Så mye høyere. – Jeg har gått på alle programmer her i Halden fengsel og i Oslo fengsel. Sinnemestring, stressmestring, pappa i fengsel, foreldreveiledning, alle de greiene der. Det er bra programmer, men retreaten er så mye høyere. Det kan ikke sammenlignes, sier en innsatt i Halden Fengsel etter å ha vært med på ignatiansk fengselsretreat to ganger.

– Ignatius var en munk som levde på 1500-tallet, og han utarbeidet et program som han kalte for åndelige øvelser. Det er et program som fokuserer på de eksistensielle spørsmålene i livet og hvor en får veldig god tid til å reflektere over ting, sier fengselsprest i Halden Fengsel, Marit Skartveit.

Hun har vært med på å arrangere retreater i Halden Fengsel siden 2013 og mener at disse utfyller tilbudet i fengselet på et punkt hvor det ikke finnes så mye annet.

– For mange er det første gangen de får anledning til å sette seg ned og tenke over sitt eget liv, samtale om det og bare jobbe med seg selv, sier Skartveit.

Retreaten tar utgangspunkt i temaer hentet fra kristendommen, men Skartveit og de andre som jobber med tilbudet, understreker at temaene likevel er allmennmenneskelige, og at man ikke trenger å ha en kristen tro for å kjenne seg igjen i dem.

Stillhet. Det er første gang i norsk kriminalomsorgshistorie at et tiltak av denne typen er utprøvd. Retreaten går over fire sammenhengende uker hvor de innsatte som har meldt sin interesse og fått plass, blir plassert i en egen avdeling for denne tidsperioden. Her får de hvert sitt rom, hver sin celle. Det er tematiske fellessamlinger, veiledningssamtaler og ellers: stillhet. Ingen mobil, ikke TV, ikke radio – kort sagt, ingen distraksjoner på en hel måned.

– De kan ha med seg litt litteratur hvis de vil, men i utgangspunktet har de bare en bibel og skrivepapir, forteller Leif Gunnar Engedal, professor emeritus i religionspsykologi ved Menighetsfakultetet.

Han har forsket på hva fengselsretreater gjør med innsatte og har blant annet gjort intervjuer med de rundt 40 innsatte som så langt har gjennomført retreaten i Halden. Han mener at still-heten og refleksjonsmuligheten kombinert med de hovedområdene det arbeides med, er nøkkelen til at retreaten fungerer så godt som den gjør.

– Vi er naturtalenter i å flykte og leve på distanse fra vårt eget – og særlig de smertefulle og vanskelige erfaringene i livet. Dette er ikke særegent for innsatte i fengsler, det er en allmennmenneskelig erfaring. Men i retreaten legges det vedvarende vekt både på kjærlighet og godhet og på de tingene som har vært med på å ødelegge i ens livserfaring. Og her kommer du ikke unna. Du må forholde deg til det. Det tror jeg gir helt særegne muligheter når det ledes med klokskap, sier Engedal.

Vi er alle fanger. «Vi er alle fanger av vårt eget sinn» heter det i dokumentarfilmen «Doing time, doing Vipassana». Her får vi innblikk i effekten av en av Indias eldste meditasjonsteknikker slik den ble innført i nordindiske fengsler fra 1970-tallet og utover.

Vipassana er en meditasjonsmetode som spores tilbake til Buddha og betyr «Å se tingene slik de virkelig er». Metoden læres bort gjennom et tidagers kurs, også her med veiledning og ellers i absolutt stillhet. Muligheten for refleksjon og for å bli kjent med det som foregår på innsiden, er en stor endring fra den normale fengselshverdagen.

«Det forandret folk. Mine innsatte gråt. De hadde oppdaget hva livet faktisk kunne være, de hadde sett seg selv», forteller generalinspektør i Tihar Gail i New Delhi, Kiran Bedi, etter at et massivt kurs ble avholdt der i 1994.

Tihar er et av de største fengslene i verden med over 10 000 innsatte og var lenge beryktet for vold, korrupsjon og narkotika. Etter det første vipassanakurset i 1994 har fengselet gått videre til å etablere en egen vipassanaavdeling hvor det jevnlig avholdes kurs. Og de har sett en endring hos både innsatte og ansatte.

«Jeg pleide å synes veldig synd på meg selv for å sitte inne, men nå, etter vipassanakurset, er det nesten sånn at jeg er takknemlig for å ha kommet hit fordi det ga meg muligheten til å være med på dette», sier Tim fra Australia i dokumentarfilmen. Han sitter i Tihar for narkotikabesittelse.

