Mo i Rana

Hvis du ikke har gjort det før, kan du jo tenke over det nå: Hvor viktig er det egentlig å ta vare på alle aspekter av kulturarven? Både det «høyverdige» og «underlødige», det «spennende» og «kjedelige»?

For det er dette som er oppdraget til Nasjonalbiblioteket. Institusjonen skal ta vare på den norske kulturproduksjonen i all dens bredde. Fra skjønnlitterære mesterverk og kioskromaner, via aviser og fagtidsskrifter, til reklame, musikk, konsertopptak, radiosendinger, reportasjefoto, kart, postkort, menighetsblader, erotiske magasiner og alt mulig annet.

– Tilgangen til historien gir oss et potensial til å forstå oss selv, svarer nasjonalbibliotekar Aslak Sira Myhre på det innledende spørsmålet.

– Dokumentasjonen gir oss innsikt i de sosiale og kulturelle prosessene som har skapt dagens samfunn. En mest mulig komplett arkivering er dessuten viktig for å kunne avsløre fordreining og manipulasjoner, sier Myhre.

– I arkivene skal man finne materialet uredigert. Derfor er begge sidene av oppdraget vårt – bevaring og formidling – viktige for å ivareta demokratiet. Arkiveringen skal ikke være en isolert tidskapsel. Materialet skal være tilgjengelig. Det skal kunne brukes.

Demokratiaspektet blir kanskje enda tydeligere når det gjelder lagringen av akter fra byråkratiet og forvaltningen, eller som riksarkivar Inga Bolstad kortfattet oppsummerte det i et debattinnlegg i Klassekampen i 2019:

«Når offentlig forvaltning kan dokumentere sine handlinger og beslutninger, kan vi bevise hva som skjedde og sikre innbyggerne rettssikkerhet, etterrettelighet og demokrati.»

Samtidig minnet Bolstad om at informasjonsmengden i offentlig forvaltning tidobles hvert syvende år.

Digitaliseringsfabrikken

Arkivarene befinner seg således i et kappløp som aldri tar slutt. De skal både ta igjen gammelt etterslep og holde tritt med den samtidige produksjonen.

Materialvolumet og kravet om tilgjengelighet gjør digitalisering til den eneste farbare veien fremover. Nasjonalbibliotekets avdeling i Mo i Rana er derfor blitt en «digitaliseringsfabrikk», som mottar materiale også fra Riksarkivet og andre institusjoner.

På arbeidsstasjonene i de ulike laboratoriene blir fysiske og analoge lagringsmedier skannet for innhold, enten automatisk av roboter eller med bistand fra operatører av kjøtt og blod. Utdaterte digitale formater må også «høstes» og konverteres til nyere løsninger, noe som kan kreve helt egne former for arkivfaglig «magi».

– Det er ikke nødvendigvis det eldste materialet som haster mest. Noen av de gamle lagringsmediene kan være både robuste og stabile, forteller avdelingsdirektør med ansvar for digital bibliotekutvikling i Nasjonalbiblioteket, Svein Arne Solbakk.

Svein Arne Solbakk, avdelingsdirektør med ansvar for digital bibliotekutvikling i Nasjonalbiblioteket.

– Papir er et medium som vi regner med å kunne ta vare på i et tusenårsperspektiv, men det gjelder ikke alle typer. I perioden fra cirka 1850 og frem til rundt 1920 var det mye dårlig papirkvalitet, særlig innen avisproduksjon.

– Det er også filmtyper som forfaller fort, slik som nitratfilm, som må konverteres over til andre typer film for å kunne bevares i et lengre perspektiv. Vi har et laboratorium hvor vi lager nye filmkopier med veldig lang holdbarhet – fra 500 til 1000 år. Vi har naturlig nok ikke noe empiri på det, men teorien tilsier at det skal holde så lenge.

– Fortrinnet til papir og film er at de kan leses umiddelbart. Du trenger bare holde dem opp mot lyset for å se innholdet. Digitaliseringen forutsetter jo at du har datamaskiner som kan tolke og presentere innholdet for deg, og det medfører noen andre utfordringer knyttet til formater, standardisering og operativplattformer, sier Solbakk.

– Over tid er det blitt mer og mer standardisering innen IT. De eldre formatene var mer preget av at ulike fabrikanter laget sine egne løsninger. Det gjør det mer utfordrende å spille dem tilbake etter lang tid. I dag kan vi i mye større grad basere oss på standardiserte formater, som forhåpentlig har en ganske lang levetid.

