Annen retning. «Her er gravplassen vi har spesielt for muslimer», peker kirketjener Sven Erik Skarateppen i Kongsvinger kommune. Sammen med kirkeverge Ole Erik Lindalen går vi over Holt gravplass i Kongsvinger, med utsikt over byen på den ene siden og med en flott kirkeklokke på den andre. Kirkevergen kan fornøyd vise frem pletten som er avsatt kommunens muslimske innbyggere.

Noen muslimer bruker ikke gravstøtter i det hele tatt, mens andre har tatt til seg norske tradisjoner og har gravstøtte med kranser og lys, viser Lindalen.

En av gravene har også en utypisk grønn stein, uten navn, men med den muslimske halvmånen inngravert. Andre har norske steiner med navn, tilsvarende resten av gravplassen. Noe er likevel annerledes. På den muslimske delen av gravplassen står gravstøttene i en annen retning enn på resten av området.

Muslimene skal ligge på sin høyre side i graven, med ansiktet vendt mot Mekka, og hodet mot gravstøtten. Dette er en annen retning enn den kristne varianten, der man ligger på ryggen med bena mot øst, og med bena mot gravstøtten, forklarer Lindalen.

Han legger til at dette henger sammen med ideen om at Jesu gjenkomst vil skje fra øst.

Muslimer graver dessuten igjen graven selv, og da er det Lindalen og Skarateppens ansvar å passe på at det er nok spader til de pårørende. Selv om de nye lovendringene skal ta hensyn til alle religioner, er det særlig muslimer dette i dag i praksis vil gjelde. Lindalen forklarer at da Kongsvinger i 2004–2005 skulle anlegge ny gravplass, var det helt naturlig for kommunen å ta hensyn til sine muslimske innbyggere.

Ghulam Abbas i det muslimske begravelsesbyrået Al-Khidmat i Oslo, forklarer at nye tradisjoner tar form i disse dager, som gjør at stadig flere muslimer trenger gravplass.

De eldste innvandrerne ble gjerne begravet i opprinnelseslandet, men nå vil den nye generasjonen begraves i Norge, og helst i hjemkommunen, i nærheten av familien sin.

Han er glad for at den nye loven gjør dette enklere å gjennomføre.

Fra «kirkegård» til «gravplass». En gravlund er kommunal og felles for alle. Det er dette Fornyings-, Administrasjons- og Kirkedepartementet nå prøver å tydeliggjøre med den nye loven. For eksempel har de fjernet ordet «kirkegård» fra gravferdsloven og bruker i stedet ordet «gravplass». Man kan likevel kalle den kristne delen av en gravplass for en kirkegård, understrekes det.

Det er fortsatt de kirkelige fellesrådene i kommunene som skal ha det praktiske ansvaret for gravferdene. Dette er en del av statskirkeforliket og kan ikke endres. Dermed må fremdeles muslimer, hinduer og buddhister henvende seg til et kirkekontor for å få gravlagt en av sine kjære. De som reagerer mest på dette, er Human-Etisk Forbund. Ghulam Abbas synes det er uproblematisk å samarbeide med kirkevergene.

Men hvordan var det før loven trådte i kraft i år?

Før var det slik at alle religiøse minoriteter fikk tilbud om en ordinær gravplass, og dersom det for eksempel var muslimer som ikke aksepterte den, kunne de gravlegges på egne muslimske gravplasser, som på Høybråten i Oslo, forklarer Lindalen.

Men Ghulam Abbas forklarer at denne ordningen bød på flere problemer. For det første måtte de som ikke ville begraves på ordinære kirkegårder, bekoste gravleggingen i en annen kommune selv. For det andre var ofte nærmeste muslimske gravplass langt unna. Han forteller at muslimer fra Nord-Norge ligger begravet på Høybråten i Oslo. For det tredje ble trøkket for stort, og Oslo måtte si nei til forespørsler fra kirkeverger rundt om i landet.

Da kom lovendringen.

I den nye loven er det hjemkommunen som har ansvar for å tilby en gravplass som tar hensyn til den enkeltes religion. Har de ikke dette, må kommunen betale for å få dette gjort i en annen kommune. På den måten vil kommuneadministrasjonene merke det mer enn før, og bli motivert til å opprette egne gravplasser for religionene på stedet, sier Abbas.

Abbas ønsker at muslimer får et lite område på hjørnet av eksisterende gravlunder med en hekk rundt, slik at den skilles fra de andre gravene, fordi gravstøttene står en annen retning. Han ønsker ikke å sjenere andre.

«Så lenge graven er i riktig retning, er vi fornøyde», sier han.

Begravelsesbyrået hans representerer alle typer muslimer, for «når det kommer til døden, har vi mye felles», som han sier. Han forteller at mange benytter seg av gravstøtter, gjerne med navn og vers fra Koranen, men at enkelte land, som Somalia og Marokko, ikke har tradisjon for dette.

Som begravelsesagent har han ikke deltatt som pådriver for en slik lov, men Islamsk Råd Norge har ønsket dette og stått på for lovendringen.

Årlige møter. I den nye loven ligger krav om at den som har forvaltningsansvaret for gravlegging i kommunen, én gang i året må invitere stedets tros- og livssynssamfunn til et møte. Her skal de drøfte hvordan alle behov best kan ivaretas.

«For eksempel vil muslimer helst begraves før solnedgang samme dag, men det kan være praktisk umulig i et land som Norge, med tele i bakken. En annen ting er om vi skal åpne for begravelser på lørdager, som hittil er den eneste dagen kirketjeneren har helt fri. Slike ting, blant annet, kan vi snakke om på et sånt møte», sier Lindalen, som lover å stille helt åpen og lytte.

Hverken kirkevergen eller kirketjeneren har hørt en eneste kritisk røst omkring den nye muslimske gravplassen i Kongsvinger.

«De muslimske familiene som har gravlagt sine her, har vært veldig fornøyde. Vår oppgave som gravferdsmyndighet er å ta vare på alles ritualer. For eksempel har vi
et nytt krematorium på Gjøvik hvor det er gjort mulig å bivåne innføringen i ovnen, etter ønske fra enkelte religioner.»

«Vi prøver så langt vi kan å etterkomme folks ønsker», sier Lindalen.