Jungelens lov. Vladimir Putin er en slange – han sier det selv. Under en fire timer lang pressekonferanse i januar sammenlignet han seg med Kaa, den enorme hypnotiske pytonslangen fra Rudyard Kiplings «Jungelboken». Og hva med de voksende massene av demonstranter som protesterer mot regimet? Han kalte dem «apekatter». Det alle fans av «Jungelboken» vet (noe som inkluderer de fleste russere) er at «Kaa var det apene var aller mest redd for i jungelen, for ingen av dem visste hvor langt hans makt strakte seg, ingen av dem kunne se ham inn i øynene, og ingen hadde noensinne kommet levende ut av favntaket hans.»

Dette levner liten tvil om Putins svar på rekken av protester den siste tiden som har brakt 100 000 mennesker ut i gatene i Moskva og i hundre andre russiske byer: Hypnotiser dem. Og knus dem.

Planen hans har bare én hake: En stor del av Russland har uventet kommet seg ut av hypnosen. I tiden siden den klønete fiksingen av parlamentsvalget i desember har Kremls gamle politiske kontrollsystem vist seg å være like utdatert som Putin selv. De statskontrollerte mediene, som én gang hjalp ham med å holde styr på befolkningen, er blitt irrelevante for de 60 millioner russere som nå er på nett og kan utveksle nyheter og informasjon om demonstrasjoner på Facebook eller Twitter.

De statskontrollerte mediene, som én gang hjalp ham med å holde styr på befolkningen, er blitt irrelevante for de 60 millioner russere som nå er på nett og kan utveksle nyheter og informasjon om demonstrasjoner på Facebook eller Twitter.

De innleide «motdemonstrasjonene» til støtte for Putin har sett primitive og latterlige ut sammenlignet med de virkelige demonstrasjonene mot regimet.

Og Putins største fortrinn, den stadig stigende etterspørselen etter olje, som har holdt Russlands økonomi oppe i mesteparten av det siste tiåret, har skrumpet inn på grunn av en global konjunkturnedgang som har presset prisene under de 115 dollarene fatet som Russland er avhengig av bare for å balansere budsjettet.

Føler seg truet. Likevel har den tidligere KGB-oberstløytnanten planer om å komme tilbake til en tredje presidentperiode i mars, uansett hva som skal til. Andrej Illarionov, en av Putins nære støttespillere før de to røk uklar i 2005, sier at Putin føler seg truet som aldri før – og derfor er farligere enn noen gang. Hjemme i Russland, sier Illarionov, har Putins unge protesjé og arvtager som president, Dimitrij Medvedev, «demonstrert tegn på uavhengighet», noe som har tvunget en motvillig Putin tilbake på tronen. Og Putins nærmeste allierte støttespillere utenfor Russland – Silvio Berlusconi, Gerhard Schröder og Jaques Chirac – sitter ikke lenger ved makten. «Han er overbevist om at Vesten nærmest ikke kan vente med å ta rotta på ham», sier Illarionov.

Skjebnen til de kastede diktatorene i Egypt og Libya har hjemsøkt Putin i det siste, sier Aleksej Venediktov, som jevnlig snakker med den russiske lederen som sjefredaktør for radiostasjonen Ekho Moskvy.

Skjebnen til de kastede diktatorene i Egypt og Libya har hjemsøkt Putin i det siste.

Putin bekymret seg spesielt over bildene av «Mubaraks egne generaler som satte på ham håndjern», sier Venediktov. «Putin kunne ikke begripe at et slikt svik var mulig.» Han skal også ha tatt det tungt at hans tidligere finansminister og personlige venn over lang tid, Aleksej Kudrin, gikk over til opposisjonen. «Nå skjønner Putin at de liberale er klare for å forlate ham», sier Illarionov. Russlands «herskende tospann» av liberale og tidligere etterretningsfolk «har falt fra hverandre».

Putin beskylder utenlandske fiender, spesielt USAs utenriksdepartement, for å stå bak den økende uroen, og han portretterer seg selv som fedrelandets beskytter som står imot dem.

«Amerikanerne bør vite at Putin betrakter denne situasjonen som vår 11. september», sier Juri Krupnov, en lojal Putin-tilhenger som leder en tenketank i Moskva. «Dette er tiden for tøffe handlinger … Putin kommer til å ta makten i egne hender før mars på en måte 80 prosent av russerne vil beundre ham for. Forvent spennende nyheter.» Noen russere forbereder seg på en ny krig mot Georgia, andre forventer en innenriks sikkerhetskrise, som bølgen av bombeangrep mot boligblokker som brakte Putin til makten i 1999 – bombeangrep mange mener var regissert av KGBs postsovjetiske inkarnasjon, FSB.

