Salig druesukker. Det var sommeren 1987, Sparebanklekene på Kleppen Stadion i Namsos. Taktikken hadde Jørgen, min mors fetter og regjerende norgesmester på 400 meter for juniorer, lagt. Jeg skulle ligge som nummer to helt til utgangen av siste sving, og da – bare da – skulle jeg åpne spurten og løpe fra de andre og i mål. Og det gjorde jeg.

800 meter sto på programmet i klassen gutter 13 år. To runder rundt banen. Fra jeg så vidt kunne gå, hadde min bestefar i alle tider dratt meg med på lange turer i skog og mark, hvor jeg måtte gå til bena rett og slett ikke klarte mer, da puttet han meg i ryggsekken. Nå, like før dette løpet, dro bestefar meg til siden og sa:

«Ta deg et par tå herran du Frode, så bli du ittj så klar».

Så stakk han til meg en pakke druesukker og la til:

«No kjæm du te å spreng fra dæm».

Jakten på tapt energi. Glukose, fruktose og sukrose – ulike varianter av sukker – har i snart ett århundre vært brukt for å gi rask og lettfordøyelig energi. Den engelske kjemikeren William Owen lanserte allerede i 1927 Glucozade. Det ble gjort kommersielt tilgjengelig i 1938 samtidig som det endret navn til Lucozade, og var i all hovedsak en energidrikk for pleietrengende. Da Lucozade ble relansert som en sportsdrikk i 1983, og merkets link til sykdom ble skrinlagt, ble salget i Storbritannia tredoblet i løpet av fem år. Lucozade som i dag er japanskeid, sponser blant annet de engelske landslagene i fotball, Premier League og London Marathon. Dette var noe så enkelt som sukkervann med sitronsmak, og ble raskt en mirak-elkur for dem som led av ulike hverdagslige sykdommer, og som var på utkikk etter ekstra energi eller sårt tiltrengt væske.

Men vi må først til USA, og nærmere bestemt University of Florida i 1965, før sukkervann skulle pakkes inn kommersielt og bli en gigantisk industri. Fysikeren Robert Cade og hans kolleger fikk i oppdrag av universitetets fotballtrener å komme opp med en drikk som skulle forhindre at spillernes prestasjoner skulle forringes som følge av dehydrering under stekende sol og hard trening.

Cade, som opprinnelig var nyrespesialist, blandet vann, sukker, natrium, kalium og fosfat med sitronjuice, og markerte starten på det vi i dag kjenner som Gatorade.

Med sin medisinske bakgrunn sørget Cade for at Gatorade, sammenlignet med Lucozade, inneholdt en langt mer effektiv sammensetning av sukker og salt som erstattet både tapt energi og mineraler som man hadde mistet gjennom svetten. Med sitt langt høyere sukkerinnhold, og nesten uten noe salt, var Lucozade på sin side i utgangspunktet bare ment å gi et energikick.

Gatorade skulle raskt få ben å gå på, for bare to år senere slo universitetets fotballag, Florida Gators, en av erkefiendene, Georgia Tech Yellow Jackets, i en prestisjekamp under Orange Bowl. Treneren til Yellow Jackets mente forklaringen var enkel, de hadde ikke Gatorade. Nå ville alle fotballspillere i USA ha drikken, og i 1969 inngikk Gatorade sin første sponsoravtale som offisiell drikk for NFL (National Football League).

Norsk favoritt. Mens engelskmennene ikke fulgte med i timen og ikke fikk lansert Lucozade som en ren sportsdrikk før på starten av 1980-tallet, var vi her hjemme tidlig ute med XL-1, som ble lansert allerede i 1970 og nærmest ble synonymt med sportsdrikk, rik på magnesium, kalium og natrium. Det var tett mellom idrettsutøvere som bar rundt på den gjennomsiktige drikkeflasken med sin karakteristiske grønne logo og lange, bøyde gummitut.