– Ambisjonen vår er å lagre i et tusenårsperspektiv, også digitalt.

Audiovisuell satsing

Hvor stort er etterslepet på konverteringen fra analogt til digitalt?

– Vi har et tredveårsperspektiv på digitaliseringsprogrammet, og vi startet i 2006. På noen materialtyper er vi kommet veldig langt. Rundt 90 prosent av bøkene er digitalisert, og avisene blir vi ferdige med i løpet av noen år. Mens på andre materialtyper er vi i startgropen. Vi har veldig mye film igjen, og har nettopp begynt digitaliseringen av tidsskrift – som jo er et stort område.

– På det audiovisuelle området har vi jobbet mye med digitaliseringen av radio, så der er vi kommet ganske langt. Akkurat nå kjører vi en tung satsing på digitalisering av programmene til NRKs distriktskontorer, som vi regner med skal bli ferdig i løpet av tre til fire år, anslår avdelingsdirektøren.

 Digitaliseringskapasiteten er utvidet voldsomt på få år. Det skyldes særlig at skanningsutstyret i stor grad er blitt automatisert. Siden høsten 2019 er det også kommet til 70 nye stillinger, hvorav nesten 50 er skanneroperatører.

– Det utgjør omtrent en dobling av mannskapet. Men effektiviteten er økt med mer enn det. Mens det ble digitalisert 50 000 fotografier i 2015, økte tallet til 500 000 i 2019 og passerer 1 million i 2020, opplyser Solbakk.

– Noe av effektiviseringen kommer av «Petter Smart»-løsninger som utvikles av våre egne folk. Vi tilpasser og utvikler teknologien til våre behov.

På filmfronten er de mest presserende oppgavene akkurat nå dels å kartlegge hvilke formater som vil forvitre først, samt å få alt materialet hos de ulike institusjonene sendt til Mo i Rana.

– I løpet av de neste fem til ti årene vil vi gjennomføre en intens digitalisering av særlig lydmaterialet og levende bilder som står i fare for å forsvinne. Det er i liten grad det eldste materialet vi angriper, men snarere materialet fra 1980- og 90-tallet, fordi det er basert på bærere som står i fare for å forvitre, sier Myhre.

– På 1980- og 90-tallet påsto produsentene at CD-en tålte all verden, men det var bare vas. Vinylplater er mye mer bestandige enn CD-er. I tillegg har vi for eksempel minidisc, ulike former for beta-bånd og VHS-bånd som ikke er standard. Der har vi et dobbeltproblem. Det ene er at innholdet står i fare for å avmagnetiseres uansett hvilken form for bærer det befinner seg på. Det andre er tilgangen på avspillingsutstyret, som ikke produseres lenger.

Løsningen er å holde seg med egne verksteder, hvor teknikerne kontinuerlig vedlikeholder og reparerer gammelt avspillingsutstyr til alle tenkelige formater. Nasjonalbiblioteket kjøper også opp restlagre av gammel teknologi fra hele verden, blant annet via eBay, for å ha reservedeler. Bruken er naturlig nok intensiv.

Det hender også at teknikerne må dreie deler som ikke lenger finnes, eller bygge avspillingsutstyr fra bunnen av. Da biblioteket trengte en voksrullspiller, ble denne opprinnelig utviklet og produsert internt.

– I dag finnes det imidlertid et fransk firma som lager voksrullspillere til institusjoner som oss, forteller Myhre.

Baking av videobånd

– Tilstanden til materialet er veldig varierende og uavhengig av alder. Vi kan finne nitratfilm fra 1910 som er helt strøken, og acetatfilm fra 1940-tallet som er elendig. Det er stort sett avhengig av hvordan rullene er blitt oppbevart. Dessverre har en del vært plassert i loft og kjellere. Noen samlinger, blant annet den til Forsvarets mediesenter, har vært dekket av mugg, sier seksjonsleder for filmavdelingen, Lars Gaustad.

Hvor mye av den norske filmarven er gått tapt? Ligger vi på nivå med de amerikanske anslagene om rundt 70 prosent eller mer?

– Ikke på spillefilm. Men blant andre typer produksjoner er nok mye borte, sikkert like mye som i USA. Generelt sett ble ikke de norske filmprodusentene opptatt av arkivene sine før på 1980-tallet. Det var da de oppdaget de økonomiske mulighetene i nyutgivelser. Samtidig har vi jo funnet antatt tapte utenlandske filmer her i våre arkiv. Blant annet Disney-filmer fra før Disneyselskapet ble etablert, og en kinesisk film fra 1927. 