Misnøyen sprer seg. Etter at protestene først var i gang, fortsatte de å vokse, til tross for alle forsøk på å stoppe dem. Helsemyndighetene advarte folk mot å delta i demonstrasjonene på grunn av faren for å få influensa. Skolene i Moskva la opp til obligatoriske russiskprøver lørdag morgen, og politiet offentliggjorde at de ville se spesielt etter unge menn som har sluppet unna militærtjenesten. Domstolene fulgte pliktskyldig opp og dømte protestledere fra de første demonstrasjonene til 15 dager lange fengselsstraffer fordi de «motsatte seg politiets ordre». Men ikke noe av dette virket. I stedet for å forsøke å arrestere 100 000 demonstranter i Moskva, lot Putin dem fornuftig nok samles og rope ut sine slagord.

«La dem skrike og marsjere som de gjør i Paris», var Putins logikk, ifølge Krupnov. «Demonstrantene vil snart bli dømt av sine medborgere.»

Men i stedet har misnøyen spredd seg. Valerij Zolotarev, lederen for fagforeningen for gruvearbeidere i Nord-Ural – langt fra en urban radikaler – har sagt at fagforeningen hans ikke vil støtte Putin. Demonstranter har marsjert gjennom gatene i Novosibirsk med plakater som kaller Putin «Folkets fiende».

Til og med medlemmer av Putins innerste sirkel har snakket ut. «Den beste delen av samfunnet vårt, den mest produktive delen av samfunnet, krever selvrespekt», sa Vladislav Surkov, Kremls ideologiske leder og mannen bak ideen om «suverent demokrati» – Kremls betegnelse på styrte valg. «Forandringen er ikke bare i ferd med å skje, den har allerede skjedd. Systemet er allerede forandret. Dette er et faktum … Den grunnleggende strukturen i samfunnet er satt i bevegelse.»

Surkov ble raskt fjernet fra sin posisjon, men andre har nektet å tie. Valerij Fadejev, en av Putins rådgivere som er redaktør i magasinet Ekspert, hyller demonstrantene som «de beste og modigste» blant Russlands befolkning. «For å bevare freden i landet må Kreml være smartere enn de smarteste menneskene i Russland», advarer han. TV-personligheten fra Moskva, Ksenia Sobtsjak, datter av Putins gamle mentor Anatolij Sobtsjak og venn av Putin-familien, sa under demonstrasjonene 24. desember: «Mange av disse menneskene kunne hatt råd til bare å sitte i sofaen og fått en pedikyr. I stedet er de kommet hit for å demonstrere. Det gjør meg veldig stolt.»

Demonstrantenes motparter har imidlertid liten grunn til å være stolte. Noen av anstrengelsene deres har bare vært rå og primitive, som oppsigelsene i mediemogul Alisjer Usmanovs forlagsimperium etter magasinet Kommersant Vlasts kritiske dekning av valget i desember.

Andre har vært latterlige og pinlige, som det manipulerte bildet i en avis distribuert av Putin-tilhengerne i Folkefronten i Jekaterinburg i Ural. Bildet viste antikorrupsjonsforkjemper og protestleder Aleksej Navalnyj sammen med Boris Berezovskij, en av Kremls store syndebukker, som er i eksil. I artikkelen beskyldte de Navalnyj for å ha tatt imot penger fra Berezovskij for å skape uro. Men bare minutter etter at bildet ble offentliggjort, fant bloggere frem til originalbildene, som var manipulert sammen til ett, la dem ut og latterliggjorde Folkefrontens klønete forsøk på svertekampanje.

Ignorerer internett. For Putin er internettverdenen et merkelig og fiendtlig sted. Han ser på internett med mistenksomhet og vet så lite som mulig om det, og ser ut til å være stolt over det faktum at han ikke engang bruker datamaskin. I desember uttalte han offentlig at han «ikke har tid til» internett eller TV, og han ser åpenbart på begge deler som former for overfladisk underholdning.

For Putin er internettverdenen et merkelig og fiendtlig sted. Han ser på internett med mistenksomhet og vet så lite som mulig om det, og ser ut til å være stolt over det faktum at han ikke engang bruker datamaskin.

