Åndsverk. Igor Stravinskij, Khalil Gibran, Charlie Chaplin, Henri Matisse, Robert Frost, Agatha Christie.

I 2019 er verker av disse kjente personlighetene og en drøss andre kulturelle godbiter fra året 1923 public domain i USA (kan brukes gratis og uten tillatelse). Du kan spille inn et musikkstykke fra dette året på nytt, du kan ta betalt for å vise en film, og du kan trykke en bok og ta alle inntektene. Eller du kan få opphavsrett på en historie som er basert på et 1923-verk, og ingen kan stjele de nye elementene du tilfører.

Å basere en film på en kjent historie og så nyte godt av lang opphavsrett på det nye produktet, har vært Disneys (fullt lovlige) metode i en rekke tilfeller. «Jungelboken» (1967, 1994 og 2016) er bygget på engelskmannen Rudyard Kiplings bok med samme navn fra 1894. «Pinocchio» stammer fra Carlo Collodi, «Alice i eventyrland» fra Lewis Carroll, «Frost» fra H.C. Andersen. «Snøhvit», «Pocahontas», «Tarzan», «Robin Hood» og «Mulan» er alle eksempler på figurer Disney har hentet fra folkeeventyr og legender.

Verner om Mikke. Tradisjonelt har Europa ansett opphavsretten som en naturlig rettighet hos opphavspersonen, som oppstår samtidig med åndsverket, mens amerikanerne har behandlet den som en formell rettighet som må registreres. Den amerikanske kongressen har flere ganger forlenget rettighetsperiodene, noe som først og fremst har kommet de store multinasjonale selskapene til gode.

Opphavsrettsloven fra 1976 sa at opphavsretten skulle gjelde i 50 år etter opphavspersonens død. Med Sonny Bono Copyright Term Extension Act i oktober 1998 ble vernetiden utvidet for 11. gang på 40 år, og gjelder nå i 70 år etter at opphavspersonen har gått bort. Verk skapt før 1978 fikk vernetiden utvidet fra 75 år til 95 år etter publisering. Samtidig ble rettighetene ved såkalt corporate authorship (der produktet er skapt av et selskap/en institusjon, som i Disneys tilfelle) forlenget fra 75 år til 120 år etter verkets skapelse, alternativt 95 år etter publisering.

Loven ble oppkalt etter Sonny Bono, amerikansk sanger, låtskriver, skuespiller og kongressmann, som døde ni måneder før den trådte i kraft. I tillegg til å være popstjernen Chers eksmann og hennes tidligere partner i duoen Sonny & Cher på 1960- og 70-tallet, var han én av pådriverne for loven. Hans siste kone, Mary Bono, overtok hans plass i Kongressen og bidro til å få loven gjennom. 

På folkemunne er loven blitt kalt Mickey Mouse Protection Act, ettersom den kom på en tid da fiktive storheter som Mikke Mus var i ferd med å bli allemannseie. Timingen, og at Kongressen hørte på Disney, fikk flere til å se rødt. Men Mikke Mus, som hadde sin første offentlige opptreden i «Steamboat Willie» fra 1928, en svart-hvitt-kortfilm signert Walt Disney og Ub Iwerks, er nå trygt i hendene på Walt Disney Animation Studios i alle fall frem til 2024. 

Bursdagssang i domstolen. I 2015 fikk filmskaper Jennifer Nelson medhold i sin sak mot Warner/Chappell Music, underlagt et annet multinasjonalt gigantselskap, Warner Music Group. Tvisten gjaldt bruken av den verdenskjente sangen «Happy Birthday», som hun mente Warner/Chappell har tjent godt på i en årrekke uten at det er belegg for det.

Nelson ble avkrevd penger av selskapet da hun laget en dokumentar om sangen, som tilskrives de amerikanske søstrene Patty Smith Hill og Mildred J. Hill. Førstnevnte var leder av en barnehage i Kentucky, og sistnevnte pianist og komponist. «Happy Birthday» er bygget på sangen «Good Morning to All», som Patty Smith Hill brukte i sin undervisning, og som ble innlemmet i søstrenes «Song Stories for the Kindergarten» i 1893. 

Bursdagssangen regnes som en av verdens mest kjente engelskspråklige sanger, og det er derfor ikke snakk om småpenger musikkselskapet har håvet inn i honorarer hver gang den har vært brukt i kommersiell sammenheng. Dommeren konkluderte med at Warner/Chappells opphavsrett fra 1935 kun gjaldt et spesielt pianoarrangement, og ikke tekst eller melodi. Videre var det uklarheter rundt om det faktisk var søstrene som sto for teksten. Sangen er nå erklært allemannseie, og Warner/Chappell valgte i 2016 å betale 14 millioner dollar for å få slutt på den rettslige prosessen. Deres årlige tap blir anslått til 2 millioner dollar, en inntekt selskapet regnet med å ha frem til 2030.  

