Malmö, Sverige. Ture og Leizel Ertmann ser nesten uforskammet pigge ut. Klokken er syv om morgenen, og deres tre barn skal gjøres klare for en ny dag. Syvårige Victoria spiser pannekaker foran tegnefilmer på TV, ettårige Philip har nettopp fått en tallerken grøt foran seg, og seks uker gamle William hviler harmonisk i en vippestol.

Kanskje er det så rolig fordi familien er vant til mer slitsomme morgenrutiner. Under koronakrisen jobber Ture Ertmann hjemmefra. En vanlig dag i pandemifrie tider skal pappa Ture ikke bare reise til og fra arbeidsplassen sin – han skal til og med krysse en landegrense to ganger.

Det er seks år siden det dansk-filippinske paret slo seg ned i Sverige. Det var en udramatisk beslutning. Den korte avstanden mellom Sverige og hjemlandet Danmark knyttes jo sammen av en 16 kilometer lang bro over Øresund, med flere togavganger i timen. Først bosatte de seg i Bunkeflo i utkanten av Malmö.

De fleste naboene var danske, og Ture Ertmann fikk en kortere pendlevei til jobben i København enn flere av sine kolleger som bor i Danmark.

Sommeren i år 2000 var alt annerledes. Broen var en del av åpningen av Europas landegrenser for fri handel og fri bevegelse. Den nåværende svenske kongen Karl XVI Gustav proklamerte at dette ikke bare var en bro, men også en drøm om «et nytt økonomisk og kulturelt kraftsentrum» som nå ble virkelighet. Talen var i tråd med bro-idealistenes visjoner: Byene Malmö og København, ja, hele regionene Skåne og Sjælland, skulle bli ett «Ørestad».

Personer som Ture Ertmann er symboler på det som har vært vellykket med den såkalte Øresundsintegrasjonen: en danske med jobb i Danmark som har valgt å bo i Sverige! Men han er også blitt talsperson for grensependlerne. På den måten har han hatt en travel tid.

Det har handlet om tungvinte regler for beskatning og trygdesystemer som har rammet dem som har bodd og jobbet på ulike sider av sundet. Og i to tilfeller er grensen blitt stengt. Først var det Sverige (under flyktningkrisen i 2015) og nå Danmark (under koronapandemien) som mer eller mindre stengte igjen denne grensen som 15 000 pendlere er avhengige av å kunne passere på en smidig måte hver dag.

Under flyktningkrisen kunne grensekontrollen øke reisetiden med over en time hver vei. Hver dag var det usikkerhet: Rekker man å hente barna i barnehagen? Blir det middag med familien?

Ture Ertmann som til vanlig er ansatt som prosjektleder, har på fritiden sittet i forhandlinger med kollektivtrafikkselskaper i begge land og i møter med det danske transportministeriet. Alt for å gjøre pendlernes hverdag brukbar.

– Under flyktningkrisen kjempet vi hardt for å få dem til å gjøre grensekontrollene så smidige som mulig. Vi lyktes i en viss grad. Da koronaen kom, var det som om de hadde glemt alt de hadde lært sist, så da var det bare å begynne fra begynnelsen igjen, sier han med et dypt sukk.

Det har vært mange problemer. Så mange at pendlernes egen talsperson, som nå ser på Malmö som sitt hjem, har begynt å tenke på å gi opp: å slutte å pendle og flytte tilbake til Danmark.

– Det er for vanskelig rett og slett. Vi trives i Malmö, men vet ikke om vi orker mer.

Grensen. Toget fra Malmö ruller inn langs perrongen på Copenhagen Airport, og dørene åpnes. Normalt sett er dette et kort stopp der reisende raskt sleper med seg store kofferter for å ta fly til alle verdens hjørner, mens toget fortsetter den korte biten til sentrum av København. Nå beordrer vennlige, men bestemte stemmer samtlige passasjerer om å gå av. Utenfor møtes vi av uniformerte soldater og dirigeres til ulike køer: én for danske statsborgere og én for de andre. Politiet kontrollerer legitimasjon, og utenlandske statsborgere slippes kun gjennom om de kan fremvise en dansk arbeidsgiverattest. På en dag som denne, er grensen tydeligere enn den var tidligere da sundet ble krysset av humpende flyvebåter. Båtenes pølsekiosker er erstattet av køer og uniformer.

