O’ herlige dager
blant susende graner
Langt borte fra plager
og hverdagens vaner

Naturpoesi

Sommeren 1947 ble dette lille diktet forfattet i de trøndelagske skoger og deretter ført inn i mine oldeforeldres hyttebok. Det var det første av mange skogsdikt som skulle bli til under akkurat disse trærne. Og i hyttebøker landet rundt finnes det tusenvis av lignende strofer som forteller om naturens beroligende effekt på mennesket.

Selv om slike rim føres i pennen av amatørpoeter, i ordets rette forstand, så har de vært med på å tråkke opp en sti som strekker seg gjennom den poetiske tradisjonen i Norge. Denne veltrådde stien strekker seg gjennom landskapet og bakover i tiden. Den fører oss innover i skogen, der Alf Prøysen lytter oppmerksomt til «suset over furua», og vinden gir ham løfter om at han «skal få en dag i mårå som rein og ubrukt står».

Deretter stiger stien til fjells, hvor arbeiderdikteren Rudolf Nilsen ligger i sørhellinga og «lufter bystanken av seg», før den finner veien helt opp på vidda, der Henrik Ibsen har fått nok av «lavlandslivet» og hyller utsiktens vidsyn – «friluftsliv for mine tanker!»

Mange nordmenn fødes med tursko på beina, men enda flere av oss arver en kulturell tursekk som er stappet full med slike skildringer av naturopplevelser. De nyinnflyttede, som ikke har denne oppakkingen, blir raskt presentert for våre trosbekjennelser om riktig bekledning og lekmannsprekener om hvordan frisk luft er en mirakelkur mot surhet.

Vi har også verdensrekord i antall TV-programmer pr. capita som handler om at #liveterbestute, slik en emneknagg brukt over tre millioner ganger på Instagram hevder. Men hvorfor blir man mindre sur av å være på tur, og hvorfor er livet egentlig best ute?

Skogens smittende immunforsvar

«Vi er så gjerne i den frie natur, fordi den ingen mening om oss har», hevdet den ivrige fjellvandreren og filosofen Friedrich Nietzsche i 1887. Han var også blant dem som satte det rolige livet i naturen opp mot den strebete tilværelsen i byen.

Kanskje hadde Nietzsche rett, men korte aforismer skrevet av kloke tenkere holder ikke som bevisførsel i en faktafiksert verden. Derfor har hjerneforskere, antropologer og psykologer hengt av seg turtøyet og ikledd seg laboratoriefrakkene. De søker et vitenskapelig svar på hvorfor vi mennesker dras mot skogen og fjellet.

Vi begynner i Japan. I en studie fra 2010 ble 280 japanere sendt ut på to korte gåturer, både i et travelt bymiljø og i en skog. Underveis på begge spaserturene skulle deltagerne sette seg på en stol og observere landskapet i 15 minutter. Deretter ble en rekke målinger gjort. Etter at forsøkspersonene hadde sittet i skogen, ble nivået av stresshormonet kortisol målt til å være i gjennomsnitt 13,4 prosent lavere enn hva som var tilfellet etter byturen. Både hvilepuls og blodtrykk gikk også ned.

De japanske forskerne hadde utført et lignende skogstur-eksperiment et par år i forveien. Da fant man at nivået av hvite blodceller, som spiller en svært viktig rolle for kroppens immunforsvar, hadde økt betraktelig hos forsøkspersonene mens de var ute på en tredagers telttur i skogen.

Også i Japan er naturen sterkt tilstedeværende i kulturen. I shintoismen, som er en av de to store religionene i landet, er for eksempel rennende vann og høye fjelltopper viktige elementer i religiøse ritualer. Men nå har noen av Japans forskere altså kommet frem til at naturen ikke bare påvirker spirituelt, men også rent fysiologisk. Begge de nevnte studiene, og mange andre med dem, antar at de positive endringene fremkalles av det høye nivået av såkalte fytoncider som finnes i skogluften.

