Fra villhest til menneske

De er fast inventar i ethvert fruktfat, og har hatt utallige symbolske opptredener i kunst, kultur og ordtak. Selv i oppdagelsen av tyngdekraften fikk frukttypen anerkjennelse for sitt bidrag, samt som en rolle i Adam og Evas utkastelse fra Edens hage. Man skal nemlig ikke spise den forbudte frukt; eplet.

Menneskeheten konsumerer mellom 70 og 80 millioner tonn epler hvert år – og nordmenn står for rundt 50 000 tonn av disse. Frukten er dermed en av verdens – og Norges – mest spiste frukter, kun slått av bananen.

I dag dyrkes epler over hele verden, men fruktens opprinnelse kan spores til et spesifikt fjellområde i Kasakhstan, hvor den viltvoksende eplesorten Malus sieversii – forfaren til dagens epler – fortsatt vokser den dag i dag. Lik andre frukter og bær, som utvikler form og smak for best mulig å spre frøene til nye vekstområder, var eplets velsmakende fruktkjøtt og store størrelse velegnet til å tiltrekke seg områdets megafauna. Megafauna klassifiseres ofte som et områdes største organismer, gjerne med vekt på over 40 kilo, og i det kasakhstanske fjellområdet innebar dette hjortedyr, villhester og bjørner, som fortsatt lever her.

Eplene fikk etter hvert likevel menneskelig hjelp til frøspredningen. Historikere og forskere har funnet bevis for at frukten var en populær vare langs handelsruten kalt Silkeveien. Genetikere har også funnet enkelte bevis for at dagens eplesorter stammer fra en krysning av fire arter som møttes gjennom handelsrutene i Eurasia. 

Handelsrutene spredte epler og frø for alle vinder, og frukten ble et globalt fenomen. Forskere anslår at det gjennom tidene kan ha eksistert så mange som 20 000 ulike eplesorter. Dette store mangfoldet skyldes at epler vokser over et stort geografisk område, og at hvert eplefrø som spirer, vil gi en ny genotype og potensielt en ny sort, forklarer Åsmund Asdal fra Norsk genressurssenter.

Vilkårlig evolusjon

–  Et eplefrø vil aldri gi samme eplesort som frukten det ble hentet fra. Et epletre som kommer fra et vilkårlig frø, kalles frøeple, eller av og til villeple, og vil som regel være dårlig på smak. Disse har som regel enten mindre, surere frukter kalt surepler – eller de kan være helt uten syre og bli kalt søtepler, sier Asdal.

– Men noen ganger har altså slike nye genkombinasjoner vært så vellykket at det har oppstått en ny eplesort med ideell kombinasjon av sukker- og syreinnhold. Moderne planteforedling startet for drøyt 100 år siden, og eplesorter som kom før dette, har alle oppstått ved slike tilfeldige genkombinasjoner. Noen av dem har fortsatt stor betydning for fruktdyrking verden over.

Ved slike lykketreff fikk gjerne den nye sorten navn fra stedet det kom fra eller personen som eide treet, slik eksempelvis Torstein-eplet er oppkalt etter en bonde i Hardanger som oppdaget sorten. Den ble et viktig vintereple i Norge, og var populær å dyrke frem til for noen år siden.

I tillegg skjer det også mutasjoner ved eksisterende eplevarianter, eksempelvis ved sortene Rød Aroma og Rød Gravenstein, som begge var fargede mutasjoner fra det opprinnelige, navngitte treet. 

Samler på epler Ved Lier Bygdetun bevares 65 forskjellige eplesorter, som alle er blitt samlet inn på Østlandet. «Vi får ofte besøk, da gjerne av eldre, som forteller oss om epler de pleide å smake i barndommen. Så viser det seg at vi har et slikt epletre her i hagen. Det er alltid hyggelig å se den gjenforeningen», forteller Olav Garås, frivillig gartner hos Lier Bygdetun. Foto: MORTEN RISBERG

Podekunsten

Mens såing av frø er den vanligste formeringsmåten for korn, grønnsaker og mange andre planteslag, må sorter av eple og andre frukttrær formeres ved poding, som er en såkalt vegetativ formeringsmåte. På denne måten videreføres treets egenskaper til nye trær, i motsetning til det vilkårlige resultatet fra frøspredningen. 

