Katastrofens potensial. En fiktiv epidemi rammer brått en navnløs by. En bilist som stopper på rødt, er ikke i stand til å rikke bilen når lyset skifter. Han er plutselig rammet av et hvitt lys og kan ikke se, og er første person ut til å få det som brer om seg som en smittsom, hvit blindhet. Mannen som hjelper ham hjem, for så å stjele bilen hans, blir plutselig blind selv. Det samme gjør den prostituerte, øyelegen, den lille skjeløyde gutten på hans kontor, og resten av menneskene som ender opp med å bli samlet og isolert i et nedlagt sinnssykehus, kontrollert av bevæpnede vakter med mandat til å skyte rømlinger.

Ifølge bokens helseminister er denne karantenen perfekt, på grunn av både «sakens rent sanitære aspekter og dens sosiale og politiske implikasjoner» (her kan tankene lett anspores til den portugisiske diktatoren António Salazars straffekoloni for politiske fanger på Kapp Verde).

De antatt blinde bor i en egen fløy og må omplasseres etter hvert som blindheten blir tydelig. Mens stadig flere smittede stues inn i den forfalne bygningen, blir det som først var forsøk på pragmatisk innordning, oppgitt til fordel for brutalt anarki. De blinde må selv organisere soveanordning, matfordeling, pleie av syke og likbegraving. De som har privilegiene (i form av kjønn eller ansvarsoppgaver) begynner å stille krav, mens nedrigheten blir stadig mer overveldende. Med en korrumpert moral tar enkelte seg friheter de ikke ville tatt seg om andre så det.

Kun legens kone får med seg forfallet i all sin avskyelighet. Hun er den eneste som ser, men har valgt å late som om hun er blind for å få bli med sin mann. Mens hun modig og uselvisk tar ansvar for sin lille gruppes ve og vel, blir hun vitne til de gradvise skrittene mot en svinesti, og resultatene av at stadig flere famlende mennesker, som ikke får vasket seg, må gjøre fra seg uten lenger å ha noe ledig sted for det. Redselen, sulten og overlevelsesdriften utfordrer alles selvrespekt og respekt for sine medmennesker.

Selv når et diktatur formes i huset, får ikke de blinde hjelp av vaktene, som holder seg på trygg avstand. Og når bygningen brenner og en fluktmulighet byr seg, ser vi hvor vellykket internaliseringen har vært – de blinde tør først ikke gjøre den forbudte handling det er å forlate sanatoriet.

Den universelle løgnen. I Saramagos postapokalyptiske landskap ute i gatene, som nok kan gi de fleste frysninger, er det samholdet i gruppen som sikrer overlevelse. Det at legens kone ser, gir disse syv en fordel de andre ikke har.

De møter en løshund som får navnet Tårenes hund, og denne hunden er den eneste utenom legens kone som har beholdt synet. Kanskje er det overlevelsesinstinktene som gjør at den følger etter dem, og beskytter dem, ettersom legens kone har klart å skaffe mat. Hunden slikker tårene hennes, men forsyner seg etterpå av et menneskelik.

«En beretning om blindhet» tvinger oss til å reflektere over dette enkle skrekkscenarioet: vi blir alle uforklarlig blinde, alle institusjoner bryter sammen, og vi har ikke annet valg enn å finne en måte å håndtere det på. Hensatt til et slikt skremmende premiss, i et destabilisert moderne samfunn, vil vi alle sette oss selv og våre nærmeste først? Vil vi akseptere heller enn å straffes, og bli dyr alle sammen? Ville vi i legens kones sted utnyttet autoriteten som ligger i å være seende? Blindhet som metafor for sosial fordervelse, er et enkelt, men kraftfullt grep.

«Den klokeste mannen jeg visste om i livet, kunne hverken lese eller skrive», var linjene Saramago åpnet sitt nobelforedrag med i Stockholm i 1998. Mannen var hans fattige bestefar, som da han skulle dø, tok farvel med hvert enkelt tre rundt huset ved å omfavne dem. Sammen med bestemoren (som rørte Saramago med utsagnet om at hun syntes det var synd å skulle forlate livet; ikke fordi hun var redd, men fordi verden var så vakker) hentet han de svakeste grisungene sine inn i sengen på vinteren. Grunnen var ikke at de hadde mer medfølelse enn andre, men at de ville beskytte sitt daglige brød. Senere i foredraget ønsket Saramago, som flere ganger har gitt uttrykk for at han aldri ville ha byttet sin bakgrunn bort, å minne bokens lesere på at «vi forvrenger fornuften når vi ydmyker livet, at menneskets verdighet hver eneste dag fornærmes av verdens mektige, at den universelle løgnen har erstattet de pluralistiske sannheter, at mennesket sluttet å respektere seg selv da det mistet respekten for sine medskapninger».

