Tegneseriehelten Asterix formet på 1960- og 70-tallet en hel generasjons syn på Romerriket og Gallia i antikken. Selv om skaperne bak serien, Goscinny og Uderzo, ikke hadde korrekt historieformidling som ambisjon, lå det likevel en pedagogisk gevinst i det franske radarparets humor og fortellerglede.
Både utforming og innhold i denne kunstarten gjennomgikk etterhvert et kvalitetsmessig kvantesprang, og tegneserien – ofte med selvbiografiske trekk – er blitt en stadig mer populær sjanger for å formidle alvorlige temaer, ikke minst innen historiefaget.
De følgende 14 eksemplene på slike verk utgjør et variert, men utfyllende blikk på moderne verdenshistorie, med både faglig og kunstnerisk kvalitet.
Art Spiegelman:
«Maus» (1991)
Betydningen Art Spiegelmans «Maus» har hatt på oppfattelsen av tegneserier som et seriøst medium, kan knapt overvurderes. Historien ble publisert som innstikk i avantgarde-bladet Raw i årene 1980-91, og ble premiert med Pulitzer-pris.
Hovedpersonen er Art selv, som forsøker å fritte ut sin far om dennes opplevelser som polsk jøde i tiden før, under og etter andre verdenskrig, inkludert et lengre opphold i en konsentrasjonsleir i umiddelbar nærhet av sin kone, Arts mor, som begikk selvmord noen år etter krigen.
Fortellingen utfolder seg på to plan, både gjennom Arts gjengivelse av samtalene dem imellom, og gjennom den historien faren for-teller, der jøder fremstilles som mus (derav tittelen), tyskere som katter og ikke-jødiske polakker som griser.
«Maus» har således sterke trekk av selvbiografi og minnebok, men dens omtale av holocaust evner å sjokkere nok en gang, ikke minst i beskrivelsen av hvordan flere hjemvendte jøder ble drept av polakker som i deres fravær hadde overtatt bostedene deres.
Det lett anstrengte følelsesmessige forholdet mellom far og sønn er også uforglemmelig, men ut over dette er det også en sterk skildring av jødisk kultur og familietradisjoner, som til en stor grad består, selv om dette selvsagt også er blitt preget av slike ekstreme kollektive opplevelser.
Will Eisner:
«The Plot – The Secret Story of the Protocols of the Elders of Zion» (2005)
Med Will Eisners trilogi «En kontrakt med Gud», som beskriver jødisk liv i noen av New Yorks fattigstrøk på 1920- og 30-tallet, kom gjennombruddet for betegnelsen graphic novel. Den utgjøres av et knippe noveller, så dette er ren fiksjon, men mot slutten av sitt liv viet Eisner seg mer og mer til det unike i jødenes skjebne, inkludert deres historie og metafysikk.
«The Plot», som var hans siste verk før han døde, beskriver – avslører – den historiske bakgrunnen for myten om «Sions vises proto-koller», en av vår tids mest seiglivede konspirasjonsteorier, som angivelig skal bevise jødenes planer om å ta over verden. De aller fleste er innforstått med at de er falske, men kjenner kanskje ikke opprinnelsen, og historien har uansett vist deres katastrofale potensial, blant annet slik det kommer frem i «Maus». Derfor tar Eisner på seg oppgaven med å ta livet av denne vrangforestillingen én gang for alle.
Sannheten er at disse protokollene ble skrevet og omskrevet av franske og russiske plottere, spioner og mystikere under henholdsvis keiser Napoleon III og tsar Nikolaj IIs regjeringstider, blant annet – men ikke bare – for å gi jødene skylden for oppstander mot den rådende orden.
Protokollenes utbredelse har dessverre alltid vært betydelig, også etter holocaust, og blant ivrige lesere finner vi Henry Ford, Ku Klux Klan og mange av dagens ekstreme islamistgrupper. Dette er et klassisk tilfelle av fake news, som gjør Eisners fremstilling til svært viktig lesning, også for vår tid.
