Fortellerens død. I første halvdel av 1900-tallet skrev den tyske filosofen og litteraturkritikeren Walter Benjamin et essay som han kalte «Fortelleren». Her uttrykte Benjamin sin bekymring for at fortellerkunsten var i ferd med å gå tapt. Grunnen til dette er at han assosierte fortellerkunst med nærvær og muntlig presentasjon, og han lengtet tilbake til den gode gamle tiden da fortellerne fantes blant folk flest og man til stadighet kunne få høre en god historie fra mannen i gata. Sånn er det ikke lenger, mente Benjamin, og påstår at forlegenheten stadig oftere bredte seg rundt bordet når noen ytret ønske om å få høre en historie. Det er som en umistelig evne tas fra oss, konkluderte han – evnen til å utveksle erfaringer.
Benjamin, som tok sitt eget liv året etter utbruddet av andre verdenskrig, pekte på første verdenskrig som fortellingens endelige død. Her kom nemlig unge menn hjem fra skyttergravene uten at de evnet å sette ord på opplevelsene sine. Ingen tok opp erfaringene deres og gjorde dem om til ord. Det meste som kom av fortellinger, var statistikk og empirisk informasjon om økonomi og mekanikk.
Og i en slik tradisjon skylles mennesket ut med badevannet.
Bestemødrenes fortellinger. Nå hadde ikke Benjamin helt rett i sine påstander, for første verdenskrig avstedkom vitterlig både diktene til Wilfred Owen og T. S. Eliots «Det golde land» (1922). Men det Benjamin sørget over, var kanskje først og fremst den muntlige fortellertradisjonen som lenge hadde lidd en sakte død.
Faktisk finner vi en sørgende holdning allerede i skriftene til Platon. I dialogen «Faidros» (370 f. Kr.) sier nemlig Platon at talen er bedre enn skriften, og understreker at den levende samtalen med en kunnskapsrik partner alltid er å foretrekke foran det skrevne ord, som kun vil utgjøre en blek kopi.
Et annet sted hvor den muntlige tradisjonen ofte trekkes frem, er eventyrsjangeren. I et essay fra 1931 skrev den tsjekkiske forfatteren Karel Capek at «et ekte eventyr har ikke sitt opphav i nedtegnelsene til en folklorist, men i en bestemor som har fortalt historien til barnebarna sine». Og i eventyrsamlingen «Fiabe» (1956) legger også den italienske forfatteren Italo Calvino vekt på at fortellingene han hadde satt sammen, kom fra muntlige kilder.
De var holdt i live gjennom flere generasjoner kvinner, som alle passet på å levere dem videre.
Også eventyr gikk imidlertid på et tidspunkt over fra muntlige overleveringer til skriftlige tekster. Og samtidig fant også en annen viktig endring sted. De som tok over fortellerrollen fra gamle koner og bestemødre var menn, og
de kom i form av brødrene Grimm, Charles Perrault, Giambattista Basile, H.C. Andersen og Asbjørnsen & Moe. For mens kvinner gjerne kunne berette historiene sine til dem som ville høre på i den private sfære, var det slik at når de skulle tas ut i det offentlige rom, måtte mennene oftest ta over.
Mens kvinner gjerne kunne berette historiene sine til dem som ville høre på i den private sfære, var det slik at når de skulle tas ut i det offentlige rom, måtte mennene oftest ta over.
Kvinner var, som Platon forklarte i «Gorgias» (380 f.Kr.), først og fremst representanter for mythos graios, som på engelsk kan oversettes som «old wives’ tale», eller «skrøne», og nettopp ble fortalt av kvinner for å forlyste eller eventuelt skremme barn.
I Walter Benjamins sørgetekst for fortellingen er også kvinner usynlige. Alle fortellerne Benjamin nevner, er menn, alle leserne er menn, alle menneskene er menn, og alt som finnes i universet er på en eller annen måte maskulint. Dette til tross for at han snakker om nettopp de muntlige fortellertradisjonene som kvinner på så mange vis representerte.
Ingen kvinner. Noe sted.
Helt til vi nærmer oss slutten. Da nevner han nemlig Mnemosyne.
Mnemosyne betyr «minne, hukommelse» og var personifiseringen av hukommelse i gresk mytologi. Det var hun som skapte språket og ordene, og det var hun som representerte minnet som var påkrevd før alfabetet og skriftspråket var innført, og som var nødvendig for å bevare og gjengi historier og fortellinger. Det var hun som la grunnlaget for det nettet som alle historier til slutt danner med hverandre. På samme måte som Scheherazade, som gjennom sitt vesen knyttet fortellingene sammen gjennom tusen og én natt.
Men Mnemosyne er ikke kvinne. Hun er en gudinne. Og hun driver ikke med mythos graios.
