Rentes rente

Å bli rik er ikke vanskelig – det tar bare lang tid. Hvis du setter 100 000 kroner i et globalt aksjefond og får 10 prosent i gjennomsnittlig årlig avkastning, vil det ta deg cirka 98 år å få 1 milliard i formue. Men derfra vil du bare bruke syv år på å nå 2 milliarder, og bare fem år etter det igjen har du passert 3 milliarder med god margin. Rentes rente-effekten er både magisk og veldig kraftig. Selv beskjedne beløp kan bli svært store dersom de investeres og får stå i fred lenge nok. Men vi mennesker lever jo ikke så lenge. «Det er ikke lommer i likskjorten», som ordtaket sier.

Derfor er ønsket om at barna og barnebarna våre skal arve det vi har bygget opp, kanskje like gammelt som selve drømmen om å bli rik. Ønsket om å holde formuer innad i familien – eller i hvert fall i slekten – er gjenkjennelig hos de fleste.

«Det er ikke lommer i likskjorten», som ordtaket sier. Derfor er ønsket om at barna og barnebarna våre skal arve det vi har bygget opp, kanskje like gammelt som selve drømmen om å bli rik.

Å holde på formuer er ikke lett

Problemet er bare at dette er veldig vanskelig i praksis. Ifølge en studie gjort av Williams Group Wealth Consultancy, mister rundt syv av ti rike familier sin formue i andre generasjon. Ni av ti familier mister formuen dersom vi også inkluderer tredje generasjon. Hvorfor er det slik?

Michael Cole, president i Ascent Private Capital, mener å ha svaret.

«Penger bryter ofte ned tillit og kommunikasjon i familier», mener han. I sin bok «More Than Money» skriver han at rundt 60 prosent av tap av formuer, kan tilskrives mangel på kommunikasjon. Uansett om man har penger eller skylder penger – er det å snakke om penger tabu for mange. 25 prosent av tilfellene kan tilskrives mangel på forberedelser av neste generasjon, og hvordan pengene skal forvaltes. 10 prosent av tilfellene mener han handler om at familien mangler felles visjoner og verdier.

Men også nyrike kan fort falle ned fra toppen, og veien ned kan føre til rusmisbruk og depresjon. En av verdens rikeste artister – Michael Jackson – var millionæren som levde som milliardær. Kongen av pop bygget blant annet en egen dyrehage, togstasjon og en fornøyelsespark ved ranchen sin Neverland.

Man kan jo bare spørre Bane Nor hvor billig en togstasjon er. Jackson visste godt at han var i store økonomiske vanskeligheter, men fortsatte med låneopptak og omfattende sløseri. Da han døde i 2009, var han på randen av personlig konkurs. Dette er bare ett av historiens mange eksempler på rike mennesker som ikke klarer å holde på rikdom.

Den som leser Norges historie, vil se at mange familienavn går igjen gjennom århundrene. Jarlsberg, Cappelen, Treschow, Huitfeldt og Løvenskiold er noen eksempler. Historikeren Jon Gunnar Arntzen skriver at adel forekommer i alle gamle samfunn fra de eldste tider – foruten i Europa også i India, Kina, Persia, Egypt, Japan og hos andre orientalske folk.

I mange tilfeller kan adelsslektene føres tilbake til overhodene for de slektene de opprinnelige stammene besto av. De nevnte familiene er gamle adelsfamilier med spesielle rettigheter og plikter fra gammelt av. Men selv etter at adelen ble opphevet, har de klart å holde formuene ved like.

Ressursene i norsk natur var grunnlaget for store formuer så tidlig som på 1500- og 1600-tallet. Norsk tømmer var en verdifull eksportvare og skapte store formuer, så vel som staselige herregårder. Skogen var Norges olje før oljen. I vassdragene ble det fløtet tømmer og bygd oppgangssager som skar det opp til planker. Dette ble brukt som byggemateriale til seilskip og hus i land med mindre skog, som Nederland og England. Det er ingen myte at hele Amsterdam by står på påler fra Norge.

