Eg fikk 55 par sko av Adidas / 666 stripar / Mann, eg giddar ikkje samle på sneakers (Lars Vaular)

Blodige sko. Vi tenker gjerne på fottøy som noe menneskene skapte seg for å beskytte kroppens nederste del mot skader og kulde. Dette stemmer nok til en viss grad, men samtidig er sko helt fra begynnelsen også blitt sett på som noe mer enn seg selv. I «The Book of the Feet: A History of Boots and Shoes» (2017) forteller J.S. Hall for eksempel at i det gamle Egypt ble sko betraktet som luksusvare som signaliserte rikdom og status, og at dette var en innstilling som holdt seg helt frem til man satte i gang masseproduksjon av fottøy under den industrielle revolusjonen.

For folk flest gikk sko gjerne i arv gjennom flere generasjoner nettopp fordi man tenkte på dem som overprisede luksusartikler, og vanlige folk gikk ofte barbeint sommeren gjennom for å spare fottøyet til en kald vinter. Interessant nok endret heller ikke masseproduksjon synet på sko som status-indikator – ei heller i moderne tid.

Et godt eksempel på dette er den klassiske stilett-hælen, som designer Roger Vivier utviklet for Christian Dior i 1954. Sko med stilett skulle brukes sammen med tilhørende hansker, hatt, håndveske og paraply, og var ment å gi kvinner som gjennom hele krigen hadde gått rundt med praktisk fottøy, en ny og glamorøs start. Sammen med nylonstrømper ble de raskt symbol for velkledd og sensuell kvinnelighet, særlig etter at filmstjerner som Marilyn Monroe og Sophia Loren begynte å vandre rundt i dem både på filmlerretet og på fritiden.

På begynnelsen av 2000-tallet gjorde HBO-serien «Sex og singelliv» (1998–2004) sitt for å fremme Manolo Blahnik og Jimmy Choo som ettertraktede skomerker, særlig etter at Carrie Bradshaw (Sarah Jessica Parker) i en episode blir ranet og ber innstendig om at skoene må bli igjen. Senere byttet imidlertid Carrie Bradshaw fra Manolo Blahnik til Christian Louboutin, som i dag er den nye stilettkongen.

Og på samme måte som Ludvig XIV i sin tid gjorde rødt til den kongelige skofargen, sverger Louboutin til røde såler. Hans kreasjoner blir derfor ofte omtalt som «bloody shoes», og i sin store hit «Bodak yellow» (2017) bruker den amerikanske artisten Cardi B disse som symbol på alt det hun har oppnådd i livet og konkluderer med at hun nå har råd til å kjøpe så mange par som hun bare vil.

Og det som er så fint med disse skoene, er at de er så lette å identifisere. Mens Manolo Blahniks krevde at man virkelig kunne sko, er det i prinsippet bare å se etter en rød såle og så vet folk umiddelbart at man har å gjøre med Louboutins og en kvinne som står for høy økonomisk status, seksualitet og makt. Sko skaper altså fremdeles folk, og sko skaper mektige kvinner.

666 stripar. Men hva med menn? Finnes det ikke fottøy som kan hjelpe dem til å signalisere pomp, prakt og makt? Klart det gjør!

I «Kicks: The Great American Story of Sneakers» (2018) tar Nicholas Smith for seg joggeskoens historie. Joggesko ble skapt i 1836 da Charles Goodyear oppfant vulkanisert gummi. De første skoene med gummisåle ble spesialprodusert på 1860-tallet for folk som skulle spille krokket. Etter kort stund ble bruken utvidet til tennis, og snart ville ingen drive noen form for fysisk krevende aktivitet i sko med lærsåler.

Slik navnet tilsier kom imidlertid det virkelig store gjennombruddet for gummisåler litt senere, nemlig da jogge- og aerobicsbølgen traff USA og hele den vestlige verden på 1970-tallet. Det var da folk innså at trening kunne være noe man drev med på fritiden, og plutselig var joggesko, på samme måte som stiletthæler, indikatorer på status og livsstil, noe merker som Adidas og Nike visste å utnytte.

I sin bok knytter Smith gjennombruddet til Nike særlig opp mot samarbeidet med basketstjernen Michael Jordan og utviklingen av de ekstremt populære Air Jordan-skoene. Mot slutten av 1980-tallet lanserte Nike Air Jordan II-sko, som hadde en prislapp på nesten 100 dollar. Fra dette øyeblikket oppsto det en avgrunn mellom joggesko for vanlige folk og joggesko for eliten, noe som kan eksemplifiseres gjennom Kanye Wests Air Yeezy-kolleksjon for Nike som i dag koster alt fra 1400 til 96 millioner kroner. Sistnevnte salg fant sted via Ebay som sammen med lignende nettsteder, igjen ifølge Smith, utgjør et eget skomarked med en global verdi på rundt seks milliarder dollar.

Interessant nok var joggeskomarkedet i denne perioden like underlig kjønnsdelt. Da Nike startet samarbeidet sitt med Michael Jordan på 1980-tallet, henvendte de seg nemlig utelukkende til gutter og menn. Faktisk laget ikke Nike sko til jenter på denne tiden. Det første merket som begynte med slik produksjon, var Reebok, med sine slankere, mykere Free-style, noe som videre førte til at dette merket dominerte markedet for kvinner helt frem til tidlig nittitall.

Ifølge Elizabeth Semmelhack, kurator av utstillingen «Out of the Box: The Rise of Sneaker Culture», er noe av grunnen til dette at klærne til menn i så stor grad er uniformerte, at skoene nesten er den eneste måten de kan uttrykke individualitet på. Dette kan vi også se i dagens ungdomskultur, hvor det er ting som tyder på at gutter i enda større grad enn jenter er opptatt av å få tak i sjeldne – og dyre – joggesko.