Men brusende tabletter var ikke nok til evig liv, og produktet forsvant etter hvert. Heller ikke forsøket på å gjenopplive merket rundt 2010, bar frukter. Men det sto ikke på manglende initiativ fra kloke norske hoder. RingerDrink+, var en kort periode på 2010-tallet på mange birkebeineres lepper. Det ble lansert som et produkt som skulle balansere væskenivået i kroppen og redusere salttapet under og etter trening. Utfordringen var bare den, at så fort folk skjønte at dette bare var en saltvannsoppløsning man enkelt lager hjemme på kjøkkenbenken, var det få kunder som ville betale 100 kroner literen.

To dominerende aktører. På verdensbasis har i dag Gatorade i underkant av halvparten av markedet innenfor sportsdrikke og omsetter for omkring 26 milliarder kroner ifølge Forbes. Og det er de samme store aktørene som dominerer sukkervann med kullsyre og sukkervann uten, for mens Gatorade er eid av PepsiCo, er hovedkonkurrenten Powerade eid av Coca-Cola.

Her hjemme har aktører som Tine YT kastet seg på bølgen med smakstilsatte sukkervæsker. Men problemet med disse drikkene er at de langt fra leverer nok energi til hardt arbeidende kropper, uten å påføre kroppen ekstra belastning.

For mer enn 90 prosent av disse drikkene konsumeres under forhold de ikke er ment til, de er mer livsstils- enn sportsdrikke.

Vørterøl og amfetamin. For idrettshistoriker og forfatter Thor Gotaas er dagens sportsdrikker bare skvip. Gotaas forteller at i tiden før 1920 var melk og kaffe vanlig på matstasjoner i lange skirenn, også 30-kilometer. Kaffedokter var ikke uvanlig mot slutten av en femmil, og i 1930-årene ble vørterøl populært.

Der vi trauste nordmenn drakk kaffe og solbærsaft i 1940-årene og varmt vann med sukker på 1950-tallet, tyllet finnene i seg pervitin, en slags pjolter av metamfetamin oppløst i saft, helt frem til det ble forbudt i 1968. Da ble det kalt doping. Og i 1970-årene drakk langrennsløpere mer cola attåt andre ting.

Maksgrensen. Ifølge Asker Jeukendrup, en ledende ekspert på sportsernæring, professor ved University of Birmingham og mannen bak nettsiden mysportscience.com, klarer kroppen å ta opp cirka 60–90 gram karbohydrater pr. time ved utholdenhetstrening. Det vil si at en godt trent mosjonist vil måtte drikke opp mot 4 liter Tine YT i løpet av en maraton eller en femmil.

Så om du suller rundt på helsestudio og løfter litt jern, eller jogger rundt kvartalet, så er du i trygge hender, for kroppen vår lagrer nok energi i musklene til at de fleste av oss godt klarer oss uten ekstra energi en drøy time. Men spør du kroppen om å prestere opp mot maks over lengre tid, vil ikke disse drikkene tilføre kroppen tilstrekkelig energi til å opprettholde ønsket intensitet, uten at du må gulpe i deg så store mengder at magekramper er eneste utfall. Altså en tap-tap-situasjon.

Mårten Fryknäs, en svensk triatlet og Ironman, var aldri i tvil om at magekrampene og de dårlige tennene var et resultat av for mye tradisjonell sportsdrikke. Fryknäs, som er utdannet medisiner og jobber som førsteamanuensis ved Uppsala Universitet, beklaget seg til noen venner som mente de kanskje kunne bistå ham. Heldigvis var Mårtens venner, akkurat som Robert Cade, mannen bak Gatorade, ikke helsesportsguruer. De kom fra vitenskapen.

Slik som Jeukendrup har dokumentert, er det en spesiell blanding av glukose og fruktose som gir best effekt på ut-holdenhetsprestasjoner. Etter en del testing ble Mårten til Maurten, og i løpet av kort tid sendte denne helt nye sportsdrikken sjokkbølger inn i internasjonal idrett. Maurten har kun fem ingredienser, og har eliminert syrer og andre substanser som forstyrrer balansen i magen.

Tidsfaktoren. Den største «nyoppfinnelsen» var likevel bruken av såkalt hydrogel med en tradisjonell teknikk fra matvareindustrien som gjør det mulig å pakke inn ekstra høy konsentrasjon av karbohydrater (sukker).

På den måten transporteres karbohydratene raskere gjennom magen og ut til tarmene der energien kan tas opp.

