Skjellsord. «Crackers», «hillbillies», «rednecks» og «white trash». Eller «waste people», «clay eaters» og «sandhillers». Opp gjennom historien har det vært mange begreper i sirkulasjon, og definisjonene har vært lett flytende. Men måltavlen er den samme: fattige, hvite amerikanere.
Under valgkampen i 2016 kom Hillary Clinton i skade for å introdusere et nytt skjellsord myntet på dem – det var iallfall slik det ble oppfattet av mange: «deplorables». Reaksjonsbølger i den hvite underklassen kan imidlertid få stor politisk betydning, selv i et land hvor man vanligvis ikke snakker så mye om akkurat klasser.
I Nancy Isenbergs bok «White Trash. The 400-year untold history of class in America» (2016) kan vi lese om hvordan forakten for dette demografiske segmentet har pågått i århundrer. De er jevnlig blitt omtalt som naturlig predisponert for et umoralsk og virkeløst liv. De er skildret som tiltaksløse, mindre intelligente og seksuelt utsvevende (med en hang til både innavl og store ungeflokker). De er skitne på enhver tenkelig måte.
Degenerasjon i bakevjen. Dette var jo tross alt etterkommere av «bunnfallet» blant immigrantene – kriminelle, prostituerte, straffanger, vagabonder – som var tvangssendt til Den nye verden. Var det da så rart at ting ble som de ble?
I kolonitidens Amerika var jordeiendommer nøkkelen til fremgang. Men plantasjene havnet på få hender. I 1770 var mindre enn 10 prosent av kolonistene i Virginia jordeiere. Resten ble presset ut i bakevjer. Den som ikke kan lykkes som selveiende bonde, kan eventuelt selge arbeidskraften sin. Men i en slaveøkonomi blir jobbmarkedet ødelagt, siden altfor mye «gratis» muskelkraft er tilgjengelig.
Resultatet ble en sosial misere som i beste fall ikke ble forverret for hver generasjon. Men på 1800-tallet diskuterte amerikanske intellektuelle i fullt alvor om «the waste people» var i ferd med å utvikle seg til en egen degenerert «rase». Senere skulle rasehygienikere tvangssterilisere mange av dem.
Historikeren Ronald D. Eller har skrevet om den geografiske regionen hvor disse menneskene tradisjonelt ble henvist til å bosette seg, Appalachia. Han viser hvordan fordommene mot dalstrøkene i dette østlige beltet gjennom USA fyller en funksjon: «Vi vet at Appalachia eksisterer fordi vi behøver dets eksistens til å definere hva vi selv ikke er.»
Nye og gamle klisjeer. Den moderne populærkulturen har forsynt seg av – og videreutviklet – brorparten av de gamle klisjeene. Etterkrigstiden har tidvis vært mer åpen for utvalgte sider ved hillbilly-kulturen, samtidig som den har demonisert den på hemningsløst vis. Det finnes forholdsvis godlynte og velvillige skildringer, som typisk pakkes inn i komediesjangeren, som i TV-seriene «The Dukes of Hazzard» (1979–85), «The Beverly Hillbillies» (1962–71) og «My Name Is Earl» (2005–09).
Andre ganger er det kriminaliteten og den anti-sosiale oppførselen som gjøres til hoved-motiv. Kultfilmen «Gummo» (1997) skildrer et ruinert samfunn preget av tvilsomme skikker, mens promiskuøs adferd tematiseres i «Black Snake Moan» (2006). Krimserien «Justified» (2010–15) handler om de fattige utkantstrøkenes hardkokte kriminalitet. Og seriemorderpotensialet hos sosiopatisk «white trash» ble utforsket i «Natural Born Killers» (1994) og «Kalifornia» (1993).
Det finnes dessuten en egen skrekkfilmkategori hvor hillbillies er regulære monstre, gjerne i form av innavlede, deformerte kannibaler. «Wrong Turn» (2003) for eksempel, fikk fem oppfølgere og planlegges nå nyinnspilt.
Ulik bagasje «Hillbilly Elegy» er basert på memoarene til forretningsmannen J.D. Vance og handler om hans slektsbak-grunn fra Appalachia. Filmen hadde premiere på Netflix 24. november. Foto: LACEY TERRELL/NETFLIX
Memoarer i november. Fullt så bestialsk blir det neppe i «Hillbilly Elegy», som hadde premiere på Netflix 24. november. Filmen er basert på memoarene til forretningsmannen J.D. Vance, og handler mye om hans slektsbakgrunn fra Ohio. Vi presenteres for historien om tre generasjoner i Appalachia, sett fra nåtidsperspektivet til en jusstudent fra Yale.
