Lange røtter. Hvis vi kort skal definere begrepet konspirasjonsteori, kan vi si at det er en forklaringsmodell som forutsetter at ingenting er tilfeldig, ingenting er hva det utgir seg for å være, og hvor alt på et eller annet vis henger sammen.
Oftest brukes slike teorier til å stigmatisere konkrete grupper og underbygge ideologier som antisemittisme eller islamofobi. Ordet «konspirasjon» kommer opprinnelig fra det latinske conspirare som betyr «være besjelet av samme ånd» eller «slå seg sammen», og det er særlig sistnevnte betydning som preger konspirasjonsteorien, som altså baserer seg på tanken på at noen – i det skjulte – har slått seg sammen for å fremme sin egen agenda.
Både konspirasjoner og konspirasjonsteorier har eksistert siden tidenes morgen, rett og slett fordi det er menneskelig å frykte sammensvergelser og da særlig hvis man har bygget opp et sosialt system man generelt er ganske fornøyd med. Da bekymrer man seg gjerne for at noen skal finne på å ødelegge.
Samtidig mener spesialistene at slike teorier fikk seg et særlig oppsving etter at de ble brukt i mediene fra midten av 1800-tallet, og at de har fått spesiell utbredelse i USA. I tråd med konspirasjonsteoretikerens retorikk kan vi slå fast at det i så fall sannsynligvis ikke er tilfeldig.
I boken «American Conspiracy Theories» (2014) slår Joseph Uscinski og Joseph Parent nemlig fast at det var konspirasjonsteorier som foranlediget den amerikanske Uavhengighetserklæringen, fordi det oppsto et rykte blant kolonistene at kong George III planla å ta fra dem all frihet og etablere et diktatorisk styre.
Dette ryktet ble snart nedplantet i pamfletter og ulike typer tekst og førte etterhvert til at amerikanerne tok skjeen i egen hånd og forfattet en uavhengighetserklæring hvor de hevdet at det var deres rett å sikre egne borgere gjennom å kaste en styresmakt og sette inn nye ledere. Etter det følger 27 anklagepunkter mot kong George og de lumske planene hans.
Slik ble De forente statene opprettet.
I ettertid har det vist seg at den britiske regjeringen slett ikke hadde noen planer om å etablere et diktatorisk styre på det nye kontinentet, men det var altså ryktene om dette som førte til at amerikanerne løsrev seg fra moderskipet.
Dette har muligens skapt grunnlaget for at landet senere er blitt notorisk for å tenke ut mer eller mindre ville konspirasjonsteorier om alt fra månelandingen til hvorvidt Elvis Presley fremdeles er i live, samt hva som egentlig finnes ved Roswell i New Mexico, og hvem som drepte John F. Kennedy.
Sistnevnte hendelse er muligens særlig avgjørende for nyere tids eskalering, ettersom forfatter Lance de Haven-Smith i boken «Conspiracy Theory in America» (2013) hevder at ordet «konspirasjonsteori» først ble dagligdags etter at Warren-kommisjonen delte rapporten om attentatet i 1964 og The New York Times brukte det i en påfølgende artikkelserie.
Men hva er det som er så pirrende med konspirasjonsteorier? Og hvem er det som tror på dem – og sprer dem?
Hvem snakker – og hvem lytter? Den jevne konspirasjonsteoretikeren blir gjerne beskrevet som en middelaldrende hvit mann som elsker internettet og fremdeles bor hjemme hos foreldrene. Statistikk viser imidlertid at konspirasjonsteorier florerer i alle ulike lag av det amerikanske samfunnet, uavhengig av kjønn, alder, inntekt, etnisitet, politisk tilhørighet og yrke. Mellom 60 og 80 prosent av alle amerikanere mener for eksempel at attentatet mot president Kennedy var grunnet i en konspirasjon som ble dekket over av regjeringen, og undersøkelser viser at nesten alle amerikanere tror på minst én konspirasjonsteori.
Mellom 60 og 80 prosent av alle amerikanere mener for eksempel at attentatet mot president Kennedy var grunnet i en konspirasjon som ble dekket over av regjeringen, og undersøkelser viser at nesten alle amerikanere tror på minst én konspirasjonsteori.
Det vi også ser, er at slike teorier i dag blir spredt til – og tas imot – av større deler av befolkningen, ikke bare i USA, men også i andre deler av verden. Noe av grunnen til dette er selvsagt at konspirasjonsteorier som tidligere bare var kjent via maskinskrevne stensiler som ble distribuert blant begrensede grupperinger, nå blir spredt gjennom massemedier og internett, slik at mange flere har mulighet til å ta del i dem.
De som tar imot, synes særlig å være unge mennesker, som blir presentert for teoriene via for eksempel Youtube og sosiale medier. I en artikkel på NRK.no i 2019 ble det tatt opp som et problem at stadig flere ungdommer tror på konspirasjonsteorier som at månelandingen var iscenesatt, at Jorden egentlig er flat, og at den amerikanske regjeringen sto bak 9/11.