Jean-Pierre Filiu & David B:
«De beste fiender – En historie om forholdet mellom USA og Midtøsten» (2011–16)
Over tre bind har den franske historieprofessoren Jean-Pierre Filiu og illustratøren David B. forsøkt
å popularisere det kompliserte og mangslungne forholdet mellom USA og (et utvidet) Midtøsten i hele perioden fra 1783 og helt opp til våre dager.
I en fiffig introduksjon har de laget en kortversjon av det over fire tusen år gamle sumerisk-babylonske eposet Gilgamesj, som beskriver en klassisk kamp mellom gode og onde krefter, men som allikevel ikke helt kan skilles fra hverandre. Filiu og David B. har imidlertid – med egne ord – «vært ondskapsfulle og latt Gilgamesj og [hans venn] Enkidu bruke ord fra taler som ble holdt av George W. Bush og Donald Rumsfeld i 2002 og 2003.»
Deretter begynner den mer konvensjonelle historie-fortellingen i og med USAs første skritt på verdens scene ganske umiddelbart etter uavhengigheten i 1776, da landet – litt vaklende – ble involvert i den flere hundre år gamle konflikten mellom kristne og muslimer om herredømmet over Middelhavet.
Det første bindet, som blant annet omhandler ambassadørene Thomas Jefferson og John Adams’ forhandlinger med representanter for pasjaene i Alger og Tripoli om betingelser for løslatelse av amerikanske sjømenn, er nok det mest interessante for den vanlig opplyste leser.
Men serien tar for seg hele perioden frem til Obamas tid, og viser både det skjeve maktforholdet og den svært vinglete politikken over tid.
Jonathan Hennessey & Aaron McConnell:
«The Gettysburg Address – A Graphic Adaptation» (2013)
Da Uavhengighetserklæringen ble signert av The Founding Fathers i 1776, var – ifølge forfatter Hennessy og illustratør McConnell – entusiasmen omkring slaveriet lunken. Men i og med introduksjonen av bomullsplanten i 1793 – hvis foredling krevde arbeidsintensiv innsats – var i virkeligheten afroamerikanernes skjebne beseglet for lang tid fremover, og frøet samtidig sådd for den amerikanske borgerkrigen et par generasjoner senere.
Ved hjelp av en inspirerende og kreativ gjennomgang av president Lincolns kjente tale «The Gettysburg Address», som han holdt på den blodige slagmarken i 1863, trekkes linjene tilbake til de vilkårene som var bestemmende for utformingen av landets grunnlov, og – via de svartes vedvarende kamp for sivile rettigheter – helt opp til våre dager.
Talen i seg selv består av kun 271 ord, men er likevel en legendarisk beskrivelse av viktigheten som lå i nordstatenes seier for at USA ikke skulle splittes opp, men fullbyrde det presidenten kalte «sitt nasjonale kall». Lincoln, som selv neppe var troende, benyttet seg av bibelsk språk for å nå sitt publikum, og mens ettertiden naturligvis hyller ham som slavenes frigjører, trodde han ikke på noen reell sameksistens mellom folkegruppene.
Likevel var han en stor visjonær, som – etter at han ble myrdet – etterfulgtes av en sann rasist, nemlig Andrew Jackson, noe som gjør det fristende å grave frem munnhellet om at «historien gjentar seg».
Henrik Rehr:
«Gavrilo Princip – manden, der ændrede et århundre» (2014)
Det finnes en god del tegneserier som omhandler sterke personligheter som fikk sine skjebner innhentet av de rådende omstendigheter i Europa på begynnelsen av 1900-tallet. Eksempler er Rick Gearys bok om LeonTrotsky og Kate Evans’ om Rosa Luxemburg, men vi velger oss i stedet danske Henrik Rehrs portrett av én som virkelig fikk endret historiens gang, nemlig den bosnisk-serbiske nasjonalisten Gavrilo Princip. Det var som kjent han som tok livet av den østerrikske tronarvingen Franz Ferdinand og hans kone Sophie i et attentat i Sarajevo den 28. juni 1914, en handling som direkte foranlediget første verdenskrig.
