«Med friluftsliv forstås former for ikke-konkurranse-orientert aktivitet i naturmiljøet, som ved å utfordre utøverens fysiske og psykiske yteevne, kan gi opplevelser på det indre plan.»
Denne definisjonen av friluftsliv kommer til meg idet vi passerer ei dame som står midt i en motbakke og hviler seg på skistavene sine. Hun har to unger på slep som synger klagesanger i kanon om hvorvidt det er langt igjen. Bakerst følger mannen i familien, som med søreuropeisk aksent setter spørsmålstegn ved mater familias kvalifikasjoner som skismører.
– Er du sikker på at du kikket ordentlig på smøretabellen? Jeg har så bakglatte ski ...
– Det er ikke skiene dine som er bakglatte. Det er føret som er vanskelig, kjære. Du må bare ... gå fiskebein sånn som meg. Se her, sier hun og karrer seg oppover bakken mens skituppene vibrerer mot det isete underlaget.
Jeg mangler empiriske data på det, men jeg tør påstå at det er lite som utfordrer den «psykiske yteevne» mer enn å spenne føttene fast til et par lange, smale glassfiber-planker, for deretter å sette kursen mot toppen av en glatt, snødekket motbakke med utålmodige unger og din bedre(vitende) halvdel på slep. Spørsmålet er om det finnes noen gode forklaringer på hvorfor vi gladelig bruker de etterlengtede feriedagene på denne måten.
Lediggang er fandens hodepute. Den tyske sosiologen Max Weber (1864–1920) er best kjent for sin teori om hvordan reformasjonen og fremveksten av protestantismen var en viktig faktor for at kapitalismen slo rot i Nord-Europa. I det velkjente verket «Den protestantiske etikk og kapitalismens ånd» (1905) la Weber frem sin ofte siterte teori om hvorfor dette økonomiske systemet fikk sitt definitive gjennombrudd akkurat her i det nordvestlige hjørnet av kontinentet. Han knyttet altså det hele opp mot religion.
Katolikker hadde lenge blitt lovet frelse i himmelen så lenge de underkastet seg kirkens autoritet og gjennomførte noen ritualer. Men reformatorer som Jean Calvin og Martin Luther ville reformere dette systemet på starten av 1500-tallet. For dem var det den enkeltes opplevelse av Guds ord som burde være en rettesnor for kristenfolket, og ikke presteskapets ritualer og tolkninger av skriften.
Men når protestantene omsider hadde frigjort seg fra disse kirkens autoriteter, så måtte de selv gå ut i verden og lete etter tegn på at akkurat de var blant Herrens utvalgte. Borte var ritualene som ga deg innpass i himmelen. Kalvinistene la for eksempel vekt på det de kalte for dobbel predestinasjon, en tanke om at Gud allerede hadde valgt ut noen mennesker til frelse og andre til evig fortapelse. Dermed ble det opp til hver enkelt protestant å overbevise seg selv, og andre, om at man hadde noe i himmelen å gjøre i etterlivet. Den beste måten å gjøre dette på var å jobbe hardt, opparbeide seg velstand og ellers drive med litt selvfornektelse på si.
Dersom du fremsto som en usikker type som drev dank hver dag, så betød jo det at du var både lat og viljesvak. Latsabber som ikke var i stand til selv å navigere ut fra Guds kart og moralske kompass, hadde neppe noe i himmelen å gjøre. Dem bar det rett til helvete med.
Nå spør du deg kanskje hva i all verden dette har med skiturer på fjellet å gjøre? Men stol på meg, jeg vet veien, og vi er snart fremme.
Produktivitet ble altså en dyd, for som det står i den engelske versjonen av Salomos ordspråk: «Idle hands are the devils workshop». Eller slik Ibsen lot en av karakterene i skuespillet Brand uttale et par tusen år senere: «Lediggang er fandens hodepute». Å fremvise selvtillit og selvkontroll ble til viktige løypemarkører i det protestantiske idéunivers, og hardt arbeid ble omtrent til en spirituell handling i seg selv. Poenget til Weber var at denne virketrangen som protestantismen inspirerte til, skapte en egen arbeidsmoral. Denne har satt dype spor etter seg i den kulturen og det praksisfellesskapet vi i dag tar del i.