Dette er selvfølgelig problematisk av mange grunner. Nyere historie viser for eksempel at slike teorier spilte en stor rolle i propagandaen som førte til folkemordet på jødene under andre verdenskrig. I tillegg er det også slik at konspirasjonsteorier undergraver tilliten til politikere, mediene og andre institusjoner som samfunnet vårt er bygget på, noe som får potensielt alvorlige konsekvenser i en situasjon hvor vi må jobbe sammen – som under en pandemi.
Noe av det farligste med konspirasjonsteorier er dessuten hvor seiglivede de er. Undersøkelser viser at selv om folk blir presentert med statistikk og fakta, så skal det utrolig mye til før de slipper tak i en slik teori når de først har omfavnet den. Faktisk er det mye som tyder på at slike konfrontasjoner bare gjør at vi holder enda hardere fast på vårt utgangspunkt uansett om det blir motbevist, noe som på engelsk omtales som back-fire effect. Den oppstår når fravær av bevis og motbevis anses som en indikasjon på at teorien faktisk stemmer.
Dette bidrar til at konspirasjonsteorier anses som svært skadelige, ettersom de dermed også kan føre til at folk utvikler – eller forverrer – psykiske lidelser.
Konspirasjon uten teori. Noe av det som kanskje er aller mest skummelt, er imidlertid en endring som har inntrådt på dette feltet i løpet av de siste årene, og som både har å gjøre med hva en konspirasjonsteori er og hvem som står for utbredelsen av den.
For mens en konspirasjonsteori tradisjonelt sett faktisk er en fortelling som er ment å gi en hendelse en eller annen form for alternativt rammeverk, er det slik at man i dag til en viss grad har gått vekk fra en slik strategi. Dette er noe Nancy Rosenblum og Russel Muirhead tar opp i boken «A Lot of People Are Saying: The New Conspiracism and the Assault on Democracy» (2019), hvor det slås fast at konspirasjonsteoriene i dag i mye større grad er «konspirasjon uten teori». I stedet ser man eksempler på konstatering av et eller annet «faktum» som deretter blir verifisert gjennom repetisjon, ofte i form av frasen «mange sier at ...»
Den andre endringen er altså at konspirasjonstenkning har en tendens til å komme fra maktens sentrum, heller enn fra de aller ytterste utkantene – og da særlig i USA. Flere peker på at vi så en slik dreining allerede i administrasjonen til George W. Bush, som representerte en inngrodd skepsis til for eksempel vitenskapelige bevis for klimakrisen, men i løpet av Donald Trumps presidentperiode har det hele tatt fullstendig av.
Konspirasjonstenkning har en tendens til å komme fra maktens sentrum, heller enn fra de aller ytterste utkantene – og da særlig i USA.
Ifølge The New York Times bruker Trump svært mye tid på konspirasjonsteoretikere på Twitter, og av de 11 000 meldingene han har lagt ut, så har 1720 av dem falt i denne kategorien. Over 145 har i tillegg vært retweeter fra kontoer som anses som «tvilsomme».
Det mange frykter nå, er selvfølgelig hvordan denne strategien kommer til å fungere frem mot det amerikanske presidentvalget i november. Helt siden 2016 har Donald Trump nemlig bygget opp under sin egen påstand om at valgsystemet på en eller annen måte er korrupt eller upålitelig. Den gang skrev han «Rigged!» på Twitter, som forklaringsmodell på at han ikke vant the popular vote – et folkelig flertall, og under delstatsvalget i 2018 kjørte han samme forklaringsmodell på hvorfor republikanerne gjorde det dårlig.
Trump påsto for eksempel at i tilfeller der valgresultatet var svært tett, vant konsekvent den demokratiske kandidaten. Og, la han megetsigende til, at «hvis det var et tett løp, sier de at demokraten ... det er noe på gang, kompis …».
Legitim opposisjon og romvesener i Roswell. Mange synes uroen i USA er skremmende, men kanskje enda mer skremmende er hvor omseggripende konspirasjonstekning synes å ha blitt. Det verste med slike teorier er kanskje hvordan de angriper fellesskapet. Slike teorier representerer nemlig et fremstøt mot en kollektiv moralsk horisont som også fungerer til å fjerne følelse av samhold og empati.
Ofte skaper de også en dyp polarisering rundt forståelsen av kunnskap og viten, i tillegg til at de gjør det vanskelig å diskutere, overbevise og – til og med – være uenige med hverandre. Den som dyrker konspirasjonsteorien, befinner seg gjerne i en helt annen virkelighet enn den som ikke gjør det – noe som gjør at den felles plattformen vi trenger for å debattere rett og slett ikke eksisterer. Når konspirasjonsteoretikerne langer ut mot et politiske parti – som er selve definisjonen på demokratisk representasjon – undergraver de selve ideen om legitim opposisjon. Og når den som langer ut, er den amerikanske presidenten, som i aller størst grad skal representere systemet, bør mange varsellamper blinke samtidig. For om vi har lært noe som helst av koronakrisen, så er det kanskje at en fornuftig tillit til demokratiske institusjoner er avgjørende, og noe vi må holde fast ved.
Uansett hvor spennende det kan synes å spekulere over hvorvidt det kanskje finnes romvesener i en bunker i New Mexico.