønnene vi skimter i bakgrunnen.

– Noe må skje. 80 prosent av innbyggerne sitter på kun 4 prosent av landbruksarealet. Det kan ikke fortsette.

Før de hvite kom hit og laget en forsyningsstasjon for den såkalte Ostindia-farten på 1650-tallet, drev de innfødte med kveg og dyrk-ing av mat. Etter religionskrigene i Europa på slutten av 1600-tallet, kom det en mengde protestantiske bønder fra Loire-dalen i Frankrike som flyktet fra religionsmyrderiene.

De slo seg ned i dalene utenfor Cape Town, ble tildelt land av det styrende Ostindiakompaniet (VOC), og på den måten ble de innfødte fordrevet. I 1913 kom lover som fordrev de innfødte enda lenger bort fra landområdene deres. Bunnen ble nådd under apartheidperioden da de svarte ble fordrevet til såkalte homelands eller «Bantustans».

Suksesshistorie

Ingen fargede i Sør-Afrika har hatt det samme bratte karriereløftet som Berene Sauls i vinsektoren. Hun er etterkommer av slaver fra eiendommen til Johannes Jacobus Tesselaar, soldat i det Ostindiske kompaniet. I 1810 ga han alt land han eide til arbeiderne og slavene på eiendommen. I 200 år har den lille landsbyen oppe i fjellene mellom Caledon og Hermanus i Kapp-provinsen, i enden av en lang grusvei, sovet en slags tornerosesøvn. Elektrisiteten kom først for to-tre tiår siden.

Vi står på denne støvete, svakt rødlige, grusveien sammen med Berene Sauls. Oppover skråningen klatrer det noen få, små hus. Sauls holder opp en vinflaske med sin egen etikett – Tesselaarsdal. Etiketten er prydet med akkurat denne utsikten mot fjellene.

– Vin fantes ikke for oss. Det var hjemmebrent, kompletterer moren Ree da vi sitter ute i familiens hage, i skyggen av et tre. Berene Sauls bor hos foreldrene sammen med de to barna sine. Den eldste sønnen heter Darren. Håpet er at han en dag skal ta over en fungerende vinvirksomhet.

Eventyret startet i 2015. Da hadde Berene jobbet hos Anthony Hamilton-Russell i 14 år. Hun begynte først som barnepasser for vinmakerens fire barn, men det varte bare en måned.

Hamilton-Russell må ha sett noe spesielt i denne unge kvinnen, som snart ble satt til å bistå i produksjonen. Hun deltok i hele prosessen og lærte alt som skal til, som å kjøre truck, drive med salg og markedsføring, plukke og presse druer.

En dag spurte Hamilton-Russell henne om hun ikke selv ville lage en vin. Han finansierte starten. Vinmaker Emul Ross hos Hamilton-Russell hjalp henne med de første fatene. Parallelt tok hun vinmakerkurs på universitetet i Stellenbosch et par dager i uken.

Etter at første årgang var produsert, førte en positiv omtale på sosiale medier til en eksplosjon i etterspørselen. En ukuelig optimisme og et slags indre lys har vært med fra starten.

– Det hjelper ikke bare med et stykke jord. Man må vite hva man skal gjøre med den. Derfor har mange av jordbruksreformene i Sør-Afrika strandet. For å lykkes må det masse kunnskap og opplæring til. Et stykke land er ikke nok.

Vi møtes denne dagen langt oppe i en gresskledt skråning. Her har Berene Sauls kjøpt 16 hektar jord for egne penger.

– Her har jeg tenkt å bygge egen kjeller, hvis jeg kan få druene til å vokse her. Jeg vet ikke om det er mulig, det har aldri vært laget en flaske vin i Tesselaarsdal, sier hun mens vi rusler ned til tre–fire små felt med noen få vinplanter skjult bak hønsenetting. De er kortvokste, plantet i fjor.

Hun stryker det grønne bladverket, nesten kjærlig. Det er fremtiden hun håper hun ser.

Hva må gjøres for at flere fargede skal få tilgang til jord?

– I stedet for å konfiskere andres land, må man nå fordele det som ikke er dyrket, og som er offentlig eid, sier Sauls.

Brunia i Sondagskloof

– Dette handler ikke bare om skjev fordeling av land. Selv om det er hovedårsaken, dreier det seg også om ineffektivitet og byråkrati blant dem som styrer, sier Wade Sander.

Vi besøker ham og broren Brett som nå lager vin ute i Sondagskloof rundt Stanford – ikke så langt unna «hai-byen» Gansbaai. Brunia heter merket, som ble introdusert på Vinmonopolet i Norge i november 2021.

De har bygget opp alt selv uten noe hjelp fra det offentlige. Alt som har med alkohol å gjøre, er forbundet med noe problematisk. Myndighetene vil helst ha matproduksjon og ikke noe som blir sett på som luksus og et symbol på tidligere hvitt overherredømme.

 – Vi burde ha kommet lenger enn vi har gjort, sier Wade Sander.

Noe av problemet er at det meste av det fruktbare jordsmonnet allerede er tatt. Stort sett av hvite.

– Det er ikke umulig å få kjøpt land. Men da må man ut i det ukjente, steder med lav pris, slik vi har gjort her i Sondagskloof, sier Wade Sander hos Brunia.

Ineffektivitet, sendrektighet og byråkrati

Siden 2006 har sørafrikanske myndigheter kjøpt land for cirka 12 milliarder rand, tilsvarende 7 milliarder norske kroner, og fordelt deler av det til eiendomsløse. Programmet heter «Proactive Land Reform Strategy» (PLAS) og blir administrert av Department for Agriculture, Land Reform and Rural Development.

Rundt 529 eiendommer til en pris av cirka 1,6 milliarder kroner er blitt fordelt. Forutsetningen for å få fast eiendomsrett til disse farmene har vært å drive dem i balanse eller overskudd gjennom tre år. 400 eiendommer har ikke fått det til. Skyggeminister for departementet, Noko Masipa, som er parlamentsmedlem for den fremste konkurrenten til ANC, Democratic Alliance (DA), kalte før jul 2022 reformen «kolossalt feilslått» siden feilraten ligger på rundt 75 prosent.

Departementet tar da også noe selvkritikk og sier at mottagerne av jordstykkene ikke kunne nok om jordbruk. Det mumles også om at noe av jorden er gått til partifeller og folk rundt ANC-apparatet og ikke til de fattigste. Dessuten er korrupsjonen høy og et velkjent problem i landet

– ANC-myndighetene bryr seg ikke nok om dette fordi deres mål på sikt er å nasjonalisere all jord i landet og gjøre alle til leilendinger, hevdet Noko Masipa.

Problemet er at redistribueringen av land ofte stoppes av myndighetene selv. En vingårdseier i Paarl ville gi parseller til fattige ansatte slik at de kunne eie og dyrke jorden selv. De har foreløpig ikke lykkes, trolig på grunn av lover som hindrer oppstykking av landbrukseiendommer. Det fremste eksempelet på sendrektighet er District Six i Cape Town. Apartheid-lovene førte i 1966 til at 60 000 innbyggere ble kastet ut og henvist til de vindfulle Cape Flats utenfor byen.

Nesten 30 år etter Nelson Mandelas maktovertagelse ligger fortsatt mye av området brakk.