Inspirerende tinder
No ser eg atter slike fjell og dalar, lyder den velkjente åpningen av Aasmund Olavsson Vinjes dikt «Ved Rondane» (1861). Fra midten av 1800-tallet lot flere kjente nordmenn seg inspirere av fjellområdet mellom Atndalen og Gudbrandsdalen, og Vinje var ikke den eneste som gjorde minnene herfra til kulturarv.
Harald Sohlberg, som står bak nasjonalskatten «Vinternatt i Rondane» (1914), skal på en påskeskitur i området ha hatt en måneskinnsopplevelse han «aldri siden kunne glemme». Det symboltunge oljemaleriet, i nyromantikkens melankolske blåtoner, tok ham mange år å ferdigstille. Sohlberg lagde flere versjoner av motivet, som ble ett av norsk kulturhistories mest kjente.
Ikonisk Allerede i 1900 begynte Harald Sohlberg (1869–1935) å arbeide med motivet «Vinternatt i Rondane», etter å ha sett Rondane i en påske i måneskinn, som han sa «efterlot et inntrykk i meg som jeg aldri siden kunne glemme». Han laget flere versjoner i både kull, fargestift, olje og akvarell. I 1911 begynte Sohlberg på versjonen som henger i Nasjonalgalleriet. Bildet ble ferdig vinteren 1913–1914.
Allerede hadde Henrik Ibsen lagt deler av sitt verdensberømte dramatiske dikt «Peer Gynt» (1867) til Rondane. «Hvis det kan interessere Dem at vide, saa er Peer Gynt en virkelig Person, der har levet i Gudbrandsdalen», skal Ibsen ha skrevet til sin danske forlegger. Når det årlige utendørsteateret om den løgnaktige bondesønnen fremføres på Gålå, er ikke dette noe dårlig innsalg – selv om en eventuell historisk Peer neppe støtte på så mange troll.
| Fakta |
Rondane> 21. desember 1962 ble Rondane «naturfredet område» etter kongelig resolusjon. Etter den nye naturvernloven i 1970 kom begrepet nasjonalpark. > Parken ligger i kommunene Dovre, Folldal, Nord-Fron, Ringebu, Sel, Stor-Elvdal og Sør-Fron. Den ble utvidet 24. oktober 2003, og er nå 963 km² stor. Samtidig ble Dovre nasjonalpark opprettet nord i området. > Ti topper er over 2000 moh., hvorav den høyeste er Rondeslottet (2178 moh.). Største turisthytte er Rondvassbu i sørenden av Rondvatnet, med over 12 000 overnattinger sommerstid. > Brødrene Norman, Olaf og Fredrik Heitkøtter, oppsynsmenn, naturfotografer og forfattere fra Sel, er kjent for sin jobb innen naturvern i Rondane-området.
|
Utsikt og istidsspor
Rondane har bestandig vært populært, sommer som vinter, takket være sin tilgjengelighet og sitt varierte landskap. Nasjonalparken er kjent for sine karakteristiske, avrundede fjell og lavdekte fjellvidder med over 3000 villrein (en norsk ansvarsart ettersom nesten hele den europeiske bestanden lever i Norge).
Avsmeltingen etter siste istid har satt fascinerende spor i form av en rekke dødisgroper, dype botner og trange juv. I tillegg kan man i hele nasjonalparken finne spor etter eldgamle buestillinger, fangstgroper og fangstanlegg.
Opprettelse av nasjonalparker skjer vanligvis fordi staten ønsker vern, men i Rondanes tilfelle var det lokale aktører som jobbet hardt for å få en slik status. Den viktigste pådriveren var fjelloppsynsmann gjennom 30 år Norman Heitkøtter, som gjerne blir omtalt som «Rondanes far». Han argumenterte for at områdets villrein, som er sårbare for menneskelige forstyrrelser og trenger store arealer, ville trues av økt folkeferdsel. Siden naturvernloven fra 1954 ga hjemmel for fredning, begynte han arbeidet med å sondere (og påvirke) stemningen i Rondane-kommunene.
«Vi må ha veier, og folk skal få sette opp hytter, det er vel alle enige om. Vi må bare passe på å reservere enkelte områder før det er for sent», skrev Heitkøtter i DNTs årbok fra 1960, som hadde Rondane som tema. For Heitkøtter var det åpenbart at en fredning måtte innebære forbud mot hyttebygging og veier i gitte soner. Skulle reintrekket bestå, måtte man ha en uberørt kjerne uten oppmerking og nyvarding.
Nomadiske kulturbærere
Siden både fjellstyrer, kommunestyrer og DNT skulle si sitt, var det ingen enkel sak å avgjøre hvor en nasjonalparkgrense skulle gå. «På 1960-tallet var utnytting av ressursene i fjellet viktig, blant annet til setring og nydyrking. Veier var en del av dette, men også et symbol på det moderne Norge, og ‘retten til å komme inn på fjellet’», skriver Hans Olav Bråtå i en artikkel basert på sin doktoravhandling «Forvaltningen av villreinen og dens ressurssystem i Rondane» (2001).
Norsk institutt for naturforskning (Nina) startet i 2009 et ti år langt GPS-merkingsarbeid i nasjonalparken, og registrerte at store trekkområder var ødelagt. «I Rondane kan en godt si at skoen trykker over alt. Situasjonen i dag er at man på tross av statlig vern og årtier med konflikter, har presset reinen opp i et hjørne», skriver de i temaheftet «Silhuett Rondane – hvordan bevare villreinen» (2019). Nina bemerker at det er blitt gjort mange gode fysiske tiltak for reinen i Rondane, men at det vil være en langvarig, dyr og krevende jobb å skape en forutsigbar fellesløsning for brukere og reiseliv. Siden nasjonalparkens åpning er det blitt diskutert flere betente temaer, som parkeringsplassen på Spranget (ved nasjonalparkgrensen, drøyt 6 km fra populære Rondvassbu). Uansett kan man peke på et oppsummerende trekk ved utviklingen:
Fra primært å ha vært en jaktressurs på 1960-tallet, betraktes villreinen i dag som et nasjonalt ansvar, og en art som – i alle fall naturvernmessig – sier noe om kvaliteten på et fjellområde.