«Woolfs viktigste kjærlighetsforhold»

«Nessa kalte boken min en genistrek», skrev Virginia Woolf i dagboken sin for hundre år siden.

Den britiske forfatteren hadde nettopp utgitt romanen «Jacobs rom». 1922 kalles modernismens mirakelår: I februar utkom James Joyces roman «Ulysses». I oktober kom T.S. Eliots dikt «Det golde landet». Begge utgivelsene vakte oppsikt i samtiden. I dag er de udødelige klassikere. Men hva med den tredje signalutgivelsen det året?

«Jacobs rom» fikk blandet mottagelse. Men for Woolf betydde anerkjennelsen fra de nærmeste mer, skal vi tro dagboknotatene. Og aller kjærest var den rosende omtalen fra storesøster «Nessa» – kunstmaleren Vanessa Bell.

– Biografene har beskrevet søskenrelasjonen med Vanessa som Virginia Woolfs viktigste kjærlighetsforhold og kanskje det viktigste forholdet hun hadde til en person i det hele tatt, sier litteraturkritiker og kunsthistoriker Maria Horvei.

Og kan hende ble ettertiden enige med Bell i at boken var en genistrek.

– I litteraturhistorien er «Jacobs rom» et helt avgjørende verk. Og i romankunstens historie er den et vendepunkt, sier Horvei.

«Jacobs rom» skulle vise seg å bli en løsrivelse fra fortiden – både litteraturhistorisk og personlig for søstrene.

Liberale berømtheter

Vanessa var den eldste av de fire Stephen-søsknene, fire år eldre enn Virginia. Men hun ble langt mer enn en storesøster. Søskenflokkens mor døde i 1895, da Virginia var 13 år og Vanessa 17. Faren, Leslie Stephen, sørget. Sorgen gjorde ham enda mer dominerende, uberegnelig og selvopptatt.

– Søstrene ble knyttet sammen av oppveksten de delte, og alliansen seg imellom overfor faren, sier Horvei.

Vanessa fikk ansvar for husholdningen. Den sensitive og tidvis syke Woolf tilskrev storesøsteren rollen som «evig mor» livet ut, ifølge memoaret til Angelica Garnett, Bells datter. Vanessa ble den moderlige, praktiske og sensuelle. Virginia ble den intellektuelle og vittige, men avhengige. Slik speilet søstrene seg i hverandre. De konkurrerte og forsterket motsetningene seg imellom. Den ene var visuell. Den andre språksterk.

– Søstrene kom tidlig til en slags enighet om at de skulle bli kunstnere på hvert sitt felt, sier Horvei.

Så døde faren. Det ble enda et tap. Men Woolfs skriving hadde vært umulig med ham i live. Det skrev hun i dagboken mange år senere.

Familieoverhodet Vanessa tok med seg søsknene til bydelen Bloomsbury i London sentrum. Flytteinitiativet skulle bli avgjørende. I Bloomsbury samlet en flokk kunstnere og intellektuelle seg rundt dem. Den liberale Bloomsbury-kretsen besto snart av innflytelsesrike skikkelser som økonomen John Maynard Keynes og forfatteren E.M. Forster. I Bloomsbury møtte dessuten både Woolf og Bell mennene de senere giftet seg med.

Ord og bilde flettet i hverandre

Clive Bell, Vanessas ektemann, ble viktig for begge søstrene. Woolf hadde til og med en flørt med ham – etter at Clive og Vanessa fikk sitt første barn.

– Som i alle kjærlighetsforhold var det et element av «elsk og hat» mellom søstrene, et islett av sjalusi og usikkerhet. Virginia var avhengig av Vanessas støtte. Andre personer som la beslag på Vanessa, ble gjenstand for sjalusi, sier Horvei.

Og mens Bell ble mor til tre, frarådet legen den psykisk syke – muligvis bipolare – Woolf å få barn. Ektemannen Leonard Woolf ville nødig ta sjansen.

– Det er mulig Virginia hadde tatt andre valg om hun sto fritt til å velge helt selv. At Vanessa ble mor, vakte nok en grad av misunnelse og mindreverdighetsfølelser i Virginia, sier Horvei.

Men søstrene la intriger til side: De begynte å sam-arbeide profesjonelt. Woolf satt modell for Bell. Ett av portrettene henger i dag i prestisjefylte National Portrait Gallery i England. Og Bell illustrerte Woolfs tekster. Først ut var novellen «Kew Gardens», med handling fra Londons botaniske hage.

– Illustrasjonene av planter vokser inn i teksten, og bryter den opp. Dette er et bilde på forholdet mellom søstrene, og hvordan de fletter kunstformene inn i hverandre, mener billedkunstner Ane Thon Knutsen.