I tradisjonelle sportsdrikker bruker sukkeret lengre tid gjennom magen, og dermed øker risikoen for mageproblemer og gjør at det tar lengre tid før musklene får tilført all nødvendig energi som kreves for hardt arbeid som strekker seg ut over en times tid.

Ryktene svirret. For et par år siden begynte de første ryktene å svirre om et lite svensk firma som visstnok var i ferd med å revolusjonere markedet for sportsdrikke. I tett samarbeid med flere internasjonale universiteter og den svenske olympiatoppen skulle det nå være mulig å få i seg opptil tre ganger så mye energi som en vanlig sportsdrikk, uten å få mageproblemer.

Det hørtes for godt ut til å være sant, men listen av klodens ypperste utholdenhetsutøvere som sverger til Maurten, begynte etter hvert å bli veldig lang, og det til tross for at ingen utøvere sponses på tradisjonelt vis i form av å motta penger for å reklamere for produktet. Noen utvalgte utøvere får riktignok gratis drikkevarer mot at Maurten kan bruke bilder av dem, men mens det er vanlig å sponse store mosjonsløp, har det svenske firmaet avstått fra dette og dermed heller aldri hatt den eksklusiviteten dette fører med seg.

Hos våre naboer i øst toppet hypen seg under vinter-OL i Sør-Korea i 2018 med den økende svenske medaljefangsten. Men fordi regel 40 i det olympiske charteret krever at kun offi-sielt godkjente sponsorer kan knytte produktene sine til utøv-ere i forbindelse med OL, så Maurten seg tvunget til å gå ut og si at de ikke kunne kommentere hvorvidt svenske medaljevinnere benyttet seg av produktene deres.

Vil under to timer. Men det er først nå at det finnes vitenskapelige studier som støtter det som selskapet selv har hevdet. I artikkelen «Sports Drinks on the Edge of a New Era» som American College of Sports Medicine publiserte i april, bekrefter blant andre Yannis P. Pitsiladis, professor i idretts- og treningsvitenskap ved University of Brighton, at hydrogel bidrar til både økt karbohydratopptak og til en reduksjon av mageproblemer for aktive og mosjonister. Flere av deltagerne i studien er blant verdens ledende langdistanseløpere, så de burde vite hva de snakker om.

Pitsiladis er mannen bak det store Sub2hr-prosjektet, hvis mål er å bruke det aller beste innen samtidig forskning til å hjelpe verdens beste løpere til å bryte drømmegrensen på maraton, 2 timer. Han ble så overbevist at Maurten nå er en del av samarbeidsbedriftene til Sub2hr.

Alle ville ha. Men det var det internasjonale maratonmiljøet Maurten først tok med storm. Kenenisa Bekele, av mange regnet som historiens beste langdistanseløper, hadde langt fra fått ut det potensialet man mente han hadde på maraton. Som verdensrekordholder på både 5000 og 10 000 meter, var hans personlige rekord på maraton så vidt bedre enn den norske rekorden.

Som en av de første løperne i verden testet Bekele ulike blandinger under trening og mente Maurten ikke bare ga ham muligheten til å trene tøft og hardt i lange økter, men han sa også at han opplevde raskere og forbedret restitusjon.

Høsten 2016 var Bekele kun seks sekunder unna verdensrekorden da han vant Berlin maraton, og mye av æren ga han til Maurten. Men produktet var ennå ikke å få kjøpt i butikken, og flere andre av verdens raskeste langdistanseløpere krevde å få tilgang på Maurten slik at de kunne konkurrere på like vilkår. Under London Marathon 2017 skal det endog ha blitt høylytt krangling løperne imellom på grunn av at ikke alle fikk det samme i drikkeflaskene.

Siden den gang har det vist seg at nesten samtlige vinnere av de største maratonløpene de siste årene, både på kvinne- og herresiden, sverger til Maurten. Så også vår egen Sondre Nordstad Moen, som satte Europa-rekord høsten 2017 og løp det raskeste maraton i historien av et menneske født utenfor Afrika.