Ture Ertmann og hans pendlerkollegaer bor i Malmö og København som om det var én by. Men under koronapandemien er de igjen blitt oppmerksomme på at deres hverdag er oppdelt mellom to land og to systemer: I det danske systemet får ministre styre skuten – og det er også forventet – slik statsminister Mette Frederiksen gjorde da hun av smittehensyn brått stengte ned Danmark og landets grenser 14. mars. Og så er det det svenske systemet der ministerstyre er forbudt, og der det i stedet er en gråhåret og formalistisk byråkrat som kommer med «anbefalinger» av betydelig mildere slag.

Grensen på togstasjonen Copenhagen Airport fanger forskjellene i et nøtteskall. Her er det stopp for de fleste svensker som vil reise inn i Danmark, mens det er fritt frem over broen i motsatt retning.

Ildsjelene. De er lobbyisten og utrederen. Stephan Müchler er administrerende direktør ved Sydsvenska handelskammer, med det sørlige Sveriges næringsdrivende som oppdragsgiver. Johan Wessman er administrerende direktør på Øresundsinstituttet, som har som oppgave å spre kunnskap og gjøre uavhengige analyser. Det de har til felles, er at begge i mange år har jobbet med spørsmål som gjelder broen og integrasjon mellom København-området og det sørlige Sverige.

– Jeg jobbet som konsulent for handelskammeret allerede på den tiden da det var en pådriver for at broen skulle bygges, sier Stephan Müchler.

Det blåser som vanlig i Malmö, da vi møter dem begge ved kanalen like ved Malmö sentralstasjon. Området skinner av den utviklingen Malmö har gått gjennom siden 1990-tallet. For til tross for all oppmerksomheten byen får for kriminaliteten, så har den gjort en bratt reise: fra industriby i forfall, med arbeidsledighet og identitetsproblemer, til en frisk og innovativ kunnskapsby. Like ved plassen der vi står ligger Malmös nye konserthus Malmö Live, og i bakgrunnen skimter vi skyskraperen og landemerket Turning Torso.

Müchler og Wessmann er til dels enige i kritikken mot Øresunds-integrasjonen – den kunne ha vært så mye bedre! Ifølge Stephan Müchler er det største problemet for integrasjonen at det ikke er bygget en forbindelse til. Den såkalte HH-forbindelsen, en tunnel mellom Helsingborg og Helsingør, er i dag fremdeles på diskusjonsstadiet mellom landene.

Ifølge Johan Wessman er de mentale hindringene vanskelige. Han snakker om et dobbelt lillebrorkompleks.

– Danmark som land, er lillebror til Sverige, men Malmö er lillebror til København. Jeg tror at det har medført en del av problemene med å bli enige.

Og så er det tingene som koronasituasjonen har satt fingeren på. Både Müchler og Wessman snakker om at smitteverngrenser, snarere enn landegrenser, burde vært gjeldende. For smittens skyld burde danskene heller ha stengt igjen mellom smitterammede Sjælland og det nesten helt forskånede Jylland. Av økonomiske hensyn kunne i stedet grensen over Øresundsbroen blitt holdt åpen.

– Hva er det som tilsier at grensen går nettopp mellom Malmö og København? Nok en gang merker man den nasjonale tankegangen, sier Müchler.

Men den som hadde forventet store dystre overskrifter etter en samtale med de to ildsjelene, tar feil. Broen og den regionale integrasjonen har, til tross for gjentatte skuffelser, utviklet begge byene. Wessmann trekker frem noen eksempler: Det europeiske forskningsanlegget ESS ble plassert i Skåne, med tilhørende datasenter i København. Det er en stor økning i antall hovedkontorer i Malmö. Og de tusenvis av jobbpendlerne er en innsprøytning for arbeidsmarkedet på begge sider av sundet.