Dette er en samlebetegnelse på antimikrobiske oljer i trærne. Det er disse oljene som gjør at skogen lukter skog, men fytoncider er langt mer enn en parfyme. De fungerer som trærnes eget immunforsvar, og forskere antar altså at oljene kan ha en helsebringende effekt også på oss mennesker når vi puster dem inn.

Men hva med hodet vårt? Kan skogen også påvirke psyken vår positivt? La oss først snu litt på flisa, for det ser i alle fall ut til at asfalt og byliv kan ha en negativ effekt. Nyere forskning har antydet sammenhenger mellom økt urbanisering og økning i tilfeller av depresjon. Og en gruppe psykologer og hjerneforskere ved Stanford University i USA har derfor undersøkt hvorvidt dette tungsinnet kan skyldes at mange byboere har for lite natur rundt seg.

I en studie fra 2015 tok de utgangspunkt i begrepet «rumination». Dette kommer fra det latinske ordet for drøvtyggere, og brukes for å beskrive hvordan negative tanker som «tygges» igjen og igjen, kan føre til et ubehagelig tankespinn. Stanford-forskerne pekte på at det finnes en tydelig korrelasjon mellom en slik «drøvtygging» og depresjon. Hypotesen lød derfor som følger: Et travelt bymiljø kan bidra til tankespinn, vi vet at tankespinn kan føre til depresjon, men naturopplevelser kan minimere tankespinn.

Som i den japanske studien ble forskjellige grupper, uten noen forhistorie med mentale lidelser, sendt ut på en kort gåtur i henholdsvis et travelt bymiljø og en rolig park. Deltagerne som gikk i den grønne parken, opplevde mindre tankespinn, og de fikk også målt lavere aktivitet i den delen av hjernen som er forbundet med depresjon. Naturinntrykk kan altså komme til å spille en viktig rolle innen forebyggende mental helse i årene som kommer, hevdet forskerne, før de etterlyste flere og større undersøkelser på området.

Best i åpne landskap

Men naturen kan også bidra til å stresse oss. I det aller første verset av «Den guddommelige komedie», brukte den florentinske dikteren Dante Alighieri en tett skog som metafor for sjelelig ubehag. «Midtveis på livets sti, jeg befant meg i en dunkel skog (...) ennu den vekker angst i mine tanker», skrev han i 1308.

Den store middelalder-poeten kom forskerne rundt syv århundrer i forkjøpet, for i en studie publisert i 2007, gjorde britiske samfunnsgeografer en undersøkelse som viste at «steder med mørk og tykk vegetasjon kan oppleves som mer skremmende enn terapeutiske».

I 2013 bestemte to psykologer tilknyttet universitetet i Surrey i England seg for å følge opp og sjekke hvorvidt visse typer naturlandskap snarere kan bidra til å sementere stress og ubehag, enn å fri oss fra det.

De utsatte en gruppe studenter for digitale stresstester i to omganger. Testen besto av en rekke assosiasjonsoppgaver på en datamaskin som deltagerne skulle løse raskest mulig, mens de samtidig måtte høre på et lydspor med støy fra en byggeplass.

Etter dette ble stressindikatorer som lavere konsentrasjonsevne og høyere puls påvist, og etter hver av disse testene ble de sendt ut på en gåtur. En av rutene gikk gjennom et tettvokst og kronglete skogholt, mens den andre strakte seg gjennom et åpent skogsområde med lange siktlinjer.

Etter fullført stresstest og gåtur i åpent landskap, hentet studentene seg inn igjen og scoret betydelig lavere på de fleste stressindikatorer. Etter turen i den kronglete skogen så man derimot at flere av studentene faktisk var mer stresset enn før de gikk ut.

Psykologene mente dette kunne tyde på at åpne landskaper har en god effekt på oss, mens tett skog i større grad kan fremkalle stress, ettersom den krever mer konsentrasjon for at vi ikke skal gå oss vill eller snuble.

