«Farger er stedet hvor hjernen og universet møtes.»
Paul Klee (1879–1940), tysk billedkunstner

Lysets bølgelengde

Hva er vel ikke den fysiske verdenen rundt oss, annet enn et kontinuerlig spill av overlappende farger? Farger er dypt innarbeidet i vår faste hverdag. Vi er konstant passive mottagere av lysets fargerike refleksjoner, ved enhver scene vi står overfor (forutsatt et normalt fargesyn). Vi ser det i havets beroligende blåtoner, den irrgrønne fargen i oppvåknede bjørkeblad, eller det hypnotiserende vakre spekteret av oker, oransje og rødt i en fargerik solnedgang.

I tillegg utgjør verdens farger en arena for å uttrykke seg individuelt, med en bred palett av valg, som lar oss vise omverdenen at vi har integritet rundt egen smak. Fargevalg gjør seg gjeldende i alt fra utvelgelsen av dagens antrekk, til valg av maling på kjøkkenveggen og selv i noe så prosaisk som ved innkjøp av ny tannbørste.

Hver gang vi stiller det som vel er et av verdens oftest stilte, enkle spørsmål – hva er yndlingsfargen din – spør vi egentlig om den foretrukne bølgelengden av lys. Men hvordan oppstår ens yndlingsfarge? Er det en genetisk eller spirituell tilhørighet til fysikkens egen uttrykksform? Finnes det kanskje en evolusjonsmessig fordel av at vi tiltrekkes av visse farger? Eller er vi et produkt av kulturell påvirkning?

Biologisk valg

Gjennom tidene har flere forskere spekulert over årsakene til slike preferanser, med et bredt spekter av forklaringer.

Den britiske nevropsykologen Nicholas Humphrey lanserte i 1976 en teori om at yndlingsfarger har oppstått i kommunikasjonen mellom arter, som naturens biologiske signaler. I studiet «The colour currency of nature» beskriver Humphrey hvordan arter kan ha farger som enten inviterer dyr og insekter til å nærme seg, eller har til hensikt å skremme bort fiender i omgivelsene. Som eksempler trekker han frem blant annet blomster som tiltrekker seg honningbier, og pilgiftfrosker som med sine sterke advarselsfarger – tilpasset graden av giftighet – sender signaler til omgivelsene om å holde seg unna, for deres eget beste.

Til tross for at fargevalg i dagens samfunn har lite å gjøre med iboende biologiske funksjoner, mente Nicholas Humphrey at det evolusjonære ved dette likevel kan være så innarbeidet i menneskelig genetikk, at det kan påvirke det som blir yndlingsfargen vår.

Fargepreferanser kan også være knyttet til menneskehetens egen evolusjon, og hvordan visse, biologiske fordeler kunne føre til fargesynet vi har i dag. Det hevder professor i visuell nevrovitenskap ved Newcastle University, Anya Hurlbert, og den kinesiskamerikanske bildeingeniøren Yazhu Ling i en studie publisert i 2007 – som også forsøker å forklare de kjønnsmessige variasjonene som finnes på tvers av kulturer.

Studien konkluderer at kvinner generelt tiltrekkes sterkere av varmere, rødere fargetoner, mens menn i større grad foretrekker den blågrønne, kaldere enden av skalaen. Dette kan ha en sammenheng med evolusjonsmessige fordeler fra jeger- og sankersamfunnet, der det grønne og blå representerte fargene i jaktterrenget, mens kvinner, hvis oppgaver blant annet var å plukke bær, hadde nytte av lettere å kunne se røde bær i kontrast mot grønne blader.

Begge disse studiene forsøkte å gi en biologisk forklaring på foretrukken farge, men ifølge de amerikanske psykologiprofessorene Stephen E. Palmer ved University of California, Berkeley og Karen B. Schloss ved University of Wisconsin, blir fargepreferanser ofte styrt av hvordan man opp-fatter objekter som assosieres med forskjellige fargetoner.

I 2010 publiserte de resultatene av et forskningsprosjekt som hadde forløpt over syv år, hvor de søkte å finne svar på de miljømessige faktorene som bestemmer tilbøyeligheten til å foretrekke spesifikke farger.