Rehr beskriver den politiske situasjonen – de forhatte østerrikernes fremrykning i kjølvannet av de like forhatte tyrkernes tilbaketog – som gjorde at mange serbere følte at erkehertugens besøk i 1914 utgjorde en unik sjanse til å gå til aksjon. Det er den østerrikske keiserens anneksjon av Bosnia-Hercegovina som setter disse ulykksalige planene i gang, og når den tuberkuløse Princip blir avvist når han ønsker å verve seg til partisanene, beslutter han å gå sine egne veier.
Bondegutten Princip, som var blitt radikalisert i storbyene Sarajevo og Beograd, melder seg til tjeneste hos den beryktede terrororganisasjonen Den svarte hånd, og når han så lykkes med sitt berømmelige attentat, fører det ganske raskt til at 15 millioner europeere mistet livet, inkludert 28 prosent av Serbias befolkning.
Men Princip, som døde av sin sykdom før krigen var slutt, forble en offisiell helteskikkelse så lenge Jugoslavia eksisterte.
Tardi:
«Skyttergravskrigen 1914-1918» (1993)
En annen uunngåelig klassiker er Jacques Tardis «Skyttergravskrigen 1914–1918», en løst sammensatt fremstilling av krigens redsler basert på en rekke anek-doter overlevert av hans bestefar, som tjenestegjorde på den franske siden under første verdenskrig.
Dette er altså ikke en historisk skildring av krigens gang, men heller av dens stillstand, noe som jo var det mest karakteristiske ved mesteparten av nettopp denne krigen.
Tardi har sagt han nærmest har vært hjemsøkt av bestefarens fortellinger hele livet, særlig den om hvordan han en natt hadde gjemt seg med hendene i gjørma, helt til daggryet kom og viste at de i virkeligheten hadde vært boret inn i innvollene til en død soldat. Det er misere, galskap og råtnende lik overalt, slik det også var da den industrielle krigføringen for alvor fikk sitt gjennombrudd.
Tardi har fått ros for den historisk korrekte gjengivelsen av visuelle detaljer, men den kunstneriske prestasjonen består ikke minst i at leseren ved hvert oppslag nærmest kjenner stanken fra uniformene og gjørmen.
Skildringene gir også en økende opplevelse av hvordan alt var forgjeves, som når soldater går seg vill og ikke bryr seg om hvem som er venn eller fiende, for de kan like gjerne ende opp med å bli skutt som desertør av sine egne. Dette skjedde også med flere – for eksempel en del korsikanere – som med sine fremmedartede dialekter ikke klarte å gjøre seg forstått for sine egne overordnede.
Tardis antikrigsbudskap i «Skyttergravskrigene» er markant.
Jason Lutes:
«Berlin» (2000–18)
Over tre bind har amerikanske Jason Lutes illustrert den perioden i Tysklands historie som kalles Weimar-republikken (1918–33), med fokus på livet i hovedstaden Berlin. Det er snakk om en oppdiktet fortelling mot et historisk bakteppe der selv Hitler opptrer mot slutten, mens en av hovedpersonene – den stadig mer desillusjonerte journalisten Kurt Severing – jobber i en avis der fredsprisvinner Carl von Ossietzky er redaktør.
Weimar-epoken har vært gjenstand for mye oppmerksomhet i det siste, og deler av Lutes’ verk minner om TV-serien «Babylon Berlin», ikke minst gjennom Kurts kjæreste – Marthe Müller – sine eskapader inn i det storbyen har å tilby av alternativ, hedonistisk livsstil. En annen, parallell historie dreier seg om oppløsningen av en fattig familie med tre småbarn, i det moren blir kommunist, mens faren tilslutter seg nazistene.
Første bind munner ut i en massakre på 33 demonstrerende arbeidere den 1. mai 1929, en hendelse som kalles «Blutmai», hvorav barnas mor er én. De neste to bindene handler mest om polarisering og forfall, skjønt det relativt store persongalleriet gir også rom for personlige skjebner som omfatter kjærlighet, sorg og savn. Men økonomisk krise og kulturell oppløsning baner til slutt veien for den politiske radikaliseringen som åpnet for nazistenes fremmarsj, og antallet voldelige sammenstøt øker, ikke minst rettet mot byens jøder.
Mellomkrigstidens Berlin fremstår som en unik og samtidig urovekkende påminnelse om de vonde kreftene som lurer under sivilisasjonens overflate.