Friluftsliv og folkehelse

For å si det med den norske naturfilosofen Peter Wessel Zapffe, så trives nok mange av oss best på steder hvor «vi kan snu både øyne og skitupper mot alle himmelhjørner uten å bli flådd og blindet av grankvister». Men det er ikke bare våre poeter og filosofer som har vært opptatt av naturlandskapets positive innvirkning på menneskesinnet.

Vår tidligere statsminister Einar Gerhardsen talte ofte varmt om livet i naturen. I et intervju han ga til det norske magasinet Hyttefolk på 1970-tallet, fortalte han om hvordan en dimensjonsforskyvning fant sted når man reiser til fjells: «De problemene du satt og bekymret deg over ved arbeidsbordet nede i byen, de viser seg på hytta å ikke være så enorme og viktige allikevel – unødige ergrelser og bekymringer får plutselig sin rette og sanne dimensjon.»

Gerhardsen tok derfor til orde for at alle nordmenn som ønsket det, burde gis anledning til å skaffe seg et krypinn hvor de kunne «koble av fra maset i byen». Han beskrev livet på fjellet og i skogen som om det var snakk om et mentalhygienisk folkehelsetiltak, og mente at «mange av de problemer vi har i større byer vil kunne reduseres hvis flere fikk et sted de kunne søke tilflukt».

Gerhardsen nikket nok anerkjennende til et essay som sto på trykk i det samme magasinet, hvor en psykiater hevdet at livet i rolige og naturlige omgivelser var bedre egnet enn «mange esker valium» til å «dempe et anspent menneske og bringe oss tilbake til mental likevekt».

Anbefalt ukedose med natur

– På den ene siden kan vi bruke naturen som en lykkepille, et sted der vi slapper av mentalt og fysisk. På den andre siden handler jo mental helse om mer enn å føle seg litt lettere i et par timer, sier Johanne Refseth, psykolog og bedre kjent som @psykolog.med.sovepose på Instagram.

Refseth er en ivrig formidler av både friluftsliv og fag, og tilbyr sine 40 000 følgere tips om alt fra hvordan man tør å sove utendørs alene eller tar med babyen på tur, til hvordan man takler selve livet. Hun understreker at naturterapi selvsagt ikke alltid er tilstrekkelig. Av og til trenger vi hjelp av fagfolk, men hun er overbevist om at naturopplevelser generelt sett er godt for den mentale folkehelsen.

– Vi må vite når vi trenger hjelp. Men hvis vi får til denne balansegangen, ved å søke hjelp til de uheldige mønstrene samtidig som vi begynner å gå ut, da tror jeg vi kommer langt. Og jeg er faktisk ganske sikker på at om noen år, så vil natur være noe leger anbefaler på lik linje med trening og sunt kosthold.

Hun er langt fra alene om å etterlyse slike anbefalinger. I 2003 ble konseptet Grønn resept lansert her i Norge, hvor målet var å øke legenes og pasientenes oppmerksomhet omkring behandling av livsstilssykdommer uten bruk av medisiner. Disse ikke-medikamentelle behandlingsformene besto den gang av riktig kosthold og fysisk aktivitet, og var rettet mot mennesker med diabetes type 2 og sykelig overvekt.

Men nå er det altså flere som ønsker at skogluft skal gis som medisin mot stress og angst. I en rapport som sto på trykk i det anerkjente tidsskriftet Nature i 2019, kunne en gruppe britiske forskere tilknyttet European Center for Environment and Human Health legge frem konkrete tall på naturbehovet hos mennesker.

«Å tilbringe minst 120 minutter ukentlig i naturen er forbundet med god helse og velvære», kunne de slå fast etter sine undersøkelser. At man ofte er fysisk aktiv i naturen kunne selvfølgelig være en del av forklaring på økt velvære, mente forskerne.

Men de trakk også frem det tidligere nevnte japanske forsøket hvor deltagerne som satt stille i skogen, fikk målt en betydelig nedgang av stresshormoner i kroppen, som en indikasjon på at naturen i seg selv kan ha en lykkepille-effekt.