Poding innebærer at man tar en kvist fra et bestemt tre og setter denne på en annen grunnstamme. Kunnskap om podekunsten kom sammen med kristendommen og munkene – som kultiverte epletrær i klosterhagene. Med poding kunne man altså spre og formidle de kjente, velsmakende eplesortene. 

– Et stort mangfold av plantesorter var typisk for jordbruk før i tiden, forteller Asdal. 

– Tidligere kjøpte man ikke frukttrær, såkorn eller frø; man hadde dette selv. Man høstet frø det ene året og plantet dem ut året etter. Podekvist til epletrær fikk man gjerne på nabogården eller hos slekt i nabobygda. Det betydde at gårder, grender og områder med tiden fikk sine egne, lokale sorter. Det generelle bildet for 200 år siden var at det fantes et stort antall sorter av alle dyrkede planteslag. Vi har fortegnelser med over 400 navn på eplesorter dyrket i Norge, og det fantes sannsynligvis mange flere, sier Asdal. 

Nord-Amerika tar likevel teten i antall historiske eplesorter. Man antar at det tidligere fantes opptil 17 000 navngitte eplevarianter i USA og Canada, sier David Benscoter. Han er selvutnevnt «eple-detektiv» og grunnlegger av Lost Apple Project – en organisasjon som jobber for å finne og bevare tapte eplesorter.

– I dag kjenner vi til cirka 5000 varianter, så det er fortsatt mange som er glemt og gjemt.

Årsaken bak interessen for epler og det store antallet eplesorter kommer blant annet av at europeiske nybyggere i Nord-Amerika drakk mye sider, ifølge Benscoter.

Helsedrikken

– Av erfaring fra Europa visste de at det kom en pest med ujevne mellomrom. På den tiden ble alt av kloakk og avfall dumpet i elvene, og de lærte seg at hvis de ikke drakk av vannet, ble de heller ikke syke. Det de drakk i stedet var sider laget av villepler.

Og alle epler, uansett hvor dårlig de smaker, kan bli god sider med den riktige kombinasjonen, sier epledetektiven.

Da østkysten av USA ble bosatt av nybyggere, ble det samtidig sendt utallige tønner med eplefrø over Atlanterhavet, som alle ble plantet ut i sider-eplehager.

– Det kunne være millioner av trær plantet fra eplefrø, som alle ble en ny, unik variant. Nå og da oppsto en sort med velsmakende frukt, og denne ble spredt til naboer og kjente som ville bruke den som mateple.

Etter at ferdselsåren Oregon Trail åpnet vestkysten av USA for bosetting på 1800-tallet, økte interessen for velsmakende, kjente og navngitte eplevarianter. Det ble derfor åpnet flere planteskoler som podet og avlet frem et stort mangfold av epletrær.

– Vi fant en eplekatalog fra 1800-tallet som inneholdt 145 sorter man kunne kjøpe. På denne tiden kunne én familie ha opptil 100 epletrær for å dekke behovet, og alle eplesortene var til ulike bruksområder. Sommereplene modnet allerede i juli, så kom høsteplene, og vintereplene som kunne lagres til langt over jul. Noen varianter passet til hermetisering, andre til å lage saus, og noen skulle tørkes. Epler var veldig viktig for kosten, forteller Benscoter.

Nedgang i mangfold

Så kom industrialiseringen av jordbruket og behovet for effektivisering. På lik linje med annet jordbruk, gikk mangfoldet av eplesorter drastisk ned, og interessen for de mange variantene begynte å forsvinne.

– I dag finner vi stort sett fem forskjellige varianter på supermarkedet. På verdensbasis er produksjonen dominert av kun 15 forskjellige sorter, sier Benscoter.

De siste tiårene er det blitt økt fokus på å bevare plantenes genetiske mangfold, inkludert mateplene som ble benyttet av tidligere generasjoner. Her kommer organisasjoner som Lost Apple Project inn i bildet. Som epledetektiv besøker David Benscoter gamle, fraflyttede gårdsbruk, på søken etter historiske epletrær som enda ikke er registrert og bevart i dagens klonarkiv.

