Truet. De siste årene har man innsett at å sette menneskets behov først gir mange negative konsekvenser. Den tydeligste er den såkalte klimatrusselen – at effekten av menneskelig  aktivitet fører til økt temperatur i atmosfæren. Nå trues vi som mennesker av klimaet og temperaturstigningen. Naturen kan altså skade oss og våre installasjoner, og det liker vi ikke.

Når det kommer til Moder Natur selv, så vil det selvsagt merkes om temperaturen stiger, men det vil ikke ødelegge naturen i nevneverdig grad. Historien viser at klimaet har endret seg til alle tider, og naturen har tålt det – helt utmerket. Det er for eksempel bare fire-fem tusen år siden det ble så varmt her til lands at alle breene smeltet ned. Hardangervidden var da delvis skogkledt. Og dette var ingen katastrofetid. Havnivået antas å ha vært litt høyere de fleste steder.

Det er vi som ikke tåler det. Går man enda sju tusen år tilbake i tid, var mye av landet dekket av en svær iskappe. Dette var muligens nærmere en katastrofe, men naturen hamlet opp med det også.  I iskjerner fra Grønland og Antarktis kan man avlese at der har vært hyppige og til dels store temperatursvingninger i hundretusenvis av år. Med andre ord: Naturen tåler disse temperatursvingningene, i tillegg til oversvømmelser, tropiske orkaner, tørkeperioder og tsunamier. Alt dette er naturen i stand til å håndtere. Det er vi, vår sivilisasjon, som ikke gjør det. Når det skjer slike endringer, men først da, begynner all verdens politikere å røre på seg.

Imidlertid er det ingen grunn til å begrense vår oppmerksomhet til termometeret og effekten av temperaturstigninger. Naturen er nemlig grunnleggende truet denne gangen, av forhold som er tusen ganger mer alvorlig enn en, relativt sett, liten temperaturstigning. Forbløffende nok kjenner alle til dette, men få tør å nevne det. 

Vi er for mange. Det store problemet idag er overbefolkning. Vi er rett og slett alt for mange mennesker i forhold til det naturen kan tåle, vi har for lengst overskredet det man kan kalle bærekraftig utvikling. Skal man ha bærekraftig utvikling overfor naturen, dvs. at arter skal gis anledning til å bestå i sine habitater, og at vi ikke irreversibelt skal forbruke naturen, er det beregnet at mennesketallet på jorden må ned langt under en milliard, helst nærmere en halv milliard. Og allerede er vi 6 milliarder (ifølge FN passerte vi 7 milliarder i oktober 2011, red.anm.). Folketallet øker med ca. 200 000 pr. døgn – netto. Antall fødsler er i dag  ca. 250 pr. sekund, et tall som er egnet til å sette en støkk i de fleste.

Et par eksempler kan klarlegge ytterligere. Staten Iowa i USA og landet Bangladesh er omtrent like store i areal. I Iowa bor det ca. 2,9 millioner mennesker, forholdsvis jevnt spredt. I Bangladesh bor det 145 millioner mennesker, og antallet øker meget raskt. Etiopia hadde i 1960 32 millioner innbyggere. I dag nærmer befolkningstallet seg 75 millioner. Matsituasjonen var prekær allerede for mange år siden, og øker stadig i omfang.

Må bremse befolkningsøkningen. Det må være betimelig å spørre verdens politikere: Er det noen som har en plan for denne menneskemassen?  Er det meningen å bringe alle opp på en fullt ut industrialisert, såkalt vestlig, standard? I så fall medfører det en virkelig katastrofe – for naturen. Hvis alle skal ha skikkelig hus, spise seg tilstrekkelig mett hver dag, ha tilgang på vann, energi, sanitærsystem, transport og jobb, da danner det seg et ytterst dystert bilde. Hvordan vil det da gå med regnskogene, steppene, kystsonene, fiskepopulasjonene, korallrevene? De vil gå nedenom og hjem; og det kan se ut som det nærmest legges opp til det.  

Det desidert viktigste miljøtiltak er derfor å arbeide for å bremse befolkningsøkningen, slik at befolkningstallet på sikt kan reduseres kraftig. Dette vil være det eneste tiltaksområdet som virkelig monner. Såkalte miljøvernere og miljøpolitikere som ikke påpeker dette, har jeg for lengst sluttet å høre på; de gir etter mitt syn bevisst villedende informasjon med sin nærsynte opptatthet av CO2 og issmelting. De må vite at praktisk talt alle problemene på klimasakens dagsorden har befolkningsveksten som grunnleggende årsak. Men ingen tør å snakke om dette.

Hva er grunnen til denne unnfallenheten? Det er sikkert flere; jeg konstaterer bare med skuffelse, om enn ikke overraskelse, at ingen politiske eller religiøse ledere påpeker disse årsaksforholdene. Det går dessverre dårlig for verden med slike ledere.

Kanskje vi kunne gi naturen sin egen verdi, ikke nødvendigvis at den har verdi for oss, men si at den har verdi i seg selv, og så handle deretter? Da måtte vi vise ydmykhet og respekt for villmarkene og for ville dyre og planter – og deres leveområder. Men slik blir det nok ikke, til det er vi mennesker alt for selvsentrert og selvopptatt.

Det gir dystre utsikter.