Li Kunwu/ P. Ôtié:
«Et kinesisk liv» (2009–11)
Ved hjelp av franske Philippe Ôtié har Li Kunwu skapt et trebindsverk som ikke bare dekker hans barn- og ungdom under Kulturrevolusjonen (1966-76), men også Kinas rivende utvikling helt opp til våre dager, og den brede befolkningens reaksjoner på endringene.
«Lille Li» vokser inn i Mao-kulten, og hans høyeste ønsker er å bli opptatt i kommunistpartiet og soldatlivet, skritt som imidlertid blir forhindret av det faktum at hans bestefar var jordeier. Men han klarer likevel å nyttiggjøre seg sine tegneferdigheter i en slik grad at han blir tilknyttet landets militære propagandaapparat.
Skildringene av den vanvittige paranoiaen og tankekontrollen som fikk utfolde seg i denne perioden, er mildt sagt fascinerende, men beskrivelsen av den indre logikken i den ideologisk sett nærmest brutale overgangen til statsstyrt kapitalisme, er like dyktig utført.
Hovedfokus er satt på Lis hjemby Kunming i den sørlige provinsen Yunnan, og hans familie, noe som gir fortellingen et nært og personlig preg. «Alle var parat til at slå hinanden ihjel på grund af nogle gådefulle sætninger, som blev sagt tusind kilometer væk av nogle, jeg ikke kendte, og som formand Mao ikke kunne lukke munden på», skriver Li, og i dette kaoset fortoner Deng Xiaopings maktovertagelse seg som en forløsning.
Mao blir overraskende fort glemt, og kun de nostalgisk anlagte blir nedbrutte når gamlebyen raseres til fordel for moderne leilighetskomplekser på rekke og rad.
Li Kunwu nevner ikke Tibet med et ord, og Tiananmen kun i forbi-farten, men så er da dette mer en skildring av samfunns-utviklingen, ikke historien som sådan, og det gjøres på mesterlig vis.
Shigeru Mizuki:
«Showa – A History of Japan» (1926–89)
Den kanskje mest ambisiøse historiske fremstilling som faller inn under denne sjangeren, er japanske Shigeru Mizukis «Showa». Over fire bind, hvert på mer enn 500 sider, tar han for seg keiser Hirohitos regjeringstid i årene 1926–89.
Mizuki tegner opp de store endringene i landets utvikling, iblandet fortellinger fra hans eget liv, først som soldat i Stillehavet og deretter som kunstner i Tokyo. Det første bindet tar for seg den ekspansive politikken i kinesiske Mandsjuria, som okkuperes fra 1932, mens det andre er en svært detaljert gjengivelse av Stillehavskrigen mot USA fra Pearl Harbor til Nagasaki.
Også Mizuki har et grunnleggende pasifistisk standpunkt, men med tanke på at Japan var i krig så mye lenger enn de europeiske landene, er det ikke rart at han vier så mye plass til dette. Han legger på ingen måte skjul på Japans egne overgrep – som Nanjing-massakren i 1937 – eller inkompetansen til landets militære ledelse. Men Japans befolkning ble naturligvis også hardt prøvet i denne tiden, og de har sine egne traumer, som det skjebnesvangre tapet ved Midway, brannbombingen av Tokyo og atomsoppene som til slutt fikk brakt det hele til ende.
Likevel er nok beskrivelsen av etterkrigstiden, med vekt på kultur, politikk og leveforhold, det mest interessante, og for dem som er nysgjerrige på en sammenhengende fremstilling av det moderne Japans fremskritt og utfordringer – og forhold til omverdenen – er «Showa» noe av det beste man kan gi seg i kast med.
Joe Sacco:
«Palestina» (1996)
Maltesisk-amerikanske Joe Sacco utgjør sammen med kanadiske Guy Delisle og iranske Marjane Satrapi ledersjiktet i det som må kunne kalles en ny generasjon – de er alle født på 1960-tallet – som har fornyet tegneserieformatet. De har spesialisert seg på en blanding av journalistiske reiseskildringer og selvbiografier, der de gjerne opp-søker konfliktområder de kjenner fra nyhetene eller egne familiekrøniker.