Boken ble en bestselger i 2016, men har også vakt debatt. Ikke alle føler seg overbevist av Vances utlegninger om betydningen av personlig ansvar for egen situasjon.
Filmversjonen er regissert av Ron Howard. Glenn Close, Amy Adams, Bo Hopkins, Freida Pinto, Haley Bennett og Gabriel Basso er på rollelisten.
Ta også en titt på seks andre filmer som på ulikt vis har bidratt til skildringene av Amerikas hvite underklasse.
«PICNIC MED DØDEN»
(«Deliverance». Regi: John Boorman, 1972)
Kan strømmes på Canal Digital, Itunes og SF Anytime.
En kameratgjeng fra den urbane middelklassen drar på en skjebnesvanger kanotur i Georgias mer avsidesliggende strøk. De skal få erfare at elementer i lokalbefolkningen kan være ekstremt ubehagelige. Om man skal plukke ut én film som har gitt hillbillies dårlig rykte, må det være denne. Scenen hvor Bobby (Ned Beatty) blir voldtatt, har satt dype spor og er blitt et kjent referansepunkt.
Selv om «Deliverance» inneholder andre voldsomme scener, er det denne som har festet seg. Man kan argumentere for at voldtekten skildres på en måte som gjør homoseksualitet irrelevant. Overgriperne assosieres kanskje snarere med bestialitet – ved at Bobby tvinges til å «hyle som en gris» under overgrepet.
Detaljen er avslørende. Den antyder at disse mennene er mer enn usiviliserte, de har en dyrisk side. Det er lett å se parallellen til den gamle ideen om hillbillies som degenererte individer styrt av perverse instinkter.
En annen berømt scene, «banjoduellen» mellom Drew (Ronny Cox) og en lokal gutt, hinter om innavl blant lokalbefolkningen. Det er også blitt en av de mest seiglivede klisjeene «Deliverance» resirkulerer.
«COAL MINER'S DAUGHTER»
(Regi: Michael Apted, 1980)
Tilgjengelig på DVD.
De fattige hvite er ikke helt ribbet for suksesshistorier. De har også sine fortellinger om dem som realiserte Den amerikanske drømmen. Før Eminem og Dolly Parton var countrymusikeren Loretta Lynn et eksempel til inspirasjon.
Denne filmen bygger på sangerinnens selvbiografi fra 1976, og følger henne fra unge år i den lutfattige gruvebyen Butcher Hollow i Kentucky (hvor hun vokser opp i en barneflokk på åtte), til hun er solid etablert som artist. Før vi kommer så langt, gifter hun seg som 15-åring, føder fire barn innen tenårene er over, og så to til – i ekteskapet med Oliver Lynn (Tommy Lee Jones).
Men levd liv gir troverdighet til låtmaterialet. Loretta Lynn plukket selv ut Sissy Spacek til hovedrollen, visstnok uten å kjenne skuespillerens karriere særlig godt. Da produsentene funderte på å legge countrystjernens stemme over sangnumrene i filmen, insisterte Lynn på at Spacek skulle få fremføre sangene alene. Men hun fungerte som veileder, slik at stilen hennes ble etterlignet.
Hovedrolleprestasjonen ble senere premiert med blant annet Oscar og Golden Globe.
«SONGCATCHER»
(Regi: Maggie Greenwald, 2000)
Tilgjengelig på DVD.
De gangene utenforstående viser beundring for fattige og marginaliserte grupper, er forklaringen ofte å finne i kulturarven deres. Og musikken er den hyppigste interessevekkeren. Arkaiske sangtradisjoner har det med å overleve i utkantene, noe som gir dem en overbevisende aura av «ekthet» når representanter for kultureliten gjenoppdager musikkskattene.
Dette er tema for «Songcatcher», en lettere dramatisert skildring av livet til folkloristen Olive Dame Campbell, som i filmen er omdøpt til Lily Penleric (Janet McTeer). Året er 1907 da hun besøker søsteren, en skolebestyrer i Appalachia-regionen, og innser at innbyggerne der har holdt liv i engelske og skotsk-irske folkesanger med aner helt tilbake til 1600- og 1700-tallet. Begeistret begynner hun å gjøre opptak av sangene med en fonograf.
Om temaet fenger, kan et annet filmtips være Matt og Erica Hintons dokumentarfilm «Awake, My Soul: The Story of the Sacred Harp» (2006, tilgjengelig på DVD), som gir et innblikk i den særpregede salmetradisjonen sacred harp. Den har opplevd en fenomenal renessanse de siste årene.