Styrt av assosiasjoner

Palmer og Schloss kom frem til at fargevalg gjerne handler om gjennomsnittet av positivitet knyttet til ting, opplevelser eller fenomener med visse farger. Dette kan også ses i et evolusjonært perspektiv hvor tiltrekning til visse farger har gitt økt mulighet for overlevelse og velvære. Eksempelvis er blålige toner knyttet til klart, pent vær og rent vann.

Brunt kan på sin side assosieres med avføring og forråtnelse.

Studiet avdekket likevel individuelle preferanser, som psykologiforskerne mener er tillærte og knyttet til opplevelser av ting med spesifikke farger. Hvor godt du liker oransje, kan dermed handle om hvilket personlig forhold du har til gresskar, appelsiner, solnedganger eller kanskje tigere.

I 2017 ble det gjennomført en omfattende, uformell spørreundersøkelse i regi av en britisk papirprodusent i et forsøk på å komme så tett på verdens gjennomsnittlige yndlingsfarge som mulig. 30 000 mennesker fra 100 ulike land deltok i avstemningen.

Vinneren ble en blågrønn tone, inspirert av en skotsk elv, og fikk navnet Marrs Green – oppkalt etter deltageren som kom tettest på den seirende tonen. Assosiert med vakre landskap og vår gjenoppdagelse av naturen, er tonen både varm og kjølig på samme tid.

«In these uncertain times, where political and social upheaval has become the norm, we crave the calming tranquility of green and its association with the reassuring certainty of nature's cycles.»
Redaktør i Pantones Viewpoint Colour Magazine, Caroline Till, om vinnerfargen

Men, selv om det knyttes en rekke teorier til universale, menneskelige preferanser, peker mye også mot store kulturelle variasjoner. Et forsøk ved Universitetet i Wroclaw i Polen sammenlignet yndlingsfargene til et utvalg av polakker og medlemmer av en folkegruppe fra den indonesiske provinsen Papua. Det viste seg at papuanere oftest foretrakk gult eller rødt og hadde lite til overs for blått. Polakker derimot, ga oftest tommel opp for blå, mens gult og oransje var fargene de syntes minst om.

Forskerne holder muligheten åpen for at vår oppfattelse av fargespekteret har historiske aner. Men er farger blitt oppfattet på samme måte gjennom århundrene? Eller var det – slik vitsen sier – at verden var «svart-hvitt» helt til fargefjernsynet ble oppfunnet?

Oppdagelsen av fargene

Man skulle tro at noe så konstant som lysbølger er bitt oppfattet likt til enhver tid – også i oldtiden, men eldre litteratur gir en pekepinn om at opplevelsen av farger også er knyttet til kultur og kunnskap.

Det viser seg for eksempel at mange språk i eldre tekster – kinesisk, gresk, japansk, hebraisk – ikke hadde noe ord for blå. Forskere har derfor fundert på muligheten for at eldre kulturer rett og slett ikke oppfattet blått som en egen farge.

I «Odysseen» beskriver Homer havet som en «mørk vinfarge». William Gladstone, britisk mangeårig statsminister på 1800-tallet, skrev boken «Studies on Homer and the Homeric Age» der han gikk nærmere inn på fargebeskrivelsene i det klassiske greske verket.

Gladstone fant at det var lite som minnet om moderne betraktninger om farger. Jern og sauer omtales som fiolett, og honning beskrives som grønn. Svart nevnes nær 200 ganger, hvitt cirka 100. Rødt derimot nevnes færre enn 15 ganger, og gult og grønt sjeldnere enn 10.

Den tyske filosofen og filologen Lazarus Geiger (1829–1870) studerte det samme fenomenet og fant at mangelfull fargebeskrivelse er norm for de fleste, eldre skrifter på tvers av kulturer og språk. Geiger laget seg en tidslinjal over når han mente forskjellige kulturer «oppdaget» farger.

Samtlige språk hadde, før noe annet, ord for svart og hvitt. Siden fulgte nedtegnelser av ord for rødt, for å beskrive blod og vin. Videre kommer oppdagelsen av gult, deretter grønt. Blå lot vente på seg, og ble først «oppdaget» av egypterne, som var de første til å lage blåfarget tøy.

Mennesker i oldtidens kulturer hadde mest sannsynlig samme evnen til å oppfatte farger som oss, så hvorfor gikk denne utviklingen så sakte i samfunn som ellers dokumenterte alle skildringer skriftlig?

