New York, USA

Problemet med polarisering vokser fordi vi ikke møter dem vi er mest uenige med. Men hvis man kobler sammen Trump-tilhengere med woke-tenåringer, vaksinemotstandere med vitenskapsfolk eller sykepleiere med superrike direktører, så kan det faktisk minske mistroen til motparten med øyeblikkelig virkning. Vi dro til New York for å besøke Laboratoriet for vanskelige samtaler.

I en tid hvor man ikke skulle tro at det amerikanske samfunnet kunne bli mer polarisert, har USAs høyesteretts oppheving av dommen som har sikret en grunnlovsfestet rett til abort, brakt ytterligere ved til bålet. Fra å være et moralsk og etisk spørsmål er abort nå igjen blitt et politisk spørsmål som vil få merkbare konsekvenser. Debatten er intens, og det er ikke noe som tyder på at noen av fløyene vil gi seg.

«Problemet er at vi trenger en helt annen tilnærming til den måten vi diskuterer vår tids store spørsmål på», sier Peter Coleman, professor i psykologi ved Columbia University.

Kontoret hans ligger helt øverst i bakken på Manhattans Upper West Side. Her har han satt seg fore å forstå hvorfor vi ikke lenger er i stand til å snakke med dem vi er uenige med.

«Denne voksende tilstanden av polarisering er giftig for oss alle. Både når det gjelder vår egen mentale helse, vår fysiske helse og ikke minst forholdet til familie, venner og resten av samfunnet hvor det forekommer splittelse. Vi lever i en giftig tid», konstaterer Coleman.

Professoren har skrevet boken «The Way Out» som han har dedisert til de 86 prosent av amerikanerne som ifølge en undersøkelse er «utmattet, triste og desperate etter å finne en vei ut av foraktens tidsalder». Det er en bølge som ikke bare har skyllet inn over USA, men over hele den vestlige verden.

Mindre debatt, mer dialog

I tillegg til å skrive en bok med konkrete forslag til hvordan vi kan begrense polariseringen, har Coleman også bygget et akademisk laboratorium for vanskelige samtaler. Det ligger dypt inne i universitetsbygningen, i et lokale uten vinduer. Her inne finner noen av vår tids vanskeligste samtaler sted, forteller han.

«Laboratoriet er et forsøk på å kartlegge hva det er som typisk går galt – og hva som kan gå bra – når to mennesker med motsatte meninger sitter overfor hverandre», forklarer han. Underveis tar forskerne notater fra opptaket av samtalen, som kan ta utgangspunkt i for eksempel abort, innvandring, våpenlovgivning eller klima. Ifølge Coleman er forskjellen på dialog og debatt viktig å forstå i den sammenheng.

«Mange av oss i det vestlige samfunnet er vant til å debattere. Vi ser politikere gjøre det hele tiden i mediene, og på sosiale medier gjør vi det selv. Men debatt er en svært spesiell kommunikasjonsform, som dypest sett er et spill man forsøker å vinne. Dialog er i grove trekk det motsatte. Dialog er en lærings- og oppdagelsesprosess, hvor vi kommuniserer med hverandre på en måte så vi bedre kan forstå hverandres standpunkter», forklarer Coleman.

«Vi blir aldri enige, men det er jo heller ikke meningen», poengterer professoren.

En omvendt Tinder-match

Metoden ble allerede iverksatt for over 15 år siden, da Coleman og hans forskerkolleger ved Columbia University ville bli klokere på konfliktløsning i langvarige konflikter, som for eksempel Israel-Palestina. Men etter et tiår med eskalerende polarisering, og med Trump-splittelsen som den hittil største kulminasjonen, har Colemans perspektiver nå for alvor nådd ut i verden. Hans forskning ligger blant annet til grunn for globale medieprosjekter som My Country Talks, hvor all verdens borgere med forskjellige holdninger via en algoritme settes sammen i en «omvendt Tinder-match».

Han er rådgiver for en rekke organisasjoner som jobber for å bygge bro over kløften i USA – deriblant More in Common og The Bridge Alliance. Og da Joe Biden ble innsatt som president i 2021, ble Coleman spurt til råds om hvordan man best kunne «forene nasjonen», slik Biden hadde snakket om i sin valgkamp.