«SHOTGUN STORIES»
(Regi: Jeff Nichols, 2007)
Tilgjengelig på DVD.
I et ruralt hjørne av Arkansas er en tragedie under oppseiling. En ulmende konflikt mellom to sett med brødre skal snart antennes for alvor. Son (Michael Shannon), Boy (Douglas Ligon) og Kid (Barlow Jacobs) ble for mange år siden forlatt av faren, en dranker som ikke engang ga sønnene ordentlige navn. Kort tid etter ble han tørrlagt og startet en ny familie med ny kone.
Guttene vokste opp med en bitter mor, som de siden mistet kontakten med. De to yngste lever nå fra hånd til munn, mens eldstemann kaster bort pengene på gambling. Så kommer nyheten om farens død. I begravelsen fremprovoserer Son og brødrene en krangel med de langt mer veltilpassede og vellykkede halvbrødrene sine, anført av Mark (Travis Smith).
Familiefeiden blir raskt brutal. Kan voldsspiralen stanses?
«Shotgun Stories» stiller skarpt på klassekonflikten som polariserer to fraksjoner av Hayes-slekten. Den ene kom skjevt ut fra første dag, og internaliserte i tillegg morens emosjonelle ballast. Son innser dette, når han sier: «Du oppdro oss til å hate de guttene, noe vi gjør. Og nå er det kommet til dette.»
«WINTER'S BONE»
(Regi: Debra Granik, 2010)
Kan strømmes på Canal Digital.
Gjennombruddsfilmen til Jennifer Lawrence tar oss med til Ozark-fjellene i Missouri, hvor produksjon av metamfetamin er eneste vekstnæring. Lawrence spiller 17 år gamle Ree Dolly, som sitter igjen med ansvaret for sine yngre søsken og en syk mor etter at faren er forsvunnet. Situasjonen begynner å bli kritisk, for han har stilt huset som garanti for kausjonen sin. Om han ikke dukker opp, blir Ree og familien stående på bar bakke – bokstavelig talt.
Tenåringsjenta har ikke andre muligheter enn å begynne å stille svært nærgående spørsmål, i et lokalmiljø hvor løsmunnet prat gjerne straffer seg. Eller som hennes kriminelle onkel, Teardrop, advarer: «Du har ikke lyst å oppsøke Little Arthur og spørre de folka om ting de ikke har lyst til å svare på. Det er bare en god måte å ende opp som grisefôr på – eller å ønske at du er blitt det.»
De fleste omtaler av «Winter's Bone» nevner filmens autentiske og naturalistiske preg. Den etterlater et rått og ukunstlet inntrykk, blant annet fordi mange på rollelisten var lokale innbyggere uten skuespillererfaring – som opptrådte i egne klær og delvis i egne hus. Regissøren brukte dem klokt.
«I, TONYA»
(Regi: Craig Gillespie, 2017)
Kan strømmes på Blockbuster, Canal Digital, Itunes, SF Anytime, TV 2 Sumo og Viaplay.
Selv om du er virkelig god i noe, kan merkelappen «white trash» hefte såpass ved deg at mulighetene dine spoleres. Sånn kan man oppsummere budskapet i denne – litt vinklede – balladen om Tonya Harding (Margot Robbie).
Den amerikanske kunstløperen huskes av ettertiden fordi konkurrenten Nancy Kerrigan ble utsatt for et overfall i forkant av OL på Lillehammer i 1994. Folk er ikke like snare til å huske at Harding var den andre kvinnelige utøveren (og den første amerikanske) som utførte et trippel-Axel-hopp i et mesterskap.
Det rå talentet passet ikke inn i det snobbete kunstløpmiljøet. «I, Tonya» bruker mye tid på det anstrengte forholdet til moren LaVona Golden (Allison Janney). Filmen gjør hennes fattige bakgrunn – preget av ørefiker, kjeft og mindreverdsfølelse – til en lett begripelig drivkraft. Suksess på isen blir revansje og bekreftelse for Tonya.
Selv om Oregon ligger langt unna Appalachia, finnes det tydelige klasseskiller der også. Fortellingen illustrerer at «white trash» er forblitt et potent skjellsord – et diskvalifiserende begrep som nøytraliserer upassende oppkomlinger.
Foto: WARNER BROS, UNIVERSAL CITY STUDIOS, LIONS GATE FILMS, MULTICOM ENTERTAINMENT GROUP, ROADSIDE ATTRACTIONS, NEON