Etter hvert ble imidlertid også joggesko et politisk signal, særlig i USA. På 1980-tallet var ble dette fottøyet særlig viktig for ulike artister innenfor hiphopsjangeren. LL Cool J poserte med Air Jordan 1 på sitt album «Radio» fra 1985, og Beastie Boys hadde på seg Nike Air Force 1 og Puma Clyde på sin «Solid gold hits» i 1986. Dessuten var den innflytelsesrike hiphop-gruppen Run DMC nesten ene og alene ansvarlig for at Adidas kom tilbake på markedet, da de tok i bruk Adidas Superstar i videoen til sangen «Walk this way» (1986) som de spilte inn sammen med Aerosmith og som ble en gigahit.

Run DMC var dermed også med på å gjøre joggesko – også kjent som «kicks» – populært i svarte miljøer i USA. Dette førte videre til at svarte amerikanere for første gang ble interessante for moteindustrien. 

Plutselig ble Adidas Superstar et signal på at man både var rebell og kunne tenke sjæl, særlig fordi Run DMC brukte dem uten lisser, noe som var en referanse til rutinen i amerikanske fengsler om ikke å la innsatte bruke snøring på skoene sine. Run DMC var dermed også med på å gjøre joggesko – også kjent som «kicks» – populært i svarte miljøer i USA. Dette førte videre til at svarte amerikanere for første gang ble interessante for moteindustrien. 

Økonomisk belastning. Dette er noe som etter hvert fikk problematiske konsekvenser. I 1989 ble 15 år gamle Michael Eugene Thomas drept da noen prøvde å stjele Air Jordan-skoene hans, og i 2012 ble 19-årige David Lee Robinson drept i Washington DC, sannsynligvis fordi noen ville stjele Nike Rookie-skoene han hadde på seg. I en artikkel fra The Washington Post i 2012 noterte journalist Rahiel Tesfamariam det tragiske i at vanlige folk står i kø i timevis for å kjøpe Nike Air Yeezy II, som koster en tredjedel av det de betaler i husleie.

Samme år stilte også den innflytelsesrike hiphop-journalisten Davey D spørsmålet om «når skal vi slutte å være slaver av dyre joggesko?», og satte ord på noe som faktisk er blitt et problem for den delen av befolkningen med høyest arbeidsledighetsnivå. For det å ha en viss type joggesko handler altså om identitet, og det handler om å velge hvem man skal være og hvilken gruppe man hører hjemme i.

Dette er også noe man tar opp i den kritikerroste situasjonskomedien «Blackish» (2014 –), hvor hovedperson André (Dre) Johnson (Anthony Anderson) er besatt av dyre joggesko i en slik grad at det blir en økonomisk belastning for familien som helhet.

I et intervju med The New Yorker forklarer serieskaper Kenya Barris at joggesko for ham står for frihet. Moren hans pleide å si at svarte mennesker i USA tok for mange avgjørelser – som for henne hadde en sterk grad av tvang og nødvendighet over seg – og altfor få valg. For Barris faller joggesko fremdeles innenfor kategorien valg.

En sko er en sko er en sko. Man kan dermed si om sko det samme som man kan si om klær. At de både fungerer til å begrense og å frigjøre oss. Og mens høyhælte sko både kan fungere til å signalisere makt og en viss form for seksualitet, kan joggesko assosieres med alt fra lovløshet til rikdom eller den type intellektualitet som folk har en tendens til å knytte sammen med Converse-sko, som typisk favoriseres av hvite hipstere, rockere og andre folk som tilhører et eller annet subkulturmiljø. Både James Dean og Bob Dylan har ruslet rundt i Converse, og The Ramones pleide å flashe dem på LP-omslagene sine.

En annen type joggesko som signaliserer intellekt er såkalte «dad sneakers», som er bulkete, ofte flerfargede og lite elegante sko. Disse ble en del av den såkalte normcore-trenden som dukket opp i 2014 og siktet seg inn på å skille seg ut ved ikke å skille seg ut. Blant inspirasjonskildene var Apple-gründer Steve Jobs, hvis «uniform» typisk besto av svart høyhalset genser, og joggesko i merket New Balance.

Et enda bedre eksempel på «dad sneakers» er «Seinfeld» (1989–1998). Der blir joggeskomanien til hovedpersonen ofte brukt for å uttrykke hvor overfladisk og barnslig han er, og i en episode uttaler sågar karakteren Kramer (Michael Richards) at den er et signal om at Seinfeld lider av et «Peter Pan-kompleks» som hindrer ham i å bli voksen. I så måte er joggesko-besettelsen til Seinfeld en del av det samme komplekset som gjør at han stort sett bare spiser frokostblanding, elsker Supermann og aldri klarer å slå seg til ro med en kvinne og stifte familie. Seinfeld er den rotløse joggeskomannen.

Det er med andre ord uendelig mange grunner til at vi velger en viss type sko. Men den sender alltid ut signaler om hvem vi gjerne vil være, hvem vi tror vi er, i hvor stor grad vi lar oss definere av markedskreftene, hvor (u)frie vi er, i tillegg til alt det fottøyet i seg selv sier om samfunnet og kulturen som vi er en del av.

I 1913 skrev den amerikanske forfatteren Gertrude Stein et dikt som inneholdt frasen «Rose er en rose er en rose er en rose», som gjerne blir tolket som en måte å uttrykke at når man bruker navnet på en gjenstand, så fremmer man også bilder og følelser som er knyttet opp mot tingen. Tingene er hva de er, men de kan aldri forstås i et kulturelt vakuum.

Med andre ord – en sko er aldri bare en sko er aldri bare en sko er aldri bare en sko. Som alt annet her i verden.