Hemmelighetskremmeri. Frem til professor Pitsiladis' artikkel ble publisert, har Mårten og hans kolleger måttet stole på egne erfaringer og hype om Maurten som vidunderdrikk. Og hype har det vært. Den britiske langdistanseløperen Mo Farah kjøpte seg nylig inn i firmaet, og Eliud Kipchoge, verdens beste maratonløper og den store stjernen under Nikes prosjektløp Breaking2 våren 2017, fikk levert små flasker med Maurten hver andre kilometer da han bare var 26 sekunder unna å bli den første i historien som løp 42 195 meter under to timer.

At Kipchoge drakk Maurten, var så hemmelig at selv ledelsen i Nike i etterkant av løpet bekreftet at de ikke visste hva Kipchoge styrket seg på da han løp nesten to og et halvt minutt fortere enn noe annet menneske har klart. I Berlin høsten 2018 knuste Kipchoge verdensrekorden på maraton med 78 sekunder, og igjen var Maurten med på laget, denne gangen blandet Kipchoge sportsdrikken med en nyutviklet gel som han også spiste underveis.

Under Tour de France 2017 hadde flere lag Maurten på flasken, og den noe overraskende sølvvinneren Rigoberto Urán og hans amerikanske lag Cannondale uttalte i bakkant at Maurten i stor grad var delaktig i lagets suksess og etappeseire. Så fornøyde var de at laget nå videreutvikler produktet i samarbeid med Maurtens ernæringseksperter.

Premier League-partner. Men det er ikke bare i de mest tradisjonelle utholdenhetsidrettene at Maurten har fått innpass på kort tid. Tottenham har i de siste årene etablert seg som en av de beste klubbene i England og spilte seg i mai til finale i Champions League som går av stabelen 1. juni i Madrid. For et drøyt år siden gikk klubben ut og fortalte at de har testet produktet over en lengre periode, og at det nå er klubbens offisielle samarbeidspartner.

Ryktebørsen sier likeledes at Zinedine Zidane, i sin første periode som manager i Real Madrid, visstnok skal ha sparket brorparten av klubbens ernæringseksperter og ringt til Göteborg og bedt dem sette seg på første fly til Spania.

Rask gevinst. Thor Gotaas, som kjenner idrettshistorien bedre enn oss andre, er ikke sikker på at alt er så mye bedre nå: «Hvis en driver toppidrett, som i seg selv er skadelig, må en bruke det som gir raskest gevinst der og da. Selv har jeg syklet Trondheim–Oslo 30 ganger og holdt meg til enkel kost, vann og brød med honning, modne bananer og appelsiner, iblant også jordbær. Ja, jeg har også drukket melk og spist havregrøt underveis.»

Det bør ikke overraske noen at alt fra mosjonerende til toppidrettsutøvere ønsker å oppnå raske resultater og raske karbohydrater. Mange vil også hevde – med rette – at for de aller fleste av oss er det mer enn bra nok å fylle opp drikkeflasken med vann fra springen. Så vil tiden vise om det er utøveren eller innholdet i drikkeflasken som blir avgjørende når vi teller medaljer i fremtiden. Men skal vi tro svenskene og verdens beste maratonløpere, så kan en styrkedrikk utgjøre forskjell på gull og sølv.

Min kjære bestefar var ingen vitenskapsmann, men han var en særdeles klok og varm fyr, med stor hjerne og enda større hjerte. Hadde han visst at druesukker kun inneholdt glukose, så hadde han kanskje også funnet noe fruktose for å forsikre seg om at jeg ikke kom til å sprekke på 800-meteren.

Men bestefar var til å stole på. Med en uvurderlig følelse av å ha et mentalt overtak på konkurrentene, tok jeg to druesukkertabletter under oppvarmingen, som smakte godt attpåtil. Rett før start knasket jeg i meg enda en.

Under løpet vek jeg ikke en tomme fra fetter Jørgens taktikk, og ut av siste sving slapp jeg alle krefter løs i en spurt jeg aldri har prestert hverken før eller siden. Med armene over hodet brøt jeg mållinjen og kastet meg i armene på bestefar og utbrøt:

«Herre va lett, æ vart jo itj sliten en gang.»

Og jeg var aldri i tvil om hvem jeg kunne takke for seieren.