Baanoub, Libanon. – Det beste er å høste det du har dyrket selv, å spise det og holde det i dine egne hender.
Yasmina Zaher står ved enden av Baanoub, en dal i fjellene en halvtime fra kysten sør i Libanon. Rundt henne vokser lave oliventrær med tykke stammer og knudrete grener. De er noen av de eldste oliventrærne i verden, plantet en gang under romertiden. I mange hundre år var de i lokale munkers eie, før de ble tatt over av Yasmina og hennes mann Jean-Pierre Zaher. Nå vokser det ulike grønnsaker, frukt og blomster midt mellom trærne.
– Det tok oss ti år å bli ordentlige dyrkere. Ti år å forstå hva jorden og avlingene trenger, hvordan vi skal planlegge for kommende år, sier Jean-Pierre Zaher.
Paret, en arkitekt og en tidligere reklameprodusent, er noen av de aller første i en bølge som har slått inn over Libanon, innstilt på selvforsyning og dyrking.
Nytt liv på landsbygda Yasmina Zaher binder blomster som er dyrket på gården hun overtok sammen med mannen sin for ti år siden. Foto: JENNY GUSTAFSSON
Libanon, som ligger innerst ved Middelhavets østre kant, har alltid vært et utmerket sted for jordbruk. Nesten hva som helst kan vokse her, fra kirsebær og avokado til hvete, rotfrukter og utallige sorter grønnsaker og urter. Faktum er at det var her, i den historiske «fruktbare halvmånen», at det moderne jordbruket ble født.
Men i dag er det ingen som tar mat for gitt her.
Frodig, men trangt Yasmina Zahers kollega går blant radene med grønnsaker som de dyrker i Baanoub. Libanon, som ligger midt i den historiske «fruktbare halvmånen», har fin landbruksjord. Men landets bønder har alltid måttet klare seg uten støtte. Landet er dessuten et av de tettest befolkede i verden. Alle foto: JENNY GUSTAFSSON
Kjøpekraften utradert. Allerede før eksplosjonen i Beirut 4. august, da flere enn 180 personer mistet livet og minst 6000 ble skadet, var Libanon dypt nede i en smertefull økonomisk krise, etter at et uholdbart spill med renter og valutakurser mislyktes. Den libanesiske liren har sunket 70 prosent i verdi, og prisen på mat og andre varer er mangedoblet. Vanlige menneskers kjøpekraft er utradert. Før sommeren sa sosialminister Ramzi Musharrafieh at det nå er ventet at 75 prosent av befolkningen har behov for økonomisk støtte. Ifølge Redd Barna er det nå en halv million barn i hovedstaden Beirut som ikke får nok mat.
Midt oppi dette har mange begynt å dyrke mat som en løsning.
– Plutselig er det massevis av mennesker som dyrker på sine balkonger og i bakgårder. Det er veldig lovende, sier ekspert på permakultur, bærekraftig og langsiktig jordbruk, Corinne Jabbour.
Forandringen har skjedd rundt i hele landet. Matbanker gir ut gratis frø og stiklinger, jordbrukskollektiver lærer bort miljøvennlige teknikker. Familier, grupper av venner og i noen tilfeller hele landsbysamfunn går sammen og begynner å dyrke mat. Flere kommuner tilbyr hjelp til å ta i bruk jord som tidligere har ligget brakk.
– Vi har fått frø og stiklinger, og de sendte til og med noen personer for å vise hvordan man planter. Min mor har aldri dyrket noe tidligere, og hun ble overrasket over smaken og hvor raskt det vokser, sier Ghadir Hamadi, som til vanlig bor i Beirut, men som under koronakrisen har bodd i familiens hjemby sør i Libanon.
Tidlig ute Yasmina Zaher jobbet lenge som produsent av reklamefilmer før hun fulgte drømmen om å kjøpe en gård og begynne å dyrke mat selv. Koronapandemien og Libanons økonomiske krise har fått mange til å begynne å dyrke mat.
Dyrker på tak og i bakgårder. I løpet av månedene landet var nedstengt gjorde mange noe lignende. De søkte tilflukt hos familie og slektninger på landsbygda. Man langt fra alle har hus på landet. 90 prosent av libaneserne bor i byer, og nesten alle bor i leiligheter uten noen hage. I Burj el Barajneh, en av Beiruts palestinske flyktningleirer og blant de mest trangbodde delene av hovedstaden, har innbyggerne begynt å dyrke grønnsaker på takene. I en annen del av byen, med utsikt over hustak og fjellene borte i horisonten, gjør Souad Abdallah det samme.
– Det begynte under revolusjonen, sier hun og sikter til demonstrasjonene mot korrupsjon som raste over hele landet i fjor høst og vinter. – Jeg kjente at jeg måtte gjøre noe konstruktivt. Noe for å bygge for fremtiden.
Det er en sen søndag ettermiddag, og hun går rundt blant plantene som har funnet veien opp av krukker og pallekarmer på det åpne taket. Små tomater holder på å skifte fra grønt til rødt, salat vokser side om side med spiselige blomster og libanesernes favoritturter mynte og koriander.
Bybønder Taket der Souad Abdallah og Hadi Deaibes dyrker, er omgitt av bolighus og næringsbygg.
Lenger borte på taket holder jordbrukskollegaene Hadi Deaibes og Dahna Abou Rahme på med å snekre sammen en plantekasse i tre. I huset midt imot, på andre siden av den smale bygaten, har naboene i den øverste etasjen kommet ut for å betrakte alt fra sine balkonger.
– Ideen er å inspirere andre til å gjøre ting sammen. Sosial bærekraft er det første målet, mat og dyrking er det andre, sier Abdallah.