En synd å kaste bort fritiden. I skrivende stund kan det dog virke som om vi nordmenn har glemt alt som har med innsatsvilje å gjøre: Vi er nemlig blitt verdensmestere i å feriere. Under overskriften «Nordmenn er ferieekstremister» kunne man vinteren 2018 lese en sak på forskning.no, hvor det kom frem at 82 prosent av oss oppfordres av sjefen til å ta ut all den ferien vi har krav på. Tallene kom fra en årlig undersøkelse om ferievaner i forskjellige land. I tillegg er det slik at hytteeiere tilbringer i gjennomsnitt rundt 50 dager i året på hytta. Så er vi blitt en nasjon av ferierende latsabber som sover på fandens hodepute?
Nei da. Det kan se ut til at mange av oss nå sverger til det vi med Max Weber kan kalle for en protestantisk ferie- og fritidsetikk. Vår tids tegn på vellykkethet, tegnet på at man er blant «Guds utvalgte», er at man har råd og tid til å ta fritiden på alvor. En god balanse mellom arbeid og rekreasjon ser nå ut til å være like viktig for oss som det å jobbe hardt en gang var, og den finske tenketanken EVA hevdet for noen år siden at «innbyggerne i de nordiske landene tar fritiden sin like alvorlig som arbeidet».
La det bli lys(løyper). Det finnes også mer moderne historiske forklaringer på hvorfor vi i dag tar fritiden vår på alvor og hvorfor vi i dag bruker våre ferier til å slite oss opp motbakker på ski.
De fleste kjenner til parolen fra mellomkrigstiden som lød «Hele folket i arbeid», men vi hadde sosiale ingeniører i det norske politiske landskapet på denne tiden som også var opptatt av at folk utnyttet fritiden sin til det beste for samfunnet. De ville få «hele folket i bevegelse». Dersom arbeiderne ikke tok vare på kroppen sin etter arbeidet og i feriene, ville nemlig AS Norge kunne komme til å lide økonomiske tap i form av økte utgifter til helse. En sterk idrettsbevegelse ble et instrument som skulle sikre at de kommende generasjoner holdt seg sunne, friske og arbeidsføre.
Arbeiderpartimannen Rolf Hofmo var leder av det nyopprettede Statens ungdoms- og idrettskontor etter krigen. 20-årsperioden fra 1946 til 1966 blir i norsk idrettspolitisk historie gjerne kalt Hofmo-epoken, noe som vitner om hans viktige posisjon. I dag står en bauta reist til hans minne på Ekebergsletta over Oslo med følgende innskrift: Fysisk fostring – åndelig reisning.
Hofmos tanker om idrett og fysisk aktivitet passet godt sammen med ideen om den progressive velferdsstaten. Man mente at det var statens oppgave å legge til rette for fysisk aktivitet. Tanken var at en sunn idrett som ble drevet på riktige idrettsanlegg, kunne gjøre mirakler for den norske befolkningens helse og kulturelle tilstand, noe som igjen ville føre til økt produktivitet i arbeidslivet.
I tiårene etter krigen ble det derfor gitt store tilskudd til idretten over hele landet. La det bli lysløyper, sa Hofmo, før han brukte overskuddet fra Norsk Tipping – som for øvrig ble etablert som et monopol med den hensikt å kanalisere penger inn i idretten – til å anlegge skitraseer med belysning i det norske vintermørket. Lysløypetraseen ved Tryvann i Oslo var for øvrig verdens første i sitt slag da den ble innviet tredje juledag i 1946.
Vi er aktive og stillesittende. Folk hadde selvfølgelig gått på ski på fritiden lenge før dette, og at skigåing på fjellet er blitt en viktig del av vår nasjonale identitet som en nærmest logisk følge av vårt lands topografi, bør heller ikke glemmes.
Men likevel er kombinasjonen av den protestantiske arbeidsetikken og en politisk satsing på fysisk aktivitet en forklaring på hvorfor vi nordmenn i dag tilsynelatende tar fritiden vår såpass på alvor at vi er villige til å sette familielykken på prøve i fjellheimen. Vi har fått en slags skolering i at det er verdifullt og sunt å slite seg mot toppen av bakker på bakglatte ski.
Statistikkbyrået Eurostat meldte i 2017 om at rundt 60 prosent av nordmenn trener minst to og en halv time i uken, mens gjennomsnittet i EU lå på 30 prosent. Men paradoksalt nok er vi tilsynelatende også høyt oppe på listene når verdens mest stillesittende nasjoner skal kåres. Ifølge en studie fra 2011, publisert i American Journal of Preventive Medicine, var nordmenn da det fjerde mest stillesittende folket blant respondent-landene. Disse resultatene kan kanskje sees i sammenheng med hverandre: Går vi i lysløypa til daglig, og legger ut på lange skiturer på fjellet i ferien, som en slags botsøvelse fordi vi sitter så mye stille på jobb?
