Identitet. «Når en somalier under borgerkrigen sier ’vi’, mener han kun sin klanfamilie», påpekte Nuruddin Farah under litteraturfestivalen på Lillehammer for noen år siden. «Det er først når man har tatt hånd om ’vi’ på en korrekt, inkluderende måte at vi kan komme noen vei i Somalia».

Den undergravende klanpolitikken var hovedtemaet i «Lenker», første bok i Farahs trilogi om borgerkrigen som har herjet hjemlandet siden 1991. Jeebleh vender etter mange år i eksil tilbake til et Somalia der samfunnspakten har gått fullstendig i oppløsning.

«Somaliere drev ham til vanvidd med sitt misbruk av pronomener, noen ganger inkluderende, andre ganger ekskluderende», skriver Farah om sitt alter ego. Etter at staten kollapset, har folk falt tilbake på blodsbåndets bindende lojalitet, på bekostning av nasjonen som politisk enhet.

Mens verdenssamfunnet stadig forsøker å katapultere inn en ny sentralmakt i Somalia, påpeker Farahs bøker at nasjonen også må gjenoppbygges nedenfra.

«Akkurat nå er det somaliske samfunnet i sin mest oppløste tilstand», sier en av bipersonene i «Knuter», den andre boken i trilogien. «Det er så mange bruddlinjer at ingen somaliere tenker likt eller er troende til å dele en felles bekymring for nasjonens beste.»

«Det er så mange bruddlinjer at ingen somaliere tenker likt eller er troende til å dele en felles bekymring for nasjonens beste.»

I romanen er det kvinnene som begynner jobben med å bøte på den raknede samfunnsveven. Cambara vender hjem til Mogadishu for å ta tilbake en familieeiendom okkupert av en av de klanbaserte krigsherrene som terroriserer byen. Takket være et idealistisk kvinnenettverk og en liten militær enhet, evner hun å gjenetablere et «fredens hus» midt i kampsonen og får satt opp et teaterstykke med tidligere militsmedlemmer som skuespillere. Bevæpnet med mot, omsorg og idealer tar hun et oppgjør med den khattyggende mannlige nihilismen hun ser rundt seg.

I siste instans må gjenoppbyggingen av den somaliske nasjonen begynne i parforholdet, antyder Farah: «Det er bare når det er harmoni i den mindre enheten, at samfunnet i sin helhet finner støtte i ideen om en nasjon», sier en mannlig biperson i «Lenker».

I siste instans må gjenoppbyggingen av den somaliske nasjonen begynne i parforholdet, antyder Farah.

Han dukker opp igjen som mannen Cambara trekkes mot i «Knuter», en mann som synes å tilby henne likeverd og gjensidighet etter to katastrofale ekteskap. En reforhandling av den somaliske kjønnspolitikken synes å være en forutsetning for en mer stabil og inkluderende samfunnspakt: «Hun» og «han» er de pronomenale byggeklossene i det storpolitiske «vi».

Det økonomiske «jeg». Men i trilogiens nylig utgitte siste bok «Crossbones», fremstår nå både den somaliske kjernefamilien og den nasjonale storfamilien som mer dysfunksjonell enn noen gang. Handlingen er lagt til tiden rett før den etiopiske invasjonen i 2006, hvilket markerte starten på et nytt og brutalt kapittel i borgerkrigen. Få måneder tidligere hadde De islamske domstolene og deres militære ving al-Shabaab tatt over kontrollen av Mogadishu fra de klanbaserte militsgruppene. Romanen beskriver hvordan islamistene går under jorden og forbereder en motstandskamp med veibomber og selvmordsangrep. I fremste rekke blant martyrene står sårbar ungdom fra oppløste familier.