Og ganske sikkert, til tross for at han benektet at han vil forsøke å sensurere nettet, har FSB begynt å legge press på Pavel Durov, grunnlegger av Vkontakte, Russlands svar på Facebook, for å sperre opposisjonssider. Likevel er det ikke alle Putins allierte som deler hans forakt for internett: På valgdagen angrep en gruppe Kreml-lojale hackere nettsidene til Ekho Moskvy og tenketanken Golos som overvåket valget.

Opprør mot korrupsjonen. Det eneste det ser ut til at Putin ikke er klar for å gjøre, er å høre på hva demonstrantene faktisk sier. Hvis han hadde gjort det, ville han funnet ut at mye av deres budskap er et opprør mot den omfattende offentlige korrupsjonen, et problem både han og Medvedev har lovet å gjøre noe med – uten å lykkes.

Spørreundersøkelser (eller et raskt søk på Medvedevs Facebook-side) viser at de fleste russeres overordnede misnøye ikke skyldes Putin selv, men den omfattende korrupsjonen blant landets elite. Det er det som har gjort anti-korrupsjonsbloggeren Navalnyj, og ingen av Russlands opposisjonspolitikere, til den åpenbare helten blant demonstrantene.

Misnøyen skyldes ikke Putin selv, men den omfattende korrupsjonen blant landets elite. Det er det som har gjort anti-korrupsjonsbloggeren Navalnyj, og ingen av Russlands opposisjonspolitikere, til den åpenbare helten blant demonstrantene.

Det er ikke den nasjonalistiske politikken som er Putins største problem (for den er de fleste russere faktisk enige i). Det er hans forbindelser til «partiet for skurker og kjeltringer» (som Navalnyj kaller partiet Forent Russland) og til det gjennomkorrupte politiet og byråkratiet. Det er disse langfingrede forbundsfellene som har sendt Putins popularitet ned fra 80 prosent i 2007 til 42 prosent i dag.

20 år etter Sovjetunionens kollaps er ikke Russland mer enn halvveis født. Landet har en halvveis fri presse, frie markeder og andre ytre symboler på en fungerende stat, men grådigheten hersker over alt. Lovene håndheves selektivt, og politiet jobber ofte for høystbydende. Mange av landets største selskaper har funnet det nødvendig å foreta sammenslåinger utenfor landets grenser, i alle fall delvis. Mange handelsavtaler mellom russere har som betingelse at de skal megles i en utenlandsk domstol fordi russerne ikke kan stole på at deres eget juridiske system vil gi en rettferdig dom. For eksempel blir den rettslige striden til 5 milliarder dollar mellom oligarkene Berezovskij og Roman Abramovitsj – som blir omtalt som den største private rettstvisten i verden – utkjempet i Londons høyesterett og ikke i Moskva.

Krever rettferdige valg. Hele situasjonen gjør mange russere skamfulle og opprørte. «De vil bygge et nytt Russland på kynisme, løgn, tyveri og ondskap», sier opposisjonsleder Boris Nemtsov. «Men en søppeldynge er ikke det beste fundamentet for et hus, og heller ikke for et helt land.» Han har nylig publisert en rapport hvor han lister opp et halvt dusin av Putins gamle venner som er blitt milliardærer i løpet av de siste ti årene, mye takket være statlige olje- og gasskontrakter.

Demonstrantenes krav har så langt vært temmelig beskjedne – hvis Putin er modig nok til å innfri dem. Helt konkret så krever de frie og rettferdige valg. «Det er en mulighet i dag, uten noen form for revolusjon, å gjøre endringer som sikrer frie valg og rettferdig representasjon i nasjonalforsamlingen», sa Kudrin til folkemengden 24. desember, under den største demonstrasjonen så langt.

Putin kunne ha vunnet uansett. Svekket som hans popularitet er, har han likevel hele tiden vært milevis foran en mulig utfordrer. En lovlig valgt Putin ville vært opposisjonens verste mareritt, men Putin er en skyggenes mann. Han er i sitt rette element i maktkorridorene, ikke på den politiske scenen. Han vil heller kuppe et valg enn å kjempe en ren kamp.

Uansett hva han måtte tro, er ikke kritikerne hans apekatter. Og han bør huske på at det er en grunn til at Kaa blir foraktet av alle de andre dyrene i jungelen.

Publisert første gang i Newsweek 16. januar.