Tilpasset bylivet – Vi dyrker på en måte som passer i en by, vi bruker kompostjord og tilpasser oss til bymiljøet, sier Souad Abdallah. Mellom 60 og 80 prosent av all mat som konsumeres i Libanon, importeres, og det er ikke nok matjord i det lille landet til å kunne brødfø hele befolkningen. Derfor er det svært kjærkomment at flere nå tar i bruk ledig areal på tak og i bakgårder for å dyrke mat. Alle foto: JENNY GUSTAFSSON
– Befriende å gå til røttene. Rami Zurayk, professor i økosystemer og en toneangivende stemme for et mer rettferdig globalt matsystem, mener at Libanons krise tydeliggjør ting som lenge har vært feil.
– Vi har våknet opp og innser at mye av det vi trodde vi hadde, plutselig ikke finnes. Pengene vi hadde i banken, er borte. I slike tider er det befriende å gå tilbake til røttene – å plante, dyrke, høste, sier han.
Men småskala dyrking er ingen egentlig løsning på store systemiske problemer som fattigdom og en urettferdig matvarefordeling.
– At noen planter urter på taket gjør ikke noen forskjell for mennesker som mangler næringsrik mat. Vi må endre hele den globale fordelingen av ressurser og se på mat som en menneskerett, sier Rami Zurayk.
Libanon er i aller høyeste grad avhengig av den globale matvarehandelen. Til tross for sin fruktbare jord importeres mellom 60 og 80 prosent av all mat som konsumeres i landet (til sammenligning importerer Norge mellom 50 og 60 prosent av maten). Meieriprodukter, kjøtt og basismatvarer som ris og hvete – alt kommer utenfra.
Landet er bare selvforsynt med frukt, og nesten med grønnsaker. Noe annet er vanskelig. Libanon er et av verdens aller tettest befolkede land, nummer to på listen etter Bangladesh (om lilleputtstater som Singapore, Bahrain og Monaco ikke regnes med). Det finnes ganske enkelt ikke nok jordbruksland til å dyrke mat til alle.
Libanons bønder har dessuten lenge måttet klare seg selv. Staten har aldri vært til stede hverken for jordbruket eller industrien. Ideen har vært minimal statlig innblanding til fordel for private aktører, inkludert den omfattende banksektoren – som nå har kræsjet.
– Jordbrukere har aldri fått noe støtte. Og nå sier de «gå og dyrk deres egen mat». Vi trenger ikke flere bønder, vi trenger kampanjer som «lær din lokale bonde å kjenne» for å støtte dem som allerede finnes, sier permakulturdyrkeren Michel Maasri fra det nordlige Libanon.
Fersk fryd Kasser med nyplukkede små squash selges på markedet i Tripoli, nord i Libanon.
Koronakrisen har om mulig gjort situasjonen enda verre – ikke bare for Libanon. FNs matvareprogram WFP frykter at andelen sultrammede verden over nesten vil fordobles, fra 150 til 270 millioner mennesker. Pandemien har rammet verdens jordbruk hardt: Sesongarbeidere er blitt sittende fast bak stengte grenser, avlinger er gått tapt. Her er imidlertid Libanon i mindre grad rammet. Landet er hjem for flere flyktninger pr. capita enn noe annet land i verden, og det er først og fremst syrere på flukt som jobber på de libanesiske åkrene.
Verre før det blir bedre. Noen av dem som krisen har rammet aller hardest, er Libanons hundretusener av migrantarbeidere. Kamal Mia, en mann i 30-årene fra Bangladesh, selger grønnsaker som brukes i mange asiatiske lands kjøkken: den taggete bitre agurken karella, rosa litchifrukter, squashens storvokste kusine lao.
Klargjør for markedet Kamal Mia og Srisu Basha pakker nyhøstede asiatiske grønnsaker, som karella – en spiss og litt krum agurk med sterkt knudret skall som har hvitt, svampaktig fruktkjøtt med utpreget bitter smak.
Alle dyrkes på jordbruksområder utenfor Beirut av en gruppe menn og kvinner fra Bangladesh.
– Vi kjøper frø fra Bangladesh og planter dem her. Hver helg selger jeg 30–40 kilo okra og 50–60 kilo karella. Det er mange som elsker dem – srilankere, etiopiere, indere og bangladeshere, sier han.
Migrantarbeidere Kamal Mia holder opp en okraplante som er plantet av en gruppe bangladeshere som arbeider i Libanon. Okra er en belgfrukt som opprinnelig kommer fra Etiopia, og som benyttes i mange lands kjøkken.
I løpet av sine tre år i Libanon har Kamal Mia hver måned sendt 400-500 dollar hjem til sin kone og to døtre i skolealder der hjemme i Bangladesh.
– Men de siste fem månedene har jeg ikke sendt noe. Pengene her er null verdt nå, ingenting, sier han.
Ingen vet hvordan situasjonen vil utvikle seg fremover, om valutaen vil komme tilbake til noe i nærheten av nivået den var før og om prisene vil synke. Men de fleste er enige om at det kommer til å bli verre før det blir bedre.
Yasmina og Jean-Pierre Zaher har tilbrakt mer tid enn noensinne blant avlingene i Baanoub i år. De har hatt færre leveranser – restauranter har vært stengt i vår og det samme har Beiruts økologiske markeder. Men de har bygget et uterom på taket og fått på plass en badeplass ved elven i dalbunnen. Og så har de dyrket blant de eldgamle oliventrærne som vokser hulter til bulter. Datidens dyrkere plantet ikke i rette rader.
– Vår generasjon følger heller ikke rette linjer, ikke som tidligere generasjoner gjorde. For oss er det helt normalt å forlate alt og begynne å dyrke midt i livet, sier Yasmina Zaher.