Handlingen er delvis lagt til Mogadishu der frilansjournalisten Malik dekker opptakten til invasjonen, og delvis til den semi-autonome enklaven Puntland der Maliks bror Ahl er på leting etter stesønnen Taxlil som har latt seg rekruttere av al-Shabaab. Begge kommer over informasjon om Somalias notoriske piratvirksomhet, og Farah legger her sin litterære tyngde inn som en motvekt til den stereotypiske dekningen av fenomenet i internasjonale medier. Aktiviteten passer på ingen måte inn i det klassiske bildet av sjørøveriet, fremhever han: Kapringene begynte som en reaksjon på ulovlig fiske og dumping av giftige kjemikalier i somalisk farvann, og har siden tatt form av et kriminelt nettverk der pengesterke lokale forretningsmenn og internasjonale forhandlere ender opp med det meste av løsepengene. «Piratvirksomheten fungerer ikke for somaliere», konkluderer en av aktørene.

Likevel er hovedfokuset i romanen på den nye politikken, der det nå er islamistene som utnytter somaliernes religiøse identitet, etter at klanidentiteten kun har vist seg å føre til økt konflikt og større utrygghet. Når Jeebleh ankommer Mogadishu i følge med svigersønnen Malik, ser han fort at det nå råder en helt annen orden enn under de klanbaserte krigsherrene. Men Farahs alter ego avkler raskt Domstolenes islamistiske prosjekt som en ny form for diktatur, basert på en ideologi uten røtter i somalisk kultur. Maliks journalistiske undersøkelser ender på sin side opp med følgende konklusjon: «Denne konflikten har lite å gjøre med hverken rivaliserende klaner eller religiøse grupper», noterer han. «Alt handler om økonomi.» Aktørene er bare ute etter personlig gevinst, og borgerkrigens politiske «vi» er derfor i ytterste konsekvens et skalkeskjul for det økonomiske «jeg».

Selvmordets politikk. Farah tematiserer også hvordan den globale krigen mot terror har vært med på å drive somaliere inn i al-Shabaabs rekker. Unggutten Taxlil lar seg verve av en imam i Minneapolis etter at familien til en iraksk venn blir drept av amerikanske soldater i Bagdad. Men enda viktigere for en forståelse av al-Shabaabs sterke posisjon de siste årene, er den somaliske motstanden mot den etiopiske invasjonen i 2006. I en nøkkelpassasje foretar en eldre sekulær intellektuell en distinksjon mellom terrorisme og legitim motstand. Han støtter al-Shabaabs unge selvmordsbombere fordi okkupasjonen må bekjempes med alle midler. «Jeg er full av beundring for de unge som gir et offer på en skala til nå ukjent i vår del av verden», sier han. «Vi i Somalia har ikke hatt en tradisjon for å sette våre liv på spill for nasjonen.»

Farahs fortelling viser oss hvor meningsløs og umenneskelig en slik distinksjon er for konfliktens mange ofre. Men som i all sofistikert litteratur lar Farah leseren være en privilegert tilskuer til meningsbrytninger man ellers aldri ville hatt tilgang til, og passasjen over viser hvordan den etiopiske invasjonen åpnet opp et retorisk rom der al-Shabaab kunne fremstå som en legitim nasjonalistisk motstandsbevegelse. Somalia er ikke et land stappfullt av religiøse ekstremister, men USAs allianse med landets historiske erkefiende drev mange inn i al-Shabaabs rekker. Etter Etiopias tilbaketrekning i 2009 har bevegelsen falt betraktelig i popularitet, og måtte i august i år foreta en «strategisk» tilbaketrekning fra Mogadishu.

Mot slutten av romanen konkluderer Jeebleh med at de unge er blitt fanget av en «selvmordets politikk», en fremmed og pervers form for nasjonsbygging basert på blod og religion. Farahs romaner tilbyr noe helt annet som nasjonens botemiddel: Somaliske visdomsord, før-islamske myter og en kosmopolitisk feminisme er blant de kollektive ressursene
han peker mot. Men de siste meldingene fra Somalia går ut på at vakuum-
et etter al-Shabaab på nytt ser ut til å bli fylt av stridende klanmilitser.
Den internasjonalt støttede overgangsregjeringen er sterkt diskreditert,
og uten en sterk og troverdig sentralmakt frykter mange en ny fragmen-tering langs blodsbånd og ideologiske skillelinjer.

Den somaliske samfunnspaktens inkluderende «vi» synes enn så lenge å forbli en litterær drøm.