Løvenskiold-Vækerø eide det såkalte Nordmarksgodset med sete på Bogstad gård. Der er skogeier Carl Otto Løvenskiold nå den 13. generasjonen. Cappelen-familien hadde Ulefoss jernverk, en av de eldste industribedriftene i Europa, med skogen som hørte til. Treschow-familiens eiendommer innenfor skog og industri ligger hovedsakelig i Larvik-området.

Der finnes også Fritzøehus, som er Norges største privateide bolig, men som best kan beskrives som et slott. Slottet er omgitt av en hage i engelsk stil, med en egen hjortestamme.

Et fideikomiss er en formue (fast eiendom eller løsøre) som er bundet etter ønske fra den døde, slik at den som eier den til enhver tid, bare får litt av avkastningen av fondet. Selve formuen vil dermed gå enda større videre til neste ledd.

Men hvordan har disse familiene klart å holde på formuene sine gjennom mange hundre år? De gamle adelsfamiliene opprettet i mange tilfeller spesielle arvesystemer, såkalte fideikomisser. Et fideikomiss er en formue (fast eiendom eller løsøre) som er bundet etter ønske fra den døde, slik at den som eier den til enhver tid, bare får litt av avkastningen av fondet. Selve formuen vil dermed gå enda større videre til neste ledd.

Ofte var det derfor bare den eldste sønnen i familien som arvet adelsfamiliens eiendom, og på den måten holdt formuen samlet. Systemet var dermed også eksplisitt kvinnediskriminerende.

– Fideikomisser er kort forklart en eiendomsmasse som er låst slik at familiens medlemmer kan bestemme over midlene, men underlagt visse begrensninger. Ofte er det begrensninger i hva som kan selges, og at det hovedsakelig er avkastningen man kan bruke fritt. Videre skal det som regel gå videre til neste generasjon etter et bestemt system, typisk til eldste sønn eller nærmeste mannlige arving. Vanligvis var det slik at rådigheten skulle gå videre til eldste sønn. De øvrige linjene ble skjøvet mer eller mindre til side, forklarer John Asland, professor ved Institutt for privatrett ved Universitetet i Oslo.

Hollandsk syke

Moderne studier (som Trinity-studien fra 1998) viser at man kan ta ut opptil 4 prosent av en investert formue hvert år, og fortsatt holde formuen intakt over lang tid. Dette ligner mye på hvordan oljefondet i dag fungerer. Politikerne har likevel valgt å sette ned handlingsregelen til 3 prosent, for å være ekstra forsiktige. Dette betyr at bare 3 prosent av oljefondet kan brukes i statsbudsjettet hvert år. 

Hva skjer hvis man faller for fristelsen til å bruke mer enn det som er bærekraftig over tid?

Nederland prøvde nettopp det. På slutten av 1960-tallet fant landet naturgass, og utover 1970-tallet ble stadig større pengesummer brukt i statsbudsjettet til å utvide offentlig sektor. Samtidig ble annen industri i Nederland bygget ned.

Da prisen på gass senere falt, fikk den nederlandske økonomien store problemer – populært kalt hollandsk syke. Denne lærdommen er grunnlaget for den norske handlingsregelen, som også den gamle adelens fideikomisser er bygget etter.

Anker-familien: Formuen som forsvant

Men selv ikke fideikomisser er vanntette konstruksjoner som alltid tåler tidens tann. Bernt Anker var i sin tid en av Norges rikeste menn, og han var barnløs. Han eide skogeiendommer, sagbruk og gruver over hele Østlandet, Paleet i Christiania og den store Frogner hovedgård. Han skal ha vært arbeidsgiver til omtrent 20 000 mennesker. Hans bror Peder Anker var også Norges første statsminister.

Bernt Ankers bror, Jess Anker, foretrakk å bruke tiden sin på jakt, kortspill og utenlandsreiser istedenfor forretninger, som brødrene sine Bernt og Peder. Jess skal ha hatt et ustabilt temperament, og etter at hans kone døde, ble livet enda vanskeligere for ham. Etter at han dro til Bath i England, satte han seg i stor spillegjeld. På sett og vis kan man kanskje si at han var en 1700-tallets Michael Jackson, når det gjaldt pengebruk. Bernt Anker beskyldte broren for å «spille bort det ankerske navn og formue».