Sensur og fordømmelse. Nobelprisvinneren vokste opp i fattige kår i Lisboa, etter å ha flyttet fra den nærliggende landsbyen Azinhaga to år gammel. For å lette familiens økonomiske situasjon droppet han ut av skolen og begynte å jobbe som mekaniker, men litteraturinteressen brakte ham etter hvert til oversetterjobber og forlagshus. Etter at han ble aktivt medlem i det portugisiske kommunistpartiet (hvilket var forbudt) i 1969, begynte han å skrive poesi. Saramago jobbet i flere aviser, både som litteraturanmelder og (etter Salazars død i 1970) som politisk kommentator. I 1975 mistet han redaktørjobben i avisen Diário de Noticias – etter hva han selv forsto av politiske grunner. De antikommunistiske strømningene tilsa at han ville ha vanskeligheter med å finne noen ny jobb, og han tok skrivingen opp igjen etter en mangeårig pause. Da begynte karrieren for alvor. Som han selv formulerte det: «Hadde jeg dødd da jeg var 60, ville jeg ikke ha skrevet noe».

I sin kanskje mest kontroversielle bok, «Jesusevangeliet» (1991), gjenfortelles historien om Jesus som en vanlig mann, som er sønn av Josef, ikke Gud. Den katolske kirken presset portugisiske myndigheter til å nekte boken å være med i konkurransen om Den europeiske litteraturprisen i 1992. Med omtale av Bibelen som «katalogen over grusomhet og menneskets verste sider» i forbindelse med utgivelsen av sin siste roman «Kain» (2009), lå han ikke akkurat an til å bli tatt inn i den kirkelige varmen igjen. I Vatikanet skulle man senere også motsette seg hans Nobel-nominasjon.

Sensuren i forbindelse med «Jesusevangeliet» fikk Saramago til å emigrere til Lanzarote med sin spanske journalistkone Pilar del Río, hvor han døde av leukemi 87 år gammel i 2010. To år tidligere hadde han funnet en ny arbeidsform: blogging. Han stilte seg spørsmålet om Internett kanskje var den nye kollektivismen, egalitært i sin natur, og publiserte nesten daglig sine refleksjoner rundt verdens tilstand. Et par måneder før han døde ga han ut «The Notebook» basert på bloggpostene, der blant andre Silvio Berlusconi og George W. Bush kommer lite godt ut av det. Men her finnes også passasjer som hyller forfatterne han setter høyest, som portugisiske Fernando Pessoa og brasilianske Jorge Amado. 

Håpets eller skrekkens triumf? Ifølge The Guardian var ett av Saramagos siste ønsker å sette verden på pause i 50 år, slik at vi kollektivt kan bruke energien på å la «millionene som har falt bak, få en sjanse til å hente seg inn». Flere av hans romaner tar opp klassesamfunn og fremtidshåp. I «En beretning om klarsyn» (2004) er vi tilbake i den samme navnløse byen, der det holdes et kommunevalg med foruroligende resultat. Myndighetene aner et opprør ettersom over 80 prosent av stemmesedlene er blanke. De setter inn tiltak for å bekjempe noe de ikke vet hva er, og begynner å innskrenke borgernes rettigheter. «Men merk dere at partiene, når de fremlegger synspunktene sine, unngår å ta for store sjanser, de slår snart på spikeren, snart på hesteskoen, de sier snart det ene, snart det andre», skriver Saramago tidlig i boken. 

Gjennom de eviglange og kommatunge setningene han er kjent for (eksempelet over er av det korte slaget), der dialogen er innbakt og det knapt finnes et punktum, bukter språket seg snedig og fengslende av sted. De ulike aspekter ved menneskelig natur behandles med et nærvær og en lidenskap som får karakterene til å komme ut av sidene. Setningene, for ikke å snakke om bøkene, vokser på å bli lest flere ganger. Med sin allegoriske form åpner «En beretning om blindhet» for talløse diskusjoner, som for eksempel om det forstyrrende i at blindheten er hvit, ikke svart. Hva betyr opplevelsens farge, midt i den eskalerende sosiale kollapsen? Er det beroligende eller bare nervepirrende at «hvitesyken» er lys og smertefri? Hva er ekte blindhet? Hva er normalitet? Hva er reverserbart?

Saramago, på én gang filosofisk og kompromissløs, beholder en lun humor og varme som gjør at vi holder det hele ut, fordi mennesker i ekstreme situasjoner tross alt kan vise seg komplekse. Som en dokumentarisk fantasi, et tankeeksperiment i romanform, evner han å få sin leser til både å opprøres over det urettvise, brekke seg av det heslige og smile av det gjenkjennelige. Men ikke minst (og her ligger kanskje det største kunststykket):

Betrakte menneskeheten med – ja – nye øyne.