Bøkene deres preges mer av dårlig skjult personlig nysgjerrighet enn den innbilte nøytralitetens integritet, så de er ikke redde for å plassere seg selv i sentrum for sine egne undersøkelser. Denne sjangeren faller dermed heller under betegnelsen «reportasjer» enn «historie-skriving», men noen ganger går de såpass dypt ned i materiens kontekst at utgivelsene deres bør hylles for det de er, nemlig seriøse bidrag til historisk forståelse.
Dette gjelder få andre verk så sterkt som Joe Saccos «Palestina». Den ble skrevet etter et to måneder langt opphold i de okkuperte områdene tidlig på 1990-tallet, da den første intifadaen gikk mot slutten, samtidig som en ny var i emning. Hans beskrivelse av levekårene på stedet, og hvordan de lokale befinner seg i okkupasjonshæren og bosetternes vold, er ikke – og kan ikke være – annet enn subjektiv.
Det som likevel gir dette betydelig historiefaglig verdi, er de mange intervjuene han har gjort, som gir en samlet forståelse av palestinernes virkelighetsoppfattelse. Det er ikke lystig lesning, men heller ikke noe vi bør lukke øynene for.
Igort:
«The Ukrainian and Russian Notebooks – Life and Death under Soviet Rule» (2010)
Italienske Igor Tuveri – med kunstnernavnet Igort – står bak en dokumentarisk fortelling om to naboer, Ukraina og Russland, hvis skjebner er tett knyttet til hverandre på godt, men mest på vondt. Førstedelen tar for seg Ukraina, som – til tross for merkelappen «Europas kornkammer» – gjennomled en grusom hungersnød («Holodomor») på 1930-tallet.
Gjennom et knippe portretter av overlevende viser Igort hvordan denne katastrofen – som kostet millioner av menneskeliv – var et kaldblodig politisk prosjekt, styrt av Stalin, som tok sikte på å utrydde eller deportere alle landets «kulakker», det vil si små og store jordeiere.
Den russiske delen kretser rundt skjebnen til den modige journalisten Anna Politkovskaja, som ble drept av leiemord-ere 7. oktober 2006. Drapsmennenes oppdragsgivere er naturligvis aldri blitt avslørt, men Politkovskaja var en skarp kritiker av president Putin, og særlig av krigføringen i Tsjetsjenia. Også her går Igort langt tilbake i tid, blant annet til 1785, da den legendariske opprørslederen Al-Mansur fikk samlet diverse kaukasiske grupperinger og klarte å stå imot tsarina Katarina II i seks år. Siden dette har det oljerike, men overveiende muslimske Tsjetsjenia vært en «torn i øyet» på Kreml, som for øyeblikket har klart å stabilisere regionen gjennom konsolideringen av den brutale, Moskva-tro marionetten Ramzan Kadyrov som president.
I et postskript datert 2014 beskriver Igort hvordan Stalins deportasjoner på kryss og tvers av Sovjetunionen la grunnlaget for dagens konflikt i Ukraina, en historisk politikk som også viser sitt stygge ansikt i Tsjetsjenia.
Brooke Gladstone & Josh Neufeld:
«The Influencing Machine» (2011)
«The Influencing Machine» er en historisk gjennomgang av massemedienes rolle i offentligheten fra gamle Egypt og opp til våre dager, ført i pennen av den amerikanske reporteren Brooke Gladstone.
Hovedvekten er på USA de siste drøye hundre år, men de trådene som trekkes enda lenger tilbake, viser med all tydelighet at fake news og andre skjevheter i nyhetsformidlingen ikke er noe nytt: «Alt vi hater ved mediene i dag, var til stede ved deres unnfangelse», skriver hun.
Den springende fremstillingen er ikke ulik «Gettysburg» (se s. 110), men den er ganske teksttung, og kan minne om en ren lærebok i journalistikk. Gladstone viser hvordan allerede Julius Cæsar aktivt spredte nyheter fra hovedstaden for å binde imperiet sammen, en tanke som fikk gjenklang i USA etter uavhengigheten.
I Storbritannia så datidens myndigheter imidlertid på den frie pressen som et problem, og leserne måtte lenge finne seg i en utstrakt bruk av forhåndssensur.
