Hollywood-prinsesse
Ikonene Marilyn Monroe, Jackie Kennedy Onassis, prinsesse Diana og fyrstinne Grace av Monaco hadde noe til felles. Deres tiltrekningskraft handlet ikke bare om utseende og stil. Heller ikke bare om at de var dyktige i arbeidet sitt. De hadde en mystikk rundt seg som ikke helt kan defineres – en slags aura av lidelse og skjønnhet.
| Fakta |
Grace Patricia Kelly> Født 1929 i Philadelphia i USA. > Kjent fra filmer som «High Noon» (1952), «Mogambo» (1953), «Country Girl» (1954), «High Society» (1956), «Dial M for Murder» (1954), «Rear Window» (1954) og «To Catch a Thief» (1955). > Med fyrst Rainier III av Monaco (1923–2005) fikk hun barna prinsesse Caroline (f. 1957), prins Albert (f. 1958) og prinsesse Stéphanie (f. 1965). > Døde på sykehus i Monaco 14. september 1982, etter en bilulykke dagen før. > Ble i 1999 kåret til tidenes 13. største kvinnelige filmlegende av Det amerikanske filminstituttet. > Fyrstefamilien og Princess Grace Foundation-USA deler årlig ut Princess Grace Awards (i kategoriene dans, dramatikk, koreografi, teater og film) for å hedre hennes minne. > Garden Club de Monaco (startet av Kelly i 1968) lever videre med prinsesse Caroline som president. De arrangerer årlig en stor internasjonal konkurranse i blomsterdekorasjon.
|
Fyrstinne Grace av Monaco, eller Grace Kelly, var en av 1950-tallets store stjerner på filmlerretet. I mai 1955 reiste hun med den amerikanske delegasjonen til filmfestivalen i Cannes for å promotere filmen «The Country Girl».
På toget til festivalbyen traff 25-årige Kelly skuespillerkollega og dobbelt Oscar-vinner Olivia de Havilland. Hun foreslo å introdusere Kelly for fyrst Rainier III, som hennes journalistektemann kjente fra oppveksten.
Møtet med den seks år eldre Rainier fant sted i det monegaskiske fyrstepalasset, anlagt som en fotoseanse med ukebladet Paris Match. Syv måneder senere fridde Rainier til Kelly på juleferie i filmstjernens barndomshjem i Philadelphia, og forlovelsen ble storslått feiret på Waldorf Astoria i New York.
Bryllupet året etter, 18. april 1956, ble omtalt som «århundrets bryllup» og skulle preges av en glamour som selv ikke britenes William og Kate i 2011 kunne nå opp til.
I en svært påkostet kjole, laget av den Oscar-nominerte kostymedesigneren Helen Rose og donert av filmstudioet Metro-Goldwyn-Mayer (MGM), sa Kelly ja til Monacos fyrste foran 30 millioner TV-seere og over 600 gjester.
Ny glam
Medieoppmerksomheten kom på et godt tidspunkt for det lille fyrstedømmet: Monte Carlo Casino, som ble åpnet i 1865 for å redde fyrstehuset Grimaldi fra konkurs, hadde på slutten av 1940-tallet hatt sitt minst innbringende år.
Det kunne virke som om turistene hadde mistet interessen for denne typen overdådig europeisk elitisme – at Monaco hadde mistet sin ‘chic’, som den amerikanske forfatteren David Dodge formulerte det.
Dodge la handlingen i thrillerromanen «To Catch a Thief» (1952) til den franske rivieraen. Alfred Hitchcocks filmversjon av boken (1955), i glamorøs, romantisk komedieinnpakning, hadde fått ingen ringere enn Grace Kelly til å tolke den ferierende rikmannsdatteren Frances.
Med Cary Grant i passasjersetet, i rollen som den tidligere smykketyven «The Cat», ikoniserte hun sportsbilen Sunbeam Alpine da de to suste langs middelhavskysten i den metallblå toseteren. Kort tid etter var filmeventyret slutt for den amerikanske stjernen.
Hitchcock-favoritt Grace Kelly spilte i tre av Alfred Hitchcocks filmer, her under innspillingen av den første, «Dial M for Murder», i 1954. Hitchcock mente han hadde oppdaget Kellys talent for å uttrykke tungsinn og vemodighet, og at det passet spesielt godt for denne rollen. Foto: Silver Screen Coll./Getty Images
Årets beste I mars 1955 ble Kelly belønnet med Oscar for beste kvinnelige hovedrolle i «The Country Girl». Her står hun sammen med Marlon Brando som samme år mottok Oscar for beste manlige hovedrolle i «On the Waterfront». Foto: AP/NTB
Pomp og prakt Da Grace Kelly i april 1956 giftet seg med prins Rainier III og ble fyrstinne av Monaco, fikk hun på kjøpet 140 ulike formelle tituleringer. Foto: AP/NTB
Dramatisk død
Giftermålet med Rainier betød ikke bare å godta et liv i en ny type offentlighet, men også å oppgi egen skuespillerkarriere. Fyrsten forbød visning av sin kones filmer. Og da Hitchcock ville gi henne hovedrollen i «Marnie» (1964), måtte hun takke nei fordi det ikke ville ta seg ut å spille kleptoman. I stedet ble det en annen Hitchcock-yndling, modell og skuespiller Tippi Hedren, som fikk spille mot Sean Connery i den psykologiske thrilleren.
En høstmorgen i 1982 ønsket Grace selv å sitte bak rattet da hun og den yngste datteren skulle hjem til Monaco fra fam-iliens landsted. Brått fikk hun hjerneslag og mistet kontrollen over bilen, som kjørte utfor den bratte, svingete veien og falt 37 meter ned fjellsiden. 17 år gamle Stéphanie slapp fra det med skader, mens Grace havnet i koma. Dagen etter ble det konkludert med at livet hennes ikke kunne reddes. 14. september 1982 ble hun koblet fra respiratoren på Monaco sykehus (nå Fyrstinne Grace sykehussenter), 52 år gammel. Ved bisettelsen fire dager senere tok 400 mennesker, inkludert Cary Grant, Nancy Reagan og prinsesse Diana, del i familiens sorg.
Familielykke Fyrst Rainier III av Monaco og Grace Kelly fikk tre barn: Caroline, Albert og Stéphanie. Foto: Tony Kent/Sygma via Getty Images
Blomsterglad prisvinner
Den populære fyrstinnen døde med betyd-elige prestasjoner på CV-en. Dramafilmen «The Country Girl» (1954), hvor hun spilte mot Bing Crosby og William Holden, ga henne både en Oscar (beste kvinnelige hovedrolle) og en Golden Globe (beste
kvinnelige dramaskuespiller).
I tillegg bidro den til at hun fikk New York Film Critics Award, ved siden av innsatsen i to andre storfilmer fra 1954: Hitchcock-thrillerne «Dial M for Murder» og «Rear Window». Hun fikk også en Golden Globe for beste kvinnelige birolle i «Mogambo» (1953).
Det som er mindre kjent, er at hun, like før hun døde, fikk i stand den 33 minutter lange filmen «Rearranged», for å promotere blomsterdekorasjonene til sin prestisjefylte hageklubb. Her ser vi også fyrst Rainier i en liten rolle.
På den offisielle minnesiden Grace Influential erklærer skribent Annette Ross Anderson:
«Kun et fåtall heldige mennesker har sett denne filmen siden hennes død – men de er alle enige om én ting: Prinsessen var på sitt beste her; seg selv, sjenerøs, ren og uanstrengt kongelig».