Professoren delte sine erfaringer fra laboratoriet med Det hvite hus. Men han føler ikke at det så langt har ført til noen nevneverdig forandring i amerikansk politikk.

«Hvis vi ikke kan finne en vei ut av splittelsen, blir vi aldri i stand til å stå sammen og ta fatt på de virkelige problemene: nye dødelige pandemier, klimaforandringenes konsekvenser, rasismen og ulikhetenes uholdbare brutalitet eller maskinenes overtagelse av menneskets jobber», sier Coleman.

Vi kan lære av historien

Nå når abort igjen har beveget seg opp på den politiske dagsordenen, kan det ifølge professoren være klokt å lære litt av historien. Han nevner et eksempel fra storbyen Boston, der katolikker utgjør den største religiøse gruppen. På 1990-tallet satte kvinnelige ledere fra kirkesamfunn og ideelle organisasjoner seg sammen for å snakke sammen om sine ulike syn på abort. Målet var å kjøle ned den hatske debatten om abort, som i 1994 hadde ført til to drepte etter en skyteepisode mot en abortklinikk i byen.

Og forsoningen ansikt til ansikt lyktes. Da kvinnene noen måneder senere evaluerte prosjektet, sto de riktig nok lenger vekk fra hverandre i selve abortspørsmålet.

«Deres holdning til abort var blitt enda mer utkrystallisert, så de var fortsatt grunnleggende uenige», forklarer Coleman.

«Men deres sympati og respekt for hverandre, og den retorikken de brukte i den videre aktivismen, endret seg fundamentalt underveis. Det fikk en betydelig effekt på hvordan folk i Boston siden har snakket om abortspørsmålet. Fortsatt påvirker det hvilken retorikk som blir brukt i dag», sier han.

Det er aldri kun to sider av en sak

På laboratoriet i New York har Coleman og hans kolleger de siste årene plassert Trump-tilhengere sammen med woke-tenåringer, vaksinemotstandere med vitenskapsfolk, og sykepleiere har vært i samtale med superrike direktører.

Antallet laboratorieforsøk har rundet 500. Avhengig av hvordan det legges til rette for deltagerne og hvordan de forberedes, ser forskerne at det kan være stor forskjell på dialogens effekt.

«Før hver eneste samtale har vi bedt deltagerne lese en bestemt artikkel om emnet, for eksempel om abort», sier han.

Men artikkelen deltagerne fikk stukket i hånden, kunne være ulik fra én test til en annen. Når artikkelen dekket «begge sider» av stridstemaet som en sak med kun to motstridende syn, var deltagerne i 46 prosent av tilfellene i stand til å utforme en felles erklæring om emnet etter dialogen deres. Men om artikkelen dekket emnet som en komplisert og mangesidet sak, og tok for seg mange faktorer og nyanser, var deltagerne i 100 prosent av tilfellene i stand til å utforme en felles erklæring om temaet i bakkant av dialogen.

«Forskningen vår viser at vi har en såkalt toside-skjevhet når det gjelder å fortolke informasjon og forme våre holdninger. Vi tar mentale snarveier og ender med å betrakte for eksempel abort som enten noe godt eller noe ondt», skisserer Coleman.

Han forklarer at måten man kan overvinne denne skjevheten på og få folk til å revurdere sine standpunkter i splittende saker, er ved å understreke sakenes kompleksitet.

«Når de komplekse sidene av et spørsmål som abort eller innvandring understrekes, eller når en moderator forklarer mange forskjellige synspunkter, så er folk mer tilbøyelige til å åpne sinnet og stille flere spørsmål, finne områder med enighet og foreslå løsninger av høyere kvalitet», påpeker professoren.

Hans håp er nå at en sosial bevegelse vil spre seg rundt i USA og Vesten, en bevegelse som legger vekt på nødvendigheten av nyanser og sympati for ens politiske motstandere.

«Hvis medier, politikere og alle vi andre når frem til en erkjennelse av at nei, det er ikke bare to sider av denne saken, det
er kanskje fem sider av saken. Da er vi allerede på vei ut av polariseringen. Den slags samtaler har nemlig en tendens til å bli mer nyansert.»

«Vi må helst komme dit at vi kan få folk til i det minste å fortsette samtalen med hverandre», mener Peter Coleman.