Skepsis. Vipassanakurs som tilbud til innsatte, har med årene spredt seg fra Tihar til flere deler av India og etter hvert også til andre land. Spania, Storbritannia, Mongolia, Thailand, Taiwan, New Zealand, Mexico og USA er noen av landene hvor det er blitt avholdt vipassanakurs innenfor fengselsmurene. Det har imidlertid ikke vært friksjonsfritt.

Ron Cavanaugh, leder for rehabilitering i fengselssystemet i Alabama i USA, forteller i dokumentarfilmen «The Dhamma Brothers» om stor skepsis da det skulle holdes kurs i en buddhistisk meditasjonsmetode i høysikkerhetsfengselet W.E. Donaldson i delstaten Alabama, av mange ansett som kristendommens høysete i USA.

Etter at det første kurset ble avholdt i 2002, ble videre kurs avblåst, og de innsatte som deltok på det første kurset, ble nektet å praktisere metoden de hadde lært fordi flere personer tilknyttet fengselet var redde for at dette var noe som talte imot kristendommen.

Cavanaugh selv, fengselsbetjentene og andre som hadde vært vitne til den første gjennomføringen, var imidlertid aldri i tvil om effekten av kurset, og etter flere år ble det innført som et fast tilbud.

I samarbeid med universitetet i Alabama er det blitt gjennomført en femårs studie på effekten av kurset. Funnene var oppsiktsvekkende: De innsatte som hadde gjennomført vipassana, var i større grad i stand til å kontrollere oppførselen sin, de var mindre sinte, mer nærværende og hadde økt emosjonell intelligens.

Fra hele landet. Tilbake i Halden forteller fengselsdirektør Are Høidal at de ser få tilbakefall hos dem som har gjennomført retreat hos dem.

– Nå har vi holdt på med dette i Halden siden 2013, og det er mange som har vært gjennom det. Av de 16 som er løslatt, går det faktisk bra med alle sammen. Det er vel bare én som har hatt tilbakefall til ny kriminalitet, forteller Høidal.

En av grunnene til at fengselsdirektøren var villig til å prøve ut fengselsretreat som et tilbud for sine innsatte, var de gode tilbakemeldingene og resultatene de så ved Kumla-anstalten i Sverige, hvor de hadde en helårs, dedikert retreatavdeling kalt «Klosteret».

– På grunn av plassmangel ble den dessverre midlertidig nedlagt, men de håper å få den åpnet igjen, forteller Høidal.

Så langt har cirka 40 innsatte fått muligheten til å være med på retreat i Halden, men en helårsavdeling etter svensk modell er nå målet, og fengselsprest Marit Skartveit forteller at de ønsker å skape et fagmiljø i Halden for denne måten å jobbe på.

– Vi vil at det skal sendes innsatte fra hele landet til Halden for å være med på retreaten her, sier hun.

Et nytt liv? – Den grunnleggende tematiske rytmen i retreaten er at ditt liv har uendelig verdi, og for det andre at mye har gått i stykker, mye har gått galt. Det tjener til det gode å vedstå seg det som har gått i stykker, å øve seg på å si det som det er, ikke flykte unna eller skylde på andre. Det tredje er hvordan forsoning og et nytt liv kan bli en realitet. Hvilke muligheter har jeg? Hva kan jeg henge håpet på? sier professor Leif Gunnar Engedal.

Fengselsprest Marit Skartveit forteller at retreaten for mange er blitt et utgangspunkt for å begynne å reparere relasjoner.

Noen har oppsøkt forliksrådet i etterkant av retreaten for å få muligheten til å møte dem som har vært utsatt for deres kriminelle handlinger, ofrene i saken eller familiene til ofrene.

– Hvis det viser seg at dette virkelig kan skape varig endring – om bare så mange som halvparten får orden på livet sitt igjen – så ville utrolig mye være vunnet, både for den det gjelder og for samfunnet, sier Engedal.

Fengselsdirektør Høidal mener en videreføring og eventuell utvidelse av et slikt program vil være god samfunnsøkonomi. Han understreker likevel at retreaten bare kan anses som et første steg på veien.

– Det er mange brikker som må på plass for å lykkes. De innsatte må ha bolig, de må ha jobb, de må klare å håndtere eventuelle rusproblemer. En kan ikke si at det er retreatens fulle og hele ære, men det vi ser, er at de som har gjennomført retreaten, blir veldig motiverte til å ta tak i livet sitt. De føler vel at de har fått en slags tilgivelse for det de har gjort, sier Høidal.

– De har tatt et oppgjør med fortiden sin og er klare for å rette blikket fremover.