Afrikas ferieland. I en forstad til Tunis bor Nejib Chouk. Han er fotograf og eier et lite firma som produserer postkort for turister, med bilder av langstrakte strender, endeløse ørkener, berbisk håndverk, kameler og beduiner. Men det er for tiden ikke mange kort som forlater Nejibs lager. På bare ett år er turismen omtrent halvert, og det merkes i et land hvor dette er en av hovednæringene.

«Nejib er en bra mann. Han kunne sagt oss opp, men valgte istedenfor å selge det gamle lageret og kontoret. Nå har han flyttet virksomheten hjem til seg, slik at vi fremdeles har et sted å jobbe», forteller assistenten Nadia Driss.

Likevel, Nadia er ikke bare bekymret for økonomien akkurat nå. Det hun og mange andre tunisiere diskuterer heftigst, er den politiske utviklingen. Hva slags endringer revolusjonen egentlig har skapt. Den tidligere diktatoren Ben Ali og hans familie forlot landet 14. januar i fjor. Men det meste av statsapparatet er intakt. Politimennene som for ett år siden skjøt og drepte rundt 300 demonstranter, sitter fremdeles i sine stillinger. Noen er forfremmet, sies det.

Ett år etter, lørdag 4. februar 2012, avvikles den største demonstrasjonen etter revolusjonen i Tunis. Den voktes av de samme politimennene. Parolene handler om at revolusjonen ikke er over. At kampen for et åpent, fritt og tolerant demokrati bare har begynt.

Mange som deltar er unge, som under revolusjonen. Blant dem er Khalil Hermessi og Samy Guicha, som går siste året på videregående. De forteller at det etter revolusjonen blir stadig flere kvinner i niqab og menn med skjegg og tradisjonell klesdrakt, og spør: «Er det plass for oss som er ateister i det nye Tunisia?»

Blasfemi og sex. I retten i Tunis foregår det for tiden en påfallende sak: En TV-stasjon som sendte filmen «Persepolis», er anmeldt for blasfemi. I et lite glimt av tegnefilmen som skildrer revolusjonen i Iran, ser vi en tegning av Allah. Dom skal falle rundt midten av mars. En parallell sak: Spillefilmen «Histoires Tunisiennes» hadde nylig première i Tunis. Dette er en film om unge, single overklassekvinner i hovedstaten. Kvinner som primært er opptatt av kjærlighet, av menn, av sex. Sensurkomiteen som skulle bestemme aldersgrense, halte ut prosessen – og saken vakte medias oppmerksomhet. Filmens regissør, Nada Mezni Hafaiedh, er ikke i tvil om at den religiøse dreiningen i landet har fått konsekvenser.

«Før kunne vi snakke så mye vi ville om sex og kjønn, men ikke om politikk. Nå kan vi snakke så mye vi vil om politikk, men ikke om sex og kjønn.»

«Før kunne vi snakke så mye vi ville om sex og kjønn, men ikke om politikk. Nå kan vi snakke så mye vi vil om politikk, men ikke om sex og kjønn.» 
Nada Mezni Hafaiedh, filmregissør

Ennahda og islam. Det første frie valget i Tunisia ble avholdt i august i fjor. Av de rundt 100 partiene som stilte, vant det islam-orienterte partiet Ennahda en brakseier med nærmere 40 prosent. Partiets medlemmer har gjennom årene vært koblet til alt fra terrorbomber til veldedig arbeid, og partiet var forbudt i flere tiår.

Noureddine Arbaoui er utdannet psykiater, og var en av stifterne av Ennahda på 80-tallet. Som tusenvis av andre ble han fengslet av Ben Alis regime, og har tilsammen sittet 17 år i fengsel. Han kan fortelle om årevis med isolasjon og tortur.

«Men jeg kjenner ikke noe behov for hevn, jeg har fred med det. Straffen tilhører Gud alene.»

For bare litt over ett år siden var religiøse plagg, til og med en hijab som bare dekker hår, noe som kunne føre til politiets oppmerksomhet. Studier eller jobb i offentlig sektor var utelukket. Ben Alis sekulære ekstremisme undertrykket religiøse uttrykk, forklarer Arbaoui.