Hvilke videoformater skaper mest hodebry?

– De eldste analoge formatene er nok de verste. U-matic er notorisk ekkelt! Båndføringen inne i maskinen er ekstremt komplisert. Om båndet bare har litt degradering, blir det klebrig og kan ikke gå gjennom maskinen. Avspilleren skriker – bokstavelig talt. Da må materialet «bakes». Vi legger båndene i en laboratoriestyrt ovn, i noen og femti grader over natten. Da skjer det en kjemisk reaksjon som får klebrigheten til å trekke inn i båndet igjen. Alle som jobber med bevaring av video – eller lyd – baker tape jevnlig.

– Ellers vet vi at vi kommer til å få problemer med de mest konsumentdrevne medlemmene av DV-familien. Årsaken er at teknologien er så marginal, det skal ingenting til før tapen ikke lar seg lese. Problemet var kjent allerede da teknologien var ny. Hvis du fikk et ørlite avvik på asimut* i båndløypa, ble det umulig å spille av opptaket når du satte kassetten i en avspiller. Men du kunne se opptaket hvis du spilte av i kameraet, forteller Gaustad.

Voodoo i lydlabben

«Bakemaskinen» i lydlabben går for tiden i to skift. Her er det båndene fra plateselskapet Mai som klargjøres for digitalisering.

De største utfordringene for førsteamanuensis Thomas Bårdsen er imidlertid smale lydformater som det finnes lite dokumentasjon av. Det handler som regel om tekniske løsninger med kort levetid.

– Denne Mitsubishi-maskinen er et godt eksempel på dårlig dokumentert utstyr. Fabrikanten hadde ambisjoner om å revolusjonere musikkindustrien med mange nye ideer om digitalisering på slutten av 1970-tallet og begynnelsen av 80-tallet, men trakk seg ut igjen bare noen få år etterpå.

– En del av funksjonene her er ikke engang korrekt beskrevet i de manualene som finnes. 

Lunefull Mitsubishi-maskinen som er et godt eksempel på dårlig dokumentert utstyr.

Heldigvis har Bårdsen en «guru i England» han kan kontakte. Men løsningene er omgitt av mer mystikk enn fagmannen skulle ønske.

– Egentlig var det ikke mulig å hente ut digital lyd fra dette systemet. Men med hjelp fra guruen fant vi en måte å dekode systemet på. Han mente at det muligens var en form for voodoo involvert, som avgjorde når ting virket eller ei. Det sier litt om hvor skjørt dette er.

– DAT er en hodepine på grunn av volumet.

Siden hundretusenvis av timer skal kopieres, betyr det at DAT-maskinene går kontinuerlig. Ett tiltak for å dempe slitasjen er å plassere maskinparken i varme-regulert rom. Temperaturen holder konstant 17–18 grader, noe som forebygger at de mest ømtålige elektronikkdelene tar skade.

Det eldste lydformatet i labben er fonograf-sylinderen.

– Dette er starten på musikkindustrien, og opprinnelsen til lengden på en radiosingel. De mest hendige voksrullene rommet nemlig to til fire minutter med musikk. Formatene som fulgte etter fonografen, videreførte dette som den ideelle singellengden, forteller Bårdsen.

Vriene formater

En annen utfordring er å skaffe seg oversikt over hva som egentlig skjuler seg i landets arkiver.

– Vi er nå nådd den delen av de historiske samlingene med filmbokser hvor vi ikke alltid vet hva innholdet er, enten fordi de er dårlig etiketterte eller feilmerket. Særlig i museumsarkivene kan kunnskapen være mangelfull om både tilstand og innhold. Mens oversikten er god når det gjelder norsk spillefilm og kringkasting, sier Myhre.

– Det vi snakker om nå, er i veldig stor grad VHS-kassetter fra 1980-tallet ute i museer og arkiver, hvor noe av det kan være gull – det kan være dokumentasjonsopptak av unik art. Det er i hovedsak denne typen bærere vi ikke har full kontroll på.

– Generelt kan ofte selve formatet være et større problem enn tilstanden på materialet, skyter Solbakk inn.

Hva er de mest vriene formatene?

– DAT, som var et veldig utbredt format, ser vi nå er veldig knyttet til det utstyret det var tatt opp på. Det betyr at hvis ikke vi har akkurat den spilleren, så må vi forsøke å kalibrere for å få ut god kvalitet av opptaket, svarer Solbakk.

– DAT er ille, sukker Myhre.