Det handlet altså både om økonomi og om familiens rykte. Etter at Jess døde for egen hånd, betalte Bernt ned brorens spillegjeld på 288 000 riksdaler. Det må ha vært klart for både samtiden og ettertiden at Jess ikke egnet seg til å føre familieformuen videre.

Da Bernt Anker døde i 1801, ble formuen hans gitt til det ankerske fideikomiss. Det var snakk om en og en halv millioner riksdaler, som var en stor sum. Omregnet til dagens pengeverdi ville det blitt rundt 3,5 milliarder kroner. Avkastningen av fondet skulle gå til allmennyttige formål, som å støtte opprettelsen av det første universitetet i Norge. Studenter og byens trengende – for eksempel enker – var plutselig gjort til arvinger av en av Norges største formuer.

Men det ankerske fideikomiss ble en historisk døgnflue. Slektningene til Bernt Anker underslo midler fra fondet. Og etter en brann på havnen i Oslo i 1819, ble store verdier som tilhørte fidei-komisset ødelagt.

Fra da av ble fondet avviklet. Det som skulle vare i mange hundre år, ble lagt ned etter bare 18. Dermed var en av Norges største formuer spredt for alle vinder, og kom ikke humanitære formål til gode likevel.

Men hva hadde skjedd dersom det ankerske fideikomiss hadde bestått som et fond frem til våre dager, og reinvestert avkastningen? Hvis vi tenker oss 5 prosent årlig avkastning i gjennomsnitt, og holder skatt utenfor regnestykket, så ville summen vært rundt 169 billioner kroner.

Til sammenligning er Oljefondet i skrivende stund verdt ca. 12,2 billioner. Selv om oljefondets årlige avkastning er høyere, er altså den lange tiden til Anker-slektens fordel. Aldri blir uttrykket «tid er penger» klarere.

Forbudt i grunnloven

Da grunnlovsfedrene samlet seg på Eidsvoll i 1814, hadde det blåst nye politiske vinder over Europa i flere tiår. Den franske revolusjonen i 1789 sendte ikke bare sjokkbølger gjennom Europa, men fødte også nye tanker om menneskerettigheter, likhet og brorskap.

Det kongelige eneveldet forsvant, sammen med ideen om adelige privilegier. Hvorfor skulle noen mennesker være født inn i rikdom og maktposisjon, mens andre ikke ble det? Dette er et grunnleggende demokratisk spørsmål. 

Grunnlovsfedrene bestemte seg for å forby opprettelsen av nye fideikomisser og adelige stamhus. Grunnlovens paragraf 118 sier: «Heretter kan det ikkje skipast grevskap, baroni, stamhus eller fideikomiss.» Dette var så viktig for grunnlovsfedrene at det ikke holdt med en vanlig lov – de ville altså ha det inn i konstitusjonen.

Senere fikk også marxistiske ideer et visst fotfeste, særlig gjennom den tidlige arbeiderbevegelsen. Den så med dyp skepsis på adelen og private formuer. Dikteren Rudolf Nilsen skrev i sitt dikt «Stamtre» – «En eldgammel sannhet sier at arbeidet adler en mann. Så merkelig sjelden det gjelder for treller av fødsel og stand.»

Da Grunnloven ble oppdatert i 2014, valgte Stortinget å beholde forbudet mot fideikomisser, i sosialdemokratiets ånd. Satt på spissen betyr dette at man i Norge står fritt til å opprette fond og investere penger, og man står fritt til å testamentere penger til hvem man vil etter sin død.

Men man kan altså ikke bestemme over arv i flere slektsledd, eller bare tildele avkastningen av formuen til noen, og ikke selve formuen.

Moderne varianter

Men selv om fideikomisser er forbudt i Norge, så er de lov i enkelte andre land, for eksempel i USA. Der går de under navn som Legacy Trust Fund, eller Dynasty Trust. Hensikten er å sikre godt styre av formuen på lengre sikt, og på kort sikt hindre at den går til skifte, noe som kan være en lang og byråkratisk prosess.

Skatteetaten vil ikke si hvilke nordmenn som oppgir å eie aksjer, eiendom eller fond i utlandet, og det er derfor heller ikke kjent hvor mange nordmenn som har slike ordninger. 