Hidden in plain sight

Det viser seg at farger og objekter er vanskeligere å oppdage når man ikke har et ord for å beskrive det, ifølge psykologiprofessor Jules Davidoff, som gjennomførte et eksperiment med himba-stammen i Namibia. Stammens språk har ikke noe ord for blå, og heller ingen differensiering mellom blått og grønt.

Da medlemmer av stammen ble vist en sirkel bestående av 11 grønne kvadrater og én blå, hadde de problemer med å oppdage hvilken som skilte seg ut. Men – da de ble fremvist en sirkel med 12 grønne kvadrater, der en av disse hadde en anelse annen nyanse av grønn – løste de oppgaven mye lettere, rett og slett fordi himba-stammen har mange flere betegnelser for grønn enn den vestlige verden.

Det er altså stor variasjon i hvordan vi oppfatter og tiltrekkes av fargenyanser, men hvordan påvirker de ulike fargene oss?

Fargenes iboende egenskaper?

Fargepsykologi søker å studere dette, og det er en vidstrakt oppfatning om at farger representerer visse karakteristika, og at farger kan formidle følelser for mottageren.

En av de første til å studere dette var den tyske poeten Johann Wolfgang von Goethe (1749–1832), som skrev «Om Fargelæren» («Zur Farbenlehre»).

Dette var et forsøk på å utfordre Isaac Newtons lære om lys, samt å beskrive fargenes iboende kvaliteter og hvordan vi oppfatter dem. Goethe beskriver eksempelvis rød som schön, oransje som edel, mens gult er gut.

Med lite belegg i faktisk vitenskap ble Goethes teorier senere kategorisert som kunst og filosofi.

Men dette stanset ikke utviklingen og studiet av hvordan farger påvirker oss som mennesker og forbrukere – og fargepsykologi har etter hvert fått innpass i alt fra interiørdesign og markedsføring, til populærkultur og kunst.

I kunstens verden er fargesymbolikk spesielt blitt brukt til å kommunisere følelser. Et kjent maleri som ofte brukes som eksempel på dette, er «Livets Dans» av Edvard Munch (vist på side 61). I maleriet gir menneskenes antrekk en pekepinn på deres indre liv, der rødt representerer kjærlighet og lidenskap, hvitt står for ungdom og uskyldighet, mens svart bærer budskap om alderdom og dysterhet.

I nyere visuell populærkultur benytter man seg av nøye utvalgte paletter for å påvirke oss som seere. Ikke minst er det tydelig i tegneserieuniverset, hvor en stor andel av hovedkarakterene i en rekke populære filmer og TV-serier er gule. Dette skyldes den utbredte oppfattelsen om at gult representerer egenskaper som ungdommelighet, energi, lekenhet og lykke. Utover generell appell er det barn og unge man spesielt ønsker å tiltrekke seg ved en slik fargebruk.

Fargepsykologi er høyst delaktig også i utvelgelsen av design i markedsføring, med mål om å fremkalle en spesifikk reaksjon hos forbrukerne. Valget av rødt og gult i McDonald’s-logoen har for eksempel sin enkle forklaring i at rødt angivelig vekker appetitten, mens gult trigger en følelse av lykke og moro. Kombinasjonen er ment å sette i gang en hurtig spisereaksjon – raskt inn, spis, og raskt ut igjen – fast food.

Andre matkjeder, som Whole Foods – spesielt kjent for sitt økologiske utvalg, ønsker seg gjerne en annen markedsstrategi. Supermarkedkjeden har derfor fargelagt sin logo grønn, ment å gi assosiasjoner til natur og renhet.

Dokumentert effekt

Farger innehar kanskje ingen universelle, spesifikke egenskaper, og det er lite vitenskapelig belegg for at vi blir merkbart påvirket av fargene rundt oss.

Men enkelte studier viser likevel at farger påvirker en rekke situasjoner i hverdagen – blant annet på ulike måter i idrettsprestasjoner.

Durham University har gjennomført en metaanalyse av flere fagfellevurderte studier. Her kommer det blant annet frem at det i konkurranser i fire ulike kampsportgrener under OL i Athen i 2004, der alle faktorer var like med unntak av draktfarge, gikk rødkledte utøvere seirende ut i større grad enn de med blå drakt. Spillere som utførte straffespark under EM i fotball samme år, presterte gjennomgående dårligere når målvakten var iført rød drakt.

