Ufrivillig morsomt. Den populære, sovjetiske sangen «Smuglyanka» lyder muntert fra en skranglete radio i fengselet mens innsatte løper frem og tilbake med trillebårer lesset med mursteiner: De bygger en mur – inne i en sal på fengselet. Dette er en scene fra en nyere, bulgarsk film hvor fengselet og byggingen av innendørsmuren kan forstås som en metafor for kommunismen. Et stort, komisk slagord på veggen maksimerer absurditeten i de innsattes arbeid: «Opp på beina, hardt arbeidende hender!»

Et slagord som dette, er ikke det eneste av sitt slag. Kommunistene var svært oppfinnsomme når det gjaldt å indoktrinere nasjonen, og de var unektelig meget produktive. Slagordene skulle agitere, innordne og disiplinere mennesker på sykehus og fabrikker, i kullgruver og kooperativer, offentlige bad og omvandrende sirkus.

Men formuleringer som «Opp på beina, hardt arbeidende hender!» fremstår som nærmest ufrivillig morsomme. Noen grenser til det paradoksale, og andre igjen får en til å klø seg i hodet: «Leve den internasjonale situasjonen!» eller «Leve det bulgarsk-sovjetiske vennskapet mellom folkeslagene!».

De er til tider tvetydige og høres bakvendte ut, som dette slagordet over et sirkustelt: «25 år med folkestyre – 25 år med sirkus». Regimet fremstilte seg selv som et demokrati, mens sannheten var at folkestyre ikke var mulig i totalitarismen, så for mange var en slik formulering lett å oppfatte ironisk.

Forbudt ved lov. I 2000 vedtok den bulgarske regjeringen en lov som erklærte totalitarismen for forbrytersk – elleve år etter at den tok slutt i Bulgaria 10. november 1989. Dette var dagen etter Berlinmurens fall – en «innendørsmur» som hadde gjort et helt land til et fengsel. Men den verste muren var kanskje den som ble bygget i menneskers bevissthet. I loven om kommunistregimets forbrytelser står det at det hadde fratatt mennesker enhver mulighet for fri ytring; det tvang dem til å skjule sin vurdering av situasjonen i landet, og det tvang dem til å ytre offentlig enighet i fakta og omstendigheter som de visste var uriktige og til og med forbryterske.

I 2016 ble det vedtatt et tillegg til denne loven som bestemte at alle slags symboler fra kommunisttiden skulle bli forbudt og fjernes fra offentligheten. Dette gjelder minnesmerker, slagord, foto og andre symboler og gjenstander fra kommunisttiden.

To pluss to er fem. På kommunisttiden måtte man altså under tvang si seg enig i fakta og omstendigheter som var uriktige – eller latterlige og absurde. Som en fengselsinnsatt skulle man med «hendene opp på beina» løpe frem og tilbake med trillebårene, uten mulighet til å motsette seg, le av og fordømme absurditeten. Men hvilket levende, pustende menneske kan helhjertet – og uten å flire – stå ved følgende slagord om «moderlandet» Sovjetunionen og deres overlegenhet: «Sovjetiske klokker – verdens raskeste klokker!»? «Fakta» var at sovjetiske klokker var raskere enn alle andre i verden, akkurat som at to pluss to var fem. 

Onde geniers verk? Det er noen som har et lite håp om at det bak slagordene sto folk med fiffig humor som ønsket å undergrave regimet ved å latterliggjøre det. En annen forklaring er at slagordene var absurde og meningsløse med vilje. Tankeingeniørene bak disse salomoniske perler kan ha vært onde genier utdannet til å provosere intellektet og integriteten – og til syvende og sist bidra til regimets prosjekt om å underkue menneskeånden. For når man skal bygge meningsløse innendørsmurer under logikkstridende oppfordringer i et fengsel, kan man bli sliten og apatisk, og glemme sannheten, og til og med akseptere den falske virkeligheten.

Komisk militær retorikk. Propagandaen om kommunistindustriens storhet tok selv ikke objektiv tid for gitt når den priste fenomenale, ekstremt raske sovjetiske klokker. I tillegg pleide regimet å ordlegge seg militant når det skulle innpode om sin overlegne produksjon. Slagord i kooperativer fremstilte et egg som en bombe – og en høne som en flyvende festning mot imperialistene. Hver pølse var en kule i slaget mot verdensimperialismen.

Andre slagord oppfordret til personlig hygiene og stell i kampen mot lus og fluer, med grunnløs bruk av militære begreper som «destruere», «diversjon» og «fiender». Komikken som oppstår i møtet mellom det trivielle og en storslått språkbruk tillater unektelig et skråere blikk på kommunistregimet i dag.

Til latter og ettertanke. Bulgarsk lov sier klart hvordan kommunistfortiden skal sees på, men den dag i dag, 30 år etter, hersker det delte meninger om den. Det er noen som husker den med nostalgi og varme følelser, men for andre betyr den vanskjebne og lidelser. Noen snakker om trygghet og billige basisvarer, andre forteller historier om terror og represjoner. Andre igjen har blandede følelser, en mer eller mindre skrekkblandet lengsel og forherligelse av barndommen under kommunisttiden.

Ett er sikkert: Kommunistiske slagord får mange til å le fordi de høres ugjennomtenkt, tvetydig og ikke alltid adekvat ut.

I dag er slagordene ulovlige og skal være fjernet fra all offentlighet, men samlinger av disse språklige vidundrene er tilgjengelig for alle på nett, som en kilde til ettertanke – og latter.