Skred av likes. Man kan altså si at vi i dag lever etter en protestantisk fritidsetikk. Vi går neppe rundt og frykter for evig fordømmelse i helvete dersom vi ikke går på ski i påskeferien, men det holder å ta seg en tur innom sosiale medier for å forstå at den sekulære versjonen av frelse og fordømmelse eksisterer i vår kollektive bevissthet.
Helse og sunnhet er i dag blant våre tydeligste statussymboler. På Instagram utløser bilder fra fjellturer et skred av likes, men dersom du poster bilder av deg selv som ligger på sofaen og spiser potetgull, vil nok mottagelsen være heller lunken.
Den protestantiske arbeidsetikken – og sikkert de fleste andre arbeidsetikker for den saks skyld – la vekt på at man ikke skulle kaste bort penger man hadde slitt for. Dette var en synd, og sløseri kunne være et tegn på at du var dømt til evig fortapelse. Mens i dag, for de av oss som underkaster seg fritidsetikkens regime, er det nærmest for en synd å regne dersom du sløser bort påskeferien med å ligge på latsiden.
De norske monarkers valgspråk har siden unionsoppløsningen i 1905 vært Alt for Norge. Men den dagen Haakon Magnus skal overta tronen, burde han kanskje lanserer et valgspråk for vår tid. Han kan selvfølgelig da gå for Lediggang er fandens hodepute. Dette ville føye seg inn i en tradisjon med religiøse henvisninger i valgspråk. Men for det moderne kongehuset passer nok den sekulære versjonen «Ut på tur, aldri sur» langt bedre. For hva er vel denne velbrukte klisjeen annet enn en språklig manifestasjon av den fritidsetikken som rir vår kultur i dag.
Bare sånn for ordens skyld bør det her nevnes at også katolikkene legger vekt på innsatsvilje: Latskap var en av kardinalsyndene. Men de første ordtakene man lærer seg dersom man bosetter seg i Italia eller Spania i dag, er «dolce far niente» og «mañana», som best kan oversettes til «lediggangens gleder» og «vi tar det i morgen». Dette kan tyde på at man har et litt mer avslappet forhold til fritiden enn vi har her hos oss, i den grad man kan tillate seg å avsi en dom over et folk og dets vaner basert på ordtak.
Du skal få din lønn på toppen av bakken. Et skikkelig glipptak sender faren ned i knestående til rungende latter fra ungene. Han tar av seg skiene, leverer et par gloser på italiensk, og går på bena opp bakken. Det ser ut til at han virkelig får satt sin psykiske yteevne på prøve her i den telemarkske fjellheimen. Journalisten i meg har lyst til å stikke en mikrofon opp i ansiktet på ham og stille et klassisk sportsreporterspørsmål: Hva føler du nå? Hvilke opplevelser har du på det indre plan?
For det er jo ikke slik, at vi som sliter oss opp motbakker på bakglatte ski, gjør dette kun for å oppfylle en etos som sier at vi burde bruke fritiden vår på fysisk aktivitet ute i naturen. Vi gjør det heller ikke for likes på Instagram. Vi gjør det fordi vi faktisk opplever det som genuint verdifullt på flere nivåer. Lovnaden om frelse som lyder «du skal få din lønn i himmelen», kan under skituren omskrives til «du skal få din belønning på toppen av bakken».
Noen minutters fiskebeingange senere er stigningen tilbakelagt, og vi stopper opp for å nyte utsikten. De snøkledte toppene som markerer den østlige inngangsporten mot Hardangervidda er omringet av en glorie her de ligger og soler seg under den knallblå himmelen. Den skarpe fjelluften jager den stillestående bytåken ut av lungene. De friske vindkastene velter veggene i hverdagens tankelabyrinter over ende og gir et sjelelig gjennomtrekk. Her er vi 1000 m.o.h. – tusen meter over hverdagen.
Eller som dikteren og presten Kristoffer Janson skrev det i 1867:
Hu hei! Kor er det vel friskt og lett
uppå fjellet!
Her leikar vinden i kaate sprett
uppå fjellet!
Dit auge flyg over nut og tind,
det er som flyg det i himlen inn
uppå fjellet!
Kilder: forskning.no, dagbladet.no