Skatteetaten vil ikke si hvilke nordmenn som oppgir å eie aksjer, eiendom eller fond i utlandet, og det er derfor heller ikke kjent hvor mange nordmenn som har slike ordninger. 

De norske godseierfamiliene har imidlertid funnet en modernisert løsning på fideikomiss-problematikken. Michael Stang Treschow (35) er den unge milliardæren som har overtatt ansvaret for å føre familiedynastiet Fritzøe-Treschow videre i syvende generasjon, etter at moren Mille Marie Treschow gikk bort i 2018.

I en artikkel fra Dagens Næringsliv i 2015 fremgikk det at Michael Stang Treschow arvet familiebedriften i sin helhet, mens søsteren Victoria Stang Treschow fikk andre midler. Michael Stang Treschow uttalte da:

«Noe av grunnen til at familiebedriften har holdt ut lenge, er at én overtar. Det er som regel sånn at en gründer bygger opp et selskap, en annengenerasjon driver det, også blir det kanskje gitt videre til tre–fire forskjellige barn. Og så ender det ofte med splittelse og uvennskap, og det blir solgt.»

Også Carl Otto Løvenskiold eier 100 prosent av aksjene i familieselskapet LøvenskioldVækerø AS, og har dermed full kontroll over selskapet, ifølge aksjonærregisteret.

Det moderne holdingselskapet har altså overtatt rollen til det forbudte fideikomisset. Men holdingselskap betaler ingen arveavgift, og selskaper som ikke er børsnoterte, betaler også lavere formuesskatt. Carl Otto Løvenskiold ønsker ikke å kommentere saken.

– Det er mange grunner til at noen familier klarer å beholde familieformuen samlet, mens andre ikke klarer det. Stort sett kan man fritt overføre alt man eier til én linje av slekten dersom man passer på å gjøre dette i god tid før man dør. Arveloven begrenser ikke adgangen til forfordeling gjennom livsdisposisjoner. Ved testament er det i norsk rett også gode muligheter for å holde store familieformuer samlet, forklarer professor John Asland. 

– Reglene om hva barna har krav på i arv, selv om arvelateren skulle ha laget testament, er i Norge laget slik at den er beløpsbegrenset. Hvert barns linje kan ikke kreve mer enn 15 ganger folketrygdens grunnbeløp (i dag ca. 1,5 millioner kr). Dersom arvelateren har en formue på 100 millioner og tre barn, kan han eller hun da i utgangspunktet gi nærmere 97 millioner til det ene barnet uten at de andre kan protestere, fortsetter Asland. 

Adelen i Norge ble avskaffet ved lov i 1821, noe som heldigvis var et bedre alternativ enn giljotinen man brukte i Frankrike til samme formål. Den siste som hadde rett til å bruke adelstittel i Norge, var baron Harald Wedel Jarlsberg, som døde i 1897. En ny lov i 1842 fastsatte nærmere regler for Stamhuset Jarlsberg. Godset kan ikke deles eller pantsettes, men skal holdes som en samlet enhet. Utover dette disponerer stamhusbesitteren eiendommen og avkastningen fritt, men eiendommen er selveiende og kan ikke selges uten tillatelse fra Justisdepartementet.

Jarlsberg er dermed fortsatt en privat eiendom, men er underlagt spesielle juridiske regler.

Nåværende stamhusbesitter, Carl Nicolaus Wedel Jarlsberg, ble den 13. generasjonen da at han tok over i 1996.

Jarlsberg-familien er den eneste familien – foruten kongefamilien – som i dag blir eksplisitt nevnt i skatteloven. Paragraf 2–33 andre ledd slår fast at «(2) Besitteren av Stamhuset Jarlsberg skattlegges som om vedkommende forpaktet eien-dommen». Dette betyr altså at stamhusbesitteren hverken betaler formuesskatt eller eiendomsskatt, kun inntektsskatt, og skatter dermed som om han var en leietager. Regningen sendes med andre ord videre til andre skattebetalere.

I en slags skjebnens ironi er det altså nå Ola og Kari nordmann som betaler for denne delen av det gamle aristokratiet.

Familiene omtalt i artikkelen har ikke ønsket å gi kommentar til innholdet i denne artikkelen.