I rapporten ble det etterlyst langvarige studier som kan legge føringer for anbefalinger fra helsemyndig-heter – «weekly nature exposure guidelines» som var betegnelsen de selv brukte – på hvor mye natur et menneske bør eksponeres for i løpet av en uke.

Tøffere enn Lars Monsen

– Det vi vet fra forskningen, er at natur gjør oss roligere. Vi ser det på markører som lavere blodtrykk og færre stresshormoner, og videre finnes det også studier som viser at mennesker tenker litt mer konstruktivt rundt problemene sine når de er ute i naturen. Jeg lurer på om det er slik fordi vi kommer tilbake til opprinnelsen og nærmere kjernen. Vi føler oss til stede.

Johanne Refseth er godt kjent med forskningen på natur og psykisk helse, og hun er selv i ferd med å skrive en bok hvor kombinasjonen friluftsliv og følelseshåndtering er et sentralt tema. Men det var langt fra noen selvfølge at skogen skulle bli en arbeidsplass for henne. Selv begynte hun med friluftsliv for få år siden, i voksen alder, og det var en mental trøkk som drev henne til skogs. Bakgrunnen var en vår med kjærlighetssorg, og, som hun selv sier det, en del andre ting som ikke akkurat gikk etter planen.

– Jeg trynet momentant og lå på bunnen et par måneder med Kleenex og Netflix. Midt i denne tristessen fant jeg ut at jeg skulle sove ute, i villmarken. Og med villmarken mener jeg bare Nordmarka utenfor Oslo, altså. Tanken var vel egentlig at jeg skulle mestre noe nytt. Det ble første gangen jeg sov i telt alene.

I diktet «Paa Vidderne» skrev Henrik Ibsen om hvordan livet utendørs «setter stål i veke tanker», og dette er noe Refseth kan kjenne seg igjen i. Da hun for første gang lå i soveposen i Nordmarka, var hun ikke særlig tøff i trynet.

– Jeg angstet meg gjennom nattetimene, overbevist om at jeg kom til å dø av skrekk eller bli drept av en seriemorder. Men da morgenen kom, satt jeg der på svaberget og spiste selvfisket ørret til frokost, skyllet den ned med svart kokekaffe og følte meg tøffere enn Lars Monsen.

Så kanskje kan naturopplevelser hjelpe oss til å endre tankemønstre og minimere drøvtygging av vonde følelser?

– Jeg opplever at mange destruktive mønstre, som tankespinn og bekymringer, bare forsvinner av seg selv ute i naturen. Jeg har jo ingen forskning på det, men det er sånn for meg. Mestring er også noe som gjør oss mer mentalt robuste i møte med livets opp- og nedturer. Denne mestringen trenger selvfølgelig ikke komme via naturen, men jeg ser at mange oppgir dette som en av grunnene til at de liker nettopp friluftsliv så godt. For min del ga den første utenatten alene en helt egen form for selvtillit som manifesterte seg i andre deler av livet mitt.

Soveposepsykologen har på det meste vært oppe i 50 utenetter i året, men hun understreker at man ikke trenger å engste seg gjennom en natt i telt for at naturen skal bli en arena for velvære og positiv endring.

– En kveldstur i skogen etter jobb er også godt for hodet.

Det er altså ikke nødvendig å gå tre uker på Hardangervidda for å få friluftsliv for tankene. Som Alf Prøysen sang, så er det ofte mer enn godt nok å kunne «trøste seg med furusus når dagen blir for stutt».

Litteratur: «Nature experience reduces rumination and subgenual prefrontal cortex activation» (2015), «The physio-logical effects of Shin-rin-yoku: evidence from field experiments in 24 forrests across Japan» (2010), «Forest bathing enhances human natural killer activity and expression of anti-cancer proteins» (2007), «When walking in nature is not resto-rative» (2013), «Resto-rative places or scary places? The impact of woodland on the mental well-being of young adults» (2007), «Spending at least 120 minutes a week in nature is associated with good health and well-being» (2019).