– Jeg smaker alltid på eplene og bryr meg kun om dem som smaker godt – ellers er det bare et selvsådd villeple. Ved mistanke om at det er en tapt eplesort, plukker jeg åtte epler, noterer tid, sted og GPS-koordinater, og sender dette til Temperate Orchard Society.

Temperate Orchard Society er en amerikansk stiftelse som søker å kartlegge og ta vare på det genetiske mangfoldet av epler, og den har i skrivende stund over 5000 forskjellige varianter i eplehagene sine. Brorparten av disse ble samlet av ildsjelen og gartneren Nick Botner, som gjennom 30 år samlet over 4000 eplesorter i sin private hage. Siden oppstarten har stiftelsen fortsatt å utvide samlingen ved hjelp av organisasjoner som Lost Apple Project.

Hvis tester hos stiftelsen viser at eplene tilsendt av David Benscoter er en ny art, vil de lokalisere treet, plukke friske grener og pode eplesorten på to trær – som senere blir plantet ut i en av eplehagene.

Foreløpig har organisasjonen vår identifisert 20 tradisjonelle sorter som vi tidligere trodde var borte for alltid, forteller Benscoter.

Forskning senket mangfoldet

Utviklingen mot mindre diversitet i jordbruket foregikk også i Norge, og også her falt mangfoldet av tradisjonelle varianter bort. Dette begynte med starten av norsk landbruksforskning på slutten av 1800-tallet, forteller Åsmund Asdal.

– Da ble det fokusert på å velge de beste sortene eller finne nye sorter som egnet seg for vårt klima. Mange av disse ble også hentet fra utlandet, og forskningen foredlet frem sorter som fungerte bra for norske bønder og kunder. Et mindre antall nye sorter fortrengte de tradisjonelle, og disse ble borte fra kommersiell dyrkning.

I dag dyrkes hovedsakelig mellom fem og ti varianter i norsk, kommersiell epleproduksjon – med navn som Summerred, Aroma, Åkerø, Discovery, og Rød Prins. Nedgangen har ikke kun vært i diversitet, men også totalt volum. For 60 år siden ble det produsert over 60 000 tonn epler i Norge – et tall som i senere år har ligget mellom 6000 og 9000 tonn. Det representerer en markedsandel på rundt 10 prosent av norsk konsum.

– Global handel og forbrukervaner får mesteparten av skylden for dette, sier Asdal.

Fjerning av importvern

Importvern er til for å beskytte nasjonal produksjon, men i forhandlinger med WTO på 1990-tallet ble importvernet på epler opphevet. Unntatt var det norske produksjonsvinduet mellom 1. mai og 30. november. I praksis vil derfor billige importepler utkonkurrere de norske, kortreiste eplene utenfor denne perioden.

– Vi hadde en stor produksjon av norske vinterepler helt til tollvernet ble borte. Torstein-eplene ble eksempelvis for kostbare å produsere sammenlignet med importerte vinterepler. Dette er generelt for norsk matproduksjon: forbrukere vil ha billig mat fremfor kortreist, sier Asdal.

Men til tross for dalende kommersiell interesse for tradisjonelle eplevarianter, gjøres det også i Norge grundig innsats for å bevare de mange sortene.

Bevaring for fremtiden

– Allerede på 1970-tallet begynte noen å tenke at vi burde bevare de gamle epletypene. Mange av disse kan ha gener som kan komme til nytte i fremtidig utvikling av sorter, både med tanke på sykdomsresistens, ernæring og smak. Det er en stadig forskning på forskjellige genkombinasjoner, og da trenger vi å bevare mangfoldet som grunnlag, sier Asdal i Norsk genressurssenter.

Nordisk genbank, som ble opprettet i 1979, jobbet sammen med norske institusjoner og etter hvert landbruksdepartementet for å etablere flere nasjonale klonarkiver med innsamlede, levende trær for bevaring av genene. Disse klonarkivene finnes flere steder i landet, blant annet på Lier Bygdetun, og Hjeltnes gartnerskole i Ulvik.