Upålitelig forteller. Nå er det jo ikke sånn at tapet av en levende muntlig tradisjon har ført til at fortellingen som sådan har forsvunnet. Fortellerteknikken er heller ikke gått tapt, selv om den sannsynligvis ikke er så rik som i middelalderen eller tidlig 1800-tall. Det som imidlertid på mystisk vis ser ut til å ha blitt stående, er et grunnleggende syn på at den som aller helst bør fortelle noe i det offentlige rom – muntlig eller skriftlig – er en mann.
Det som imidlertid på mystisk vis ser ut til å ha blitt stående, er et grunnleggende syn på at den som aller helst bør fortelle noe i det offentlige rom – muntlig eller skriftlig – er en mann.
Og da kanskje aller helst en hvit, heteroseksuell og middelaldrende mann, delvis fordi alle da har en tendens til å lytte og delvis fordi dette er en figur vi alle er blitt opplært til å identifisere oss med, uavhengig av kjønn, alder, rase og kulturell bakgrunn. Det er denne typen forteller vi i størst grad kan stole på til å formidle et syn på verden som er balansert, objektivt og sant.
Indikasjoner på dette kan man for eksempel se i mottagelsen av Karl Ove Knausgårds «Min kamp» (2009-2011). Som Siri Hustvedt påpeker i essaysamlingen «Kvinne som ser på menn som ser på kvinner» (2017), er denne blitt mottatt som en nøyaktig beskrivelse og fremstilling av menneskets tilstand i den postmoderne virkeligheten, til tross for at hovedpersonen i store deler av boken gjør typisk «kvinnearbeid» som å handle inn mat, passe barn, gjøre husarbeid og grine. Hvis «Min kamp» var blitt skrevet av en kvinne, spekulerer Hustvedt, ville bøkene med stor sannsynlighet blitt kategorisert som «kvinnelitteratur».
Hvis «Min kamp» var blitt skrevet av en kvinne, spekulerer Hustvedt, ville bøkene med stor sannsynlighet blitt kategorisert som «kvinnelitteratur».
For fortellinger fortalt av kvinner er bare ikke fullt så allmenngyldige. Eller sanne.
Interessant nok er denne ambivalensen til kvinnelige fortellere også å finne i litteraturen selv. Et aktuelt eksempel er den såkalte «upålitelige fortelleren» som er blitt en favoritt i krimlitteraturen og kan gjenfinnes i bestselgere som Paula Hawkins’ «Piken på toget» (2015), SJ Watsons «Før jeg sovner» (2012) og Gillian Flynns «Åpne sår» (2012). De kvinnelige fortellerne i disse bøkene sliter alle med traumer eller andre psykiske utfordringer som gjør at de har et svært sårbart og ustabilt forhold til virkeligheten.
Dermed drives fortellingen delvis frem av leserens innsikt i at vi slett ikke kan stole på dem, og av tilhørende forsøk på å prøve å lese mellom linjene for å finne frem til sannheten. Slike grep er interessante og spennende litterære virkemidler, men de spiller i stor grad også på nettopp fordommen om at kvinner driver med mythos graios eller at de – på grunn av vandrende livmor eller andre mens-relaterte biologiske årsaker – er rammet av hysteri eller melankoli.
No competition. Kulturen er full av eksempler på at mannens fortelling står i høyere aktelse enn kvinnens. Her kan vi nok en gang stikke innom Siri Hustvedts essaysamling, hvor hun forteller om da hun intervjuet Knausgård og spurte hvorfor han bare nevner én kvinnelig forfatter blant de mange litterære referansene i «Min kamp». Svaret var «no competition», som også ble tittelen på Hustvedts essay.
Knausgård selv hevder at svaret viste til at det slett ikke er noen konkurranse mellom kvinner og menn. Men faktum er at han i løpet av tusenvis av sider bare kom på én eneste kvinne som han ønsket å nevne.
Vi kan også gå til litterære priser, som jevnt over i mye større grad går til menn enn kvinner. I en artikkel i The Guardian for noen år siden kom man frem til at for å vinne Man Booker-prisen, burde man helst være en 48,8 år gammel hvit mann som hadde skrevet en bok som handlet om døden og var på rundt 374 sider.
Vi kan også ta en titt på humorprisen som nylig ble utdelt i Oslo, der ikke en eneste kvinne ble funnet verdig som vinner (noe som forøvrig kun fikk oppmerksomhet fordi Sigrid Bonde Tusvik gikk i protest og skrev en sint – og god – kronikk).
Og vi kan se på hvor mange kvinner som trengtes for å sette en stopper for serieovergrepene til mektige menn som filmprodusent Harvey Weinstein og frokost-TV-anker Charlie Rose. Det var nemlig ikke nok med fortellingene til én, to eller tre kvinner. Det måtte flere til. Mange, mange flere. Og de måtte fortelle og fortelle igjen – over mange, mange år.
Vi som ikke er gudinner, forteller noen ganger skrøner. Ikke fordi vi er kvinner eller menn, men fordi vi er fortellere. Som i aller høyeste grad overleverer erfaringer. Som i aller høyeste grad overleverer sannhet.
For alle.