Funnene i studiene viser at farger også ser ut til å påvirke dommervurderinger. Et flertall av dommere tolket i en studie røde figurer som mer aggresive, dominante og med større sjanse for å vinne. I et videoeksperiment der man digitalmanipulerte draktfargen til taekwondo-utøvere, skiftet selv erfarne dommere vurdering av en aktørs prestasjon avhengig av om drakten var rød eller blå, selv om altså både kampen og prestasjonen var den samme.

Forskernes teori er at rødt øker hjerterytmen, både for utøveren som er kledd i rødt og for den som ser fargen på konkurrenter, og dermed kan påvirke resultater på ulike måter.

Videre har fargene på medisiner vist seg å gi effekt som placebo i forsøk, der røde og oransje liksompiller ga større stimulerende virkning, mens blå, grønne og fiolette piller hadde en mer berolig-ende og hypnotiserende placeboeffekt.

Uttrykket å spise med øynene er også mer sannferdig enn man skulle tro, da farge på mat og omgivelser har vist å ha stor påvirkning på smaksopplevelsen. I en studie ved Oxford University i 2009 ble forsøkspersonene ved et tilfelle gitt to brune og to grønne M&M-sjokolader, som alle var identiske på smak. Forsøkspersonene skulle rangere smaksopplevelsene etter hvor «sjokoladete» smaken var, og resultatene viste en sterk tendens til å tro de brune godteriene hadde sterkere sjokoladesmak.

I andre tilfeller kan det vi oppfatter som en unaturlig farge på mat, føre til ubehag. I en studie gjengitt i Eric Schlossers bok «Fast Food Nation» ble en rekke personer servert en biff og pommes frites i et dårlig belyst rom. Da lyset ble skrudd på, og forsøkspersonene så at biffen var farget blå og potetbitene grønne, ble flere av dem fysisk uvel.

Blått er ingen naturlig farge på mat, og instinktivt oppfatter vi blått og grønt som tegn på at maten er fordervet.

Nedkjølende rosa

Håpet om at fargene rundt oss kan påvirke menneskesinnet, er grunnen til at veggene i fengselsceller og psykiatriske institusjoner mange steder i verden er blitt malt i en rosa farge kalt Baker Miller Pink. Tiltaket var basert på forskningen til psykologen Alexander Schauss, som på 1970-tallet undersøkte hvordan farger endret en persons fysiske styrke. Etter å ha latt forsøkspersonene stirre på et rosa ark over en gitt periode, fant Schauss ut at de fikk markant lavere puls og respirasjonsfrekvens enn når de for eksempel ble vist et blått papir. 

Et militærfengsel i Seattle var blant dem som kunne melde om mindre voldelige hendelser og aggressiv adferd, men ikke alle rosamalte fengsels-celler fungerte i henhold til teorien. Et fengsel i byen Santa Clara i California rapporterte om flere voldshendelser i etterkant av innføringen av rosa.

Fascinasjonen for dette «rosa-fenomenet» spredte seg like fullt videre til Europa, hvor den sveitsiske psykologen Daniela Späth i 2011 startet sitt eget eksperiment med en ny nyanse av rosa – Cool Down Pink. Den nye fargen ble malt i ti sveitsiske fengsler, og fangenes oppførsel ble dokumentert over fire år.

Vokterne kunne melde om at innsatte i de rosa cellene var merkbart mindre aggressive, og at fangene så ut til å roe seg raskere etter ankomst. Men om fengselsbetjentene var fornøyd med effekten av rosafargen, var ikke alle de inn-satte like entusiastiske. En av fangene uttalte til The Telegraph at det var nedverdigende å måtte oppholde seg i en celle som lignet et «småpikerom».

Farger kan tydeligvis påvirke oss på uante og ubevisste måter, og selv valg vi tror er våre egne – yndlingsfarge, farge på antrekk, interiørfarge – er under både evolusjonær og kulturell påvirkning. Satt på spissen kan en spørre om det er vi som velger fargen, eller fargen som velger oss.

Uansett kan vi takke lysbølgenes visuelle effekt for et uendelig antall vakre inntrykk.