I 2006 ble også Norsk genressurssenter opprettet, med ansvar for å ta vare på de mange sortene gjennom å tilgjengeliggjøre informasjon om eplene for allmennheten, og å stille med podemateriale så privatpersoner og gartnere har tilgang til gamle sorter.

– Det er betydelig interesse fra privatpersoner om å ha disse i hagen, og mange synes det er interessant å ha sorter som de smakte da de var yngre.

For frøformerte vekster kan genetisk mangfold også lagres i frøbanker, slik som ved Svalbard globale frøhvelv, som da gir ekstra sikkerhet i tillegg til klonarkiv med levende planter. Men da kulturer som epler ikke kan videreføres via frø, uten at de mister de rette genetiske egenskapene, må en bevare vevsmateriale på annet vis hvis det skal lagres utenfor eplehager. Her kommer kryopreservering inn i bildet.

Sagaplant AS på Akkerhaugen driver oppformering av nye plantesorter og jobber med å produsere større volum av planter med likt genetisk og plantehelsemessig opphav. Dette gjelder også produksjon av podekvister til epletrær.

– I kvistbanken vår, som er et levende klonarkiv, har vi over hundre eplesorter, men vi er i en prosess hvor vi overfører disse til kryopreservering, forteller Peter van der Ende, seksjonsleder ved Lab og Plantehospital på Sagaplant.

Kryopreservering innebærer å fryse ned små vekstpunkter fra planten i flytende nitrogen, hvor det er mulig å lagre materialet i flere år. Foreløpig har Sagaplant bevart 13 sorter i fryselagrene, som holder – 196 grader, men på sikt ønsker de å fryse ned et større antall av de gamle epletypene, forteller van der Ende.

– Utviklingen og utprøvingen av denne lagringen er meget omfattende, noe som er viktig for å sikre at vi er i stand til å få frem friske planter i fremtiden.

Drikkevarer med tradisjonelt innhold

Interessen for bevaring av eplegenene foregår dog ikke kun ved klonarkiv, private hager og kjøletanker. Norske sider- og eplemostprodusenter har nå også fått økt interesse for å bruke gamle arter i fremstillingen av drikkevarer. 

– Det er mye nostalgi og følelser i smaken av epler – gode følelser, sier eplebonden Halvor Holtskog. 

Sammen med kona Kari driver han produksjon av eplemost på Nyhuus Gard i fruktbygda Gvarv i Midt-Telemark. En betydelig andel av eplemosten blir produsert på gamle eplesorter. 

– Epler er ikke bare epler. Du går ikke på Vinmonopolet og sier du skal ha en rød vin. Slik burde det også være med frukt. Eplesortene har alle unike egenskaper, sier eplebonden.  

– Og de tradisjonelle eplene har kvaliteter vi ikke må glemme, på smak, oppbevaring, utseende, og det generelle genetiske mangfoldet. Ved å utnytte dette til produkter som forbrukerne vil ha, kan vi bidra til å bevare de gamle eplesortene. 

I sortimentet har de blant annet en most laget på Gravenstein som har vært en kjent eplesort i Norge siden slutten av 1700-tallet, samt en blandingsmost med Gravenstein, Filippa og Åkerø.

– Vi kombinerer forskjellige egenskaper – sødme, syre, bitterhet og tørrhet – som vi kan finne i de tradisjonelle fruktene. 

Det er en tydelig fascinasjon for å bevare det historiske på gården hvor allétrærne er seks epletrær som alle ble plantet av Karis bestefar for 100 år siden. Ett tre med Saleple og fem med Åkerø. 

– Før var epletrærne store og kraftige, podet på frøstammer. De var lite økonomiske, forklarer Holtskog, og peker på de tykke, århundregamle trærne. 

– Det er kun de ytterste eplene som får lyset de trenger og oppnår best kvalitet. De er naturligvis også vanskelige å høste, så dette lønner seg ikke i dagens produksjon.

Nå podes de forskjellige eplesortene på svaktvoksende grunnstammer. Det gir slanke trær med maksimalt lysinnslipp til alle fruktene, raskere opptørking etter regn og færre gjemmesteder for skadeinsekter, forklarer Holtskog.