Internasjonale utfordringer. Storkonsernene slipper for øvrig ikke unna rammeverket for opphavsrett internasjonalt, nemlig Bernkonvensjonen om vern av litterære og kunstneriske verk. Den ble første gang forfattet i Bern i Sveits i 1883, etter initiativ fra den franske forfatteren Victor Hugo. Konvensjonen ble påvirket av fransk opphavsrett, som i mindre grad handler om økonomi, eller «copyright».

Det viktigste ved konvensjonen var at medlemslandene skulle beskytte utenlandske verk på linje med sine egne. Opphavspersoners rettigheter kunne ikke lenger reduseres i nasjonal lovgivning, kun gjøres mer omfattende. Videre inngikk et forbud mot formalitetskrav, som registrering og merking.

Det er liten tvil om at internett og vår stadig større digitale verden har gjort spørsmål om opphavsrett mer komplisert. I Europa er vi på vei mot et nytt opphavsrettsdirektiv: Directive on Copyright in a Digital Single Market, også kalt DSM-direktivet. I september i fjor stemte EU-parlamentet for det reviderte forslaget, som skal forhandles videre sammen med Kommisjonen og Rådet.

Det har vært heftig debatt rundt spesielt to artikler: nummer 11, som omhandler «lenkeskatt» (og vil ramme for eksempel Google News som samler overskrifter), og nummer 13, som tar for seg hvilket ansvar online delingsplattformer (som Youtube og Facebook) har for å hindre uautorisert deling og opplasting av rettighetsbeskyttet innhold.

Direktivteksten pr. nå er skjerpende, men legger opp til dialog og kompromiss. I Norge, som følger EU, er norske kunstnerorganisasjoner positive til at nettgiganter ikke kan være gratispassasjerer, men må betale rimelige vederlag. Den norske opphavsrettsorganisasjonen for visuell kunst, BONO, skrev i sitt opprop at DSM vil legge forholdene til rette for en «moderne og balansert opphavsrett», og at det er lite overraskende at teknologiselskapene har «ledet en stor, villedende, internasjonal kampanje der man kan få inntrykk av at direktivforslaget og kunstnernes rettigheter vil ’kneble ytringsfriheten og ødelegge Internett’». 

Stoppet av Kongressen. Noen er villige til å strekke seg ekstra langt for å finne en rettferdig balanse mellom rettighetene til skaperen og rettighetene til publikum. Når man snakker om rettighetene til en for lengst avdød skaper, får hensyn til publikum større vekt.

Den amerikanske dataprogrammereren Eric Eldred ville gjøre gamle forfattere mer levende og tilgjengelige, og bestemte seg i 1995 for å skanne en mengde litteratur og publisere det på nettet som avledede verk (jevnfør Disneys praksis). På nettsiden til Eldritch Press ville han spre kultur, ikke-kommersielt, til dem som ikke hadde tilgang på papirutgaver. Men så kom turen til Robert Frosts diktsamling «New Hampshire» fra 1923, som skulle bli allemannseie i 1998. Dette ble starten på Eldreds kamp mot Sonny Bono-loven, som hindret ham i å publisere teksten lovlig før i 2019. Eldred annonserte i flere intervjuer at han kom til å gjøre det likevel, og ble den første som noen gang utfordret Kongressens praksis.

«Konsekvensen for gamle bøker er at de ikke vil bli digitalisert, og dermed ganske enkelt råtne bort på hyller. Men konsekvensen for andre kreative arbeider er mye verre», skriver Lawrence Lessig, amerikansk advokat, professor i rettsvitenskap ved Stanford Law School og grunnlegger av non-profit-organisasjonen Creative Commons, i sin bok «Free Culture: How Big Media Uses Teghnology and the Law to Lock Down Culture and Control Creativity» (2004).

Lessig sikter blant annet til at hvis gamle filmer ikke kan restaureres og distribueres før opphavsretten løper ut, vil mange nitratbaserte filmruller allerede ha gått i oppløsning og være ødelagt. Lessig hevder at utvidelse av vernetiden hver gang den nærmer seg opphør, strider mot grunnlovens prinsipp om at myndighetene skal promotere offentlighetens interesser, og engasjerte seg pro bono (vederlagsfritt, for det offentlige gode) som advokat for Eldred og hans medaktivister.

Lessig måtte imidlertid innse at slaget var tapt i USAs høyesterett i 2003, da Sonny Bono-loven ble erklært gyldig. Han mener «klipp og lim»-verdenen som definerer internett i dag,
vil bli en «skaff tillatelse til å klippe og lime»-verden som er en skapers mareritt.

«Det som trengs, er en måte å si noe midt imellom – hverken ‘alle rettigheter forbeholdt’ eller ‘ingen rettigheter forbeholdt’, men ‘noen rettigheter forbeholdt’», sier Lessig.