«Nå kommer hele tiden vestlige journalister og antyder at vi ikke gjør nok for å stoppe religiøs ekstremisme. Men vi har ikke tenkt å arrestere dem eller skyte dem for sine meninger. Vi jobber for et fritt og demokratisk Tunisia, hvor alle har plass», sier Arbaoui, som bruker mye tid på å forklare at Ennahda ikke et islamistisk parti, men et islamsk parti. På spørsmål om hvor frykten for en kobling mellom Ennahda og religiøs fundamentalisme kommer fra, er ikke Arbaoui i tvil.

«Tunisiske medier er fremdeles mye styrt av folk som støttet Ben Alis regime. Og venstreradikale, som alle er veldig kritisk til Ennahda. Men vi har folket i ryggen.»

Stengte fakultet. På historisk-filosofisk fakultet ved Universitet i Tunis, har det lenge pågått en symbolsk kamp som får stor oppmerksomhet i Tunisia: Pedagoger har satt ned foten mot bruk av ansiktsdekkende niqab. Professor i arabisk, Hasna Touati, forklarer at det ikke er pedagogisk forsvarlig å la noen skjule ansiktet i et klasserom.

«Det er umulig å ha en reell dialog med noen man ikke kan se ansiktet til. Det er tross alt gjennom ansiktsmimikk vi leser hverandre, og kommunikasjon er en forutsetning for våre studier. Dessuten, på eksamen må vi sjekke identitet. Vi må kunne forhindre fusk.»

De religiøse studentene – salafistene, som denne gruppen kalles – kom med alle mulige slags krav, forteller Manel Bouafif, professor i engelsk. «I tillegg til å få gå med niqab, vil de ha kjønnssegregert undervisning, engelske klassikere ut av engelskpensum – i det hele tatt, de legger seg opp i alt mulig. De er velkommen som studenter her, men det er på universitetets premisser, ikke deres.»

Akademikerne hevder denne ekstremismen er et nytt og fremmed element i Tunisia. At denne radikale islamismen er et europeisk fenomen som tunisiere i utlendighet har tatt med seg hjem.

Akademikerne hevder denne ekstremismen er et nytt og fremmed element i Tunisia. At denne radikale islamismen er et europeisk fenomen som tunisiere i utlendighet har tatt med seg hjem.

«Vi må alle få være muslimer på vår måte. Det er forskjell på å tro selv, og å påtvinge religionen på andre. Salafistene blokkerte helt til forrige uke ferdsel til fakultetet, drev sultestreik og opptrådte truende og voldelig. Vi måtte stenge her, i nesten en måned, før politiet endelig kom. Det virker ikke som om disse ekstremistene møter noen motstand.»

Salafistenes bønnerop. Salafistene holder til i ett av klasserommene det for tiden ikke undervises i. Kjernen av åtte–ti unge menn har lagt ut noen gymmatter på gulvet, de forklarer at de ber her. Mohamed, student i arabisk, utpekes som talsmann. Issam, engelskstudent, som tolk.

«Vi har bare uttrykt to krav. For det første at kvinner som ønsker det, må få bære niqab på eksamen. For det andre at vi kan få et rom å be i.»

Når de konfronteres med beskyldningene fra professorene, at de har gjort daglig drift av fakultetet umulig, benekter de det på det sterkeste.

«Vi har ikke blokkert noe, vi har sittet ned i fredelig demonstrasjon. Alle som ville, har kunnet passere oss. Vi ønsker bare frihet til å utøve vår religion. Studenter i europeiske demokratier som England respekteres hvis de går med niqab, hvorfor skal ikke vi også bli respektert?»

Hva er så studentenes egne tanker om frykten deres holdninger skaper i det tunisiske samfunnet? Og om frustrasjonen blant professorene?

«Alle venstreradikalere og marxister er ateister, og ideologiske motstandere av religion. Slik også mange av professorene er – og mediene.»

Vi blir avbrutt av en av studentene som begynner å kalle sammen til bønn. Med høy, vakker og syngende røst, som bærer over hele fakultetsområdet. Mens Mohamed og Issam reiser seg og gjør seg klare, legger de til: «Media gir et skjevt bilde av oss.»

Det kommer ikke flere til bønn enn dem som allerede er samlet.