På Nyhuus Gard har de flere gamle eplesorter podet på svake grunnstammer, blant annet Transparente Blanche, Laxton Superb, Ribston, Signe Tillisch, Rød Torstein, Filippa og Pigeon. 

Den samme trenden finner vi også blant eplebønder i Hardanger, en region som er verdenskjent for eplesider.

Ved Ulvik Frukt og Cideri, drevet av Asbjørn Børsheim, presses det årlig rundt 40 tonn epler til sider og most. Også her brukes det flere, gamle sorter for å oppnå ønskede smakskombinasjoner. Børsheim var selv rektor på Hjeltnes Gartnerskole i 22 år – som er et av Norges levende klonarkiv for eplesorter.

– Det var her jeg fattet interesse for egenskapene til gamle epler. Jeg har systematisk målt pH og smak i et mangfold av sorter, og bruker nå flere eldre som gir den syren og bitterheten jeg ønsker å ha i sidere.

I eplehagen har han blant annet James Grieve, Signe Tillisch, Ribston, Rød Torstein, Gul Gravenstein, Bramley Seedling, og flere andre sorter som tidligere var populære i Hardanger. 

Tidligere dyrket man altså lokale eplesorter som også egnet seg til lagring, men dette frafalt ved økt tilgang på billige importepler og fjerningen av importvernet. Takket være klonarkivene, lokale ildsjeler, og bønder med sans for tradisjon, er likevel disse variantene blitt bevart. Men finnes det en reell mulighet for å øke produksjon og konsum av kortreiste lagringsepler i Norge?

Økt lagringstid og forlenget sesong

Ifølge Svein Børte, rådgiver i fruktdistributøren Telefrukt AS, er dette bare et tidsspørsmål.

– Det er det som er fremtiden. En forlenget norsk sesong, sier han.

Dette gjøres mulig ved å lagre eplene i en kontrollert atmosfære, med optimalisert temperatur og luftsammensetning.

– Vi lagrer eplene i gasstette kjølelagre med ULO-teknikk – ultralav oksygen – som består av omtrent 1 prosent oksygen, mellom 1 og 1,5 prosent karbondioksid, og resten nitrogen. I tillegg går temperaturen ned mot to plussgrader, avhengig av eplesorten, beskriver Børte.

– Lavt oksygennivå reduserer respirasjonen, og dermed modning og nedbrytning. 

Bruken av kontrollert atmosfære i fruktlagring er ikke en ny teknikk, og fruktlagre i andre land har benyttet seg av dette i flere tiår, forklarer han.

Ultralavt oksygen er en videreutvikling av lagring i kontrollert atmosfære, og teknikken vi ser i dag er under konstant forbedring. De gasstette ULO-lagrene på Gvarv ble ferdigbygd i fjor, og står nå klare for å forsyne nordmenn med norske epler i en lengre sesong.

– Dette er etterspurt fra forbrukere, som ønsker å se kortreiste epler også utenfor den vanlige sesongen, som er september til november. I 2019 hadde vi norske epler i butikk i januar, men i 2020 startet et større prosjekt for å tilby eplene frem til 1. mars 2021, sier Børte.

Telefrukt har allerede samarbeid med Coop, som tilbyr hylleplass til de lagrede eplene.

– De norske eplene må likevel konkurrere på lik linje med den billigere, importerte frukten. Men vi tror den norske kvaliteten er verdt litt mer for forbrukeren, sier Børte. 

Med en utvidelse av den norske sesongen er det også rom for å utvide det totale produksjonsvolumet.

– Nå produserer norske bønder rundt 8000 tonn epler, men vi anslår at dette har økt til 10 000 tonn om tre år. Epler har hatt en jevn, god økonomi, og da blir det økt satsing og større arealbruk i sektoren.

Om den fremtidige, utvidede produksjonen vil innbefatte noen av våre tradisjonelle, lagringsdyktige sorter, er et annet spørsmål.

Likevel kan det skimtes et lys i enden av tunnelen for våre norske epler – historiske som nye.