– Tenk dere tilbake til da man sto ved kaikanten ved flyve-båtene i februar 2000: Det ble ikke bygget noe hverken i Malmö eller i København. Alt sto stille. Siden da har byene begynt å blomstre, og man kan takke broen for mye av det.

Bedriften. Legemiddelselskapet Ferrings svarte bygg ligger øde denne morgenen i april 2020. Det er like stille rundt det store varehuset Fields på andre siden av gaten. Vanligvis er dette et sted som koker av Øresundsintegrasjon med et hundretall av svensker som jobber i begge bygningene.

Nærmere enn dette kommer vi imidlertid ikke denne gangen. Selv om Marianne Kock, administrerende direktør for Ferrings danske virksomhet, kunne tenke seg å treffe oss, så passer det seg ikke i en dansk koronakontekst.

– Nei, hvordan ville det se ut når vi har sendt hjem alle våre ansatte, om jeg inviterer inn to journalister? sier hun på telefon.

Ferring, som ble startet i Malmö på 1950-tallet for senere å flytte sin virksomhet til Danmark og Sveits, er i dag fremdeles en bedrift med sterk Øresund-profil. Uten broen hadde situasjonen sett annerledes ut for Ferrings danske forskningsvirksomhet.

– Vi drar stor nytte av nærheten til universitetene både i København og i Lund (like nord for Malmö, red.anm.), fortsetter Kock.

I dag er fremdeles mer enn en tredjedel av Ferrings ansatte svensker. Når en utvidelse av virksomheten nå planlegges, ser både landegrenser og vannet i Øresund ut til å være usynlig.

– Det eneste vi er ute etter, er kompetansen. Vi tenker ikke på hvilken nasjonalitet eller hvilket land en person bor i, sier Kock.

Det finnes også bedrifter som har flyttet den andre veien. Nettklesgiganten Boozt har dansk bedriftsledelse, men kontor i Malmö. For administrerende direktør Hermann Haraldsson strekker Øresundsregionen seg hele veien til Ängelholm nord i Skåne der bedriftens lager ligger.

– Integrasjonen er ikke perfekt, det er ikke som i San Francisco og byene i Bay Area. Det er en inspirasjon, men vi er ikke der ennå, sier han. 

Jubileet. Bandet var booket, og man forventet 10 000 besøkende. Malmö Stad hadde satset stort på Øresundsbroens 20-årsjubileum, men alt ble innstilt, og naturligvis er det koronapandemien som er årsaken. I jubileumsåret er overskriftene og analysene i stor grad negative: Hvor ble det av alle de store drømmene, spør folk seg. Så er det noe å feire?

Ture Ertmann har akkurat levert datteren Victoria på skolen i Malmö. Han forteller om hvordan det fremdeles er stor usikkerhet om hvordan han som dansk statsborger som bor i Sverige, kommer til å være berettiget til dansk pensjon når han blir eldre – til tross for at han i hele sitt liv har betalt skatt i Danmark.

– Det er kanskje den sterkeste grunnen til at vi vurderer å flytte. Og det viser tydelig at landene ikke samarbeider på regjeringsnivå. Jeg mener, kom igjen nå, de har jo hatt 20 år på seg!

Han tenker litt mens han går, før han svarer:

– Nei, jeg feirer ikke. Det var en god idé med broen og integrasjonen, men det er for mange problemer, sier han.

Det hadde vært enkelt å avslutte denne saken med Ture Ertmanns dystre bilde, spesielt etter at koronapandemien har lagt en ytterligere demper på jubileumsstemningen. Men i stedet gir vi siste ordet til Stephan Mückler, bedriftenes mann i Sveriges sørlige landsdel.

– Visst kunne det skjedd mer med integrasjonen. Men noe antiklimaks er det ikke. Broen har gitt nytt liv til en hel region som var i forfall. Det er snarere slik at uten broen, hadde det vært en ren katastrofe.