Fremstillingen legger vekt på selve den teknologiske utviklingen, fra Gutenberg til de første radiosendinger,
og det vises til hvordan mange historikere mener at stor-inkvisitoren Joseph McCarthy ble felt av fjernsynets økende utbredelse, da hans paranoia ikke tok seg godt ut i det nye massemediet.
Men også presidenter fra Woodrow Wilson til George Bush Jr. har – med henvisning til «rikets sikkerhet» – som kjent vedtatt lover som hindrer pressens arbeid.
Gladstones gjennomgang – som også tar for seg internettets fremvekst – er imidlertid full av langt bedre, og mindre kjente anekdoter, som heldigvis forteller oss at mediene i den frie verden er såpass mangfoldige at forsøk på sensur sjelden virker som de er ment.
Bryan Talbot:
«Alice in Sunderland: An Entertainment» (2007)
Bryan Talbots «Alice in Sunderland» er i utgangspunktet en tegneserie om forfatteren Lewis Carroll (1832–98) og hans forhold til byen Sunderland og området rundt, men dette er en fortelling som virkelig utnytter tegneseriens kunstneriske potensial til fulle.
Carroll er naturligvis identisk med mannen bak «Alice i Eventyrland», en barnebok dominert av opplevelser i et fantasiland bortenfor virkeligheten, og Talbots verk tar også opp forholdet mellom historie, myter og selve det å fortelle. Han opptrer selv som en guide i byen og dets historie, med vekt på blomstringstiden rundt den industrielle revolusjon, som inntraff umiddelbart før Carroll ble født. Men trådene trekkes både frem og tilbake (strengt tatt tre millioner år), i en virvelvind av et by- og kunstnerportrett, som The Guardian beskrev på følgende måte: «A gloriously ambitious fusion of myth, history and autobiography in every imaginable visual style. Victorian engraving, watercolours, Prince Valiant pastiche, superhero dynamism, Photoshop psychedelia, indie cartooning, fumetti, hommages to Hergé ...».
Bryan Talbot gjør en svært god jobb med å trekke frem det som er unikt med de lokale omgivelsene, samtidig som han rakker ned på de kreftene i dagens samfunn som ivrer etter å viske ut alle slike karakteristika, og gjøre alle byer like.
Egentlig fortjener alle store og små steder et slikt verk som «Alice in Sunderland», for dette er virkelig en perle.
John Lewis, Andrew Aydin & Nate Powell:
«March» (2013–16)
«March» er en trebinds biografi om den legendariske amerikanske politikeren John Lewis, som har vært medlem av Representantenes hus for delstaten Georgia siden 1987. Livet hans er nært knyttet til borgerrettighetsbevegelsen, nærmere bestemt den ikkevoldelige studentorganisasjonen SNCC, som han ledet i mange år.
Hovedlinjene i kampen mot apartheidsystemet i sørstatene bør være kjent, men mens denne historien ofte legges tett opptil livet til ikoner som Martin Luther King Jr. og Malcolm X, så er «March» bredere anlagt, med et større persongalleri og svært gode miljøbeskrivelser.
Noe av det som illustreres aller best, er det glødende hatet de stadig bedre organiserte svarte grupperingene ble møtt med da de fikk sine største suksesser på 1960-tallet, for selv om dette ikke er nytt stoff, så er det nesten ufattelig hvor langt noen kan strekke seg for å nedverdige andre som kjemper for grunnleggende rettigheter for seg selv og sine.
«March» er rett og slett en rørende beskrivelse av en verdig kamp, som også får godt frem de indre stridighetene og problemene med hensyn til strategiske valg. I noen frempek får vi se hva som skjedde da John Lewis ble gitt en fremtredende rolle ved innsettelsen av Barack Obama i 2009, da presidenten blant annet overrakte ham en lapp med følgende påskrift:
«Because of you, John».
Men det som virket som en god slutt, har tatt en mildt sagt uheldig vending, i og med Obamas etterfølgers ubehagelig tette tilknytning til de reaksjonære, frådende massene som de svarte i 2019 fortsatt må kjempe mot.