Knutsens doktorgradsavhandling het «A Printing Press of One's Own», og kunstverkene hennes utforsker Woolfs tekster.

Vanessa Bell fortsatte å illustrere. Hun formga omslag til alle Woolfs bøker, samtidig som hun stilte ut egne malerier og jobbet som interiørdesigner.

Rivaliserte og inspirerte

Konkurransen søstrene imellom ga seg utslag i en rivalisering mellom kunstformene. Pensel sto mot penn. Woolf satte litteraturen høyest. Men der fant hun ikke hva hun søkte – en språklig form som passet tiden de levde i. Viktoriatidens romanform kledde ikke mellomkrigstidens livserfaringer. Så nok en gang så Woolf til storesøsteren.

– At Woolf hadde så nær kontakt med billedkunstnere, hadde mye med Vanessa å gjøre, sier litteraturkritiker Horvei.

Modernismen kom tidligere til billedkunsten enn til litteraturen.

– Kunsten er alltid ti skritt foran når det gjelder å utfordre publikum og forkaste gamle former, sier Horvei.

Geografisk lå kontinentet milevis foran De britiske øyene – og spesielt franske malere. Hos postimpresjonistiske billedkunstnere som Paul Cézanne fant Woolf tankegodset hun søkte. Hun ville fange øyeblikkets sanseinntrykk. Men hos impresjonister som Monet så hun bare utflytende formløshet.

Hos Cézanne fant hun derimot formfasthet og solide strukturer som bygget videre på de gamle mesternes tradisjoner: Både en varig kjerne og flyktighet. Litteraturkritiker Horvei mener Woolfs skrivekunst finner sin tydeligste parallell i postimpresjonisten Cézanne.

– Woolf ville skildre både hvordan øyeblikket kjentes for enkeltmennesket og de overgripende samfunnsmekanismene, strukturene og rollene menneskene var fanget i, sier Horvei.

Krigens meningsløshet

Woolf hadde funnet sitt ideal. Men å sette det ut i livet? Forfatterens to første romaner var relativt tradisjonelle. Så kom nummer tre. Dette var «Jacobs rom». Den manglet et konvensjonelt plott og hadde knapt en hovedperson. I korte tekstfragmenter observerer en rekke romanpersoner Jacob utenfra. Kanskje var den mer visuell og romlig, enn lineær og fortellende?

– «Jacobs rom» arbeider ut fra et tomrom, en kjerne som ikke er der. Den var en av de første modernistiske romanene, og romanene i det hele tatt, som tok et slikt grep, sier Horvei.

Og karakteren Jacob etterlater seg et helt konkret tomrom: Han faller i første verdenskrig.

– Dette er en roman som handler om mennene som døde i krigen, tomrommene de etterlot seg – og til syvende og sist første verdenskrigs meningsløshet, sier litteraturkritikeren.

Frihet fra stebrødrene

Den nyskapende formen kom ikke av seg selv. I 1917 hadde ekteparet Woolf startet eget forlag og trykkpresse, Hogarth Press. «Jacobs rom» var den første romanen Woolf trykket på egen presse.

– Dette var en tid med strenge normer for hva damer kunne skrive. Men nå satt Woolf med makten selv. De kunne trykke mer eksperimentelle arbeider, sier billedkunstner Knutsen.

Portvokterne var forlagsbransjen, der redaktørene håndhevet tidens konvensjoner.

– Sine to første romaner hadde Woolf gitt ut på forlaget til halvbroren Gerald Duckworth, som også hadde misbrukt henne seksuelt da hun var barn, sier Knutsen.

Begge Duckworth-brødrene, George og Gerald, som var sønner av Virginas mor fra hennes første ekteskap, skal ha forgrepet seg på Virginia og Vanessa i barndommen.

Men nå hadde søstrene tatt kontrollen. Bell nøt suksess som kunstner, bejublet av samtiden. Og Woolf hadde slått an tonen for resten av forfatterskapet. I årene etter fulgte berømte verker som «Mrs. Dalloway», «Til fyret» og «Et eget rom». Men det var med årets hundreåring «Jacobs rom» – og en egen trykkpresse – det løsnet:

«Det er ingen tvil om at jeg har oppdaget hvordan jeg (som 40-åring) kan begynne å si noe med min egen stemme», skrev hun i dagboken sin i 1922.

Kilder: «The Diary of Virginia Woolf», volume II & III, Virginia Woolfs «Jacobs Room» (1922), Angelica Garnetts «Deceived with kindness: A Bloomsbury Childhood» (1984), og Diane Filby Gillespies «The Sisters’ art: The writing and painting of Virginia Woolf and Vanessa Bell» (1988).