– Og det interessante er at DAT, minidisc og alle disse formatene som i sin tid ble presentert som løsningen på alle problemer, de sliter vi mye mer med enn de vi anså som «bestefarsformater». Gamle positiv- og negativremser, 16mm-film og andre smalfilmformater, de er mye lettere å forholde seg til.

– I tillegg er det en del lydstudioformater som er vanskelig, fordi det er brukt veldig spesialisert opptaksutstyr, legger Solbakk til.

– 32-spor og 48-spor var veldig hipt da det kom, og det var de største artistene som tok det i bruk. Dermed er det viktige opptak i kulturarvforstand. På ett av disse formatene har vi en av få operative avspillere i Europa, og den har vi brukt mye ressurser på å holde i live.

Katastrofescenarioer

Hva er det verste katastrofescenarioet som kan ramme denne arkivsamlingen?

– Jeg skulle til å si atomkrig, men nå er det sånn at fjellhallen vår er nesten atomvåpensikker – med mindre det er snakk om et presist treff, beroliger Myhre. 

Enorme fjellhaller To nye fjellhaller skal stå ferdige i løpet av 2021. I en ene skal materiale fra Arkivverket lagres, den andre skal blant annet romme filmarven, under optimale temperaturforhold på minus 5 grader. 

– Vi jobber jo med katastrofescenarioer hele veien, for å kunne motvirke dem. Den ene store, som går på sikring av det fysiske, er brann. Det gjøres stadige forbedringer av brannsikringen. Det siste er at lagrene fylles med inert luft, altså at vi senker oksygennivået så mye at antenning nesten blir umulig. Det er også fordi vi ikke liker tanken på å måtte bruke vann i brannslukking.

– Så har du det vi kan kalle innbrudd eller kræsj – at noen går inn for å ødelegge. Det kanskje styggeste scenarioet vi kan tenke oss, er et ondsinnet datainnbrudd som har som formål å kutte vår digitale adgang til vår egen samling. Det er skummelt. Derfor har vi plassert det digitale sikringsmagasinet vårt på tre ulike plasser, lagret i to ulike formater. Så om du får tatt ned serverne våre, så har vi magnetbånd med alt samlet på to steder. Vi planlegger også å etablere et fjerde punkt, utenfor Rana.

Slike tekniske innretninger gjør strømtilførselen kritisk. Derfor er Nasjonalbibliotekets nye fjellhaller utstyrt med enorme dieselaggregater som slår seg på automatisk. De sikrer strøm i en uke før de må etterfylles, og om ett svikter, slås et nytt på.

Avansert teknologi Nasjonalbibliotekets hyllerobotanlegg plukker frem kasser med arkivert materiale. I de to nye fjellhallene vil tilsvarende anlegg bygges. 

Problemet med den nye kulturarven

En helt annen digital utfordring er vokst frem sammen med internettrevolusjonen: Stadig mer norsk kulturproduksjon publiseres nå direkte på digitale plattformer utenfor landets grenser. Hvordan kan Nasjonalbiblioteket ta vare på alt det norske youtubere, bloggere, instagrammere og podkastere produserer?

– Dette er noe av kjernen i det som er vanskelig i dag, innrømmer Myhre.

– Vi har nå mandat til å høste no-domener. Det gjør vi jevnlig. Men veldig mye av det som produseres av norsk kultur på nettet, ligger jo ikke på no-domener. Da kommer vi opp i et dilemma. 

Nasjonalbibliotekaren ser for seg to mulige løsningsstrategier på problemet, men er glassklar på hvilken som er mest aktuell:

– Å skulle høste det norskrelevante materialet fra disse utenlandske domenene vil kreve mye juridisk og teknisk arbeid. Den andre veien – som er den vi bruker – er å komme i kontakt med produsentmiljøet. Altså å gjøre dem oppmerksomme på pliktavlevering og mulighetene den gir for å bli husket for evigheten. Selv om dette kanskje høres håpløst ut, så er det ikke så ulikt det vi tok fatt på i 1989, da vi skulle begynne å få tak i materiale som ikke hadde vært omfattet av pliktavleveringen – enten det dreide seg om reklame, musikk, film og så videre. Da kontaktet man også folk, ringte rundt og pratet med produsentene. Informerte.

– Vi har jo en veldig pull-faktor i betydningen at når du havner hos Nasjonalbiblioteket, så er du en del av den norske kulturarven i evigheten. Mye av dette handler om informasjon. I tillegg må vi komme opp med tekniske løsninger som helst er «drag and drop».

– Det skal være enklest mulig å levere.