Utgave 2 / februar 2019.

Flere lovende prosjekter i den såkalte cleantech-sektoren har så smått begynt å knekke koden for å få til karbonfangst og -lagring. CO2 utvunnet direkte fra atmosfæren brukes til blant annet økt plantevekst og produksjon av syntetisk drivstoff. Ingen aktør er i nærheten av å løse klimaproblemet alene, men flere trekker i riktig retning.

En stats avgjørende infrastruktur kan ødelegges av nettangrep fra en fiendtlig stat, men når kan dette regnes som en krigshandling som utløser gjengjeldelse? Verden trenger en internasjonalt anerkjent definisjon på hva som er å anse som en krigshandling når det gjelder cyberkrigføring – en digital Genèvekonvensjon.

Boy Scouts of Amerika har fjernet ordet Boy fra navnet og ønsker å tiltrekke seg jenter til den tradisjonstunge organisasjonen. Det får jentespeiderne til å rase, fordi de mener guttespeiderne dermed går dem i næringen. Samtidig ruller homodebatten innad i den amerikanske speiderbevegelsen.

Har vi glemt hvordan man forteller en historie? Fortellerkunsten er død, påsto filosofen Walter Benjamin etter første verdenskrig, og samme bekymring ble uttrykket allerede av Platon. I vår moderne tid slipper noen stemmer lettere til enn andre, og den muntlige fortellingen har ikke lenger like høy status. Har Benjamin fått rett?

Ingen vet med sikkerhet hvor mange fly som har styrtet i havet. Bildene av dem er vakre, men vitner om tragedie. De skulle hatt luft under vingene. I stedet ligger de langt nede i dypet og er turistmagneter, tikkende miljøbomber eller lekeplass for skilpadder og havfruer.

I Aftenposten Innsikt i februar kan du dessuten lese om Madagaskars avhengighet av forurensende trekull, hvor lenge dyrene lever før vi spiser dem, fotball i fascismens tjeneste, oppdagere på film – og mye mer.

 

Bestill abonnement her.

 

Mange bekker små.

Å tro at alle nye  cleantech-aktører er miljøets gode hjelpere drevet av idealisme og en drøm om å redde verden, ville være i overkant naivt. Vi snakker tross alt om klimaprofitører – i hvert fall var det hva Erna Solberg kalte dem i en kronikk før klimatoppmøtet i Katowice i desember.

Er det i så fall noe galt i det, å være en klimaprofitør? At ordet profitør klinger litt uggent, er nok mest fordi vi stort sett har hørt det brukt i kombinasjon med ‘krig’. Men ordbokens definisjon av ’profitør’ bidrar heller ikke til å kaste særlig glans over ordet: ’person som skaffer seg uberettiget profitt’.

Om statsministeren var ukjent med ordets egentlige betydning, eller om hun brukte det retorisk, så understreker det uansett hennes presise analyse: Bare dersom noe er markedsmessig interessant, kan vi ha håp om handling. Solberg skyver i det hele tatt markedet foran seg som klimaets eneste redning: «Vi trenger flest mulig klimaprofitører», konkluderer hun. De må løse klimautfordringene på «en lønnsom måte», for bare da vil grønne investeringer være av interesse.

Og dersom klimaet får være med å le på vei til banken, så er kanskje heller ikke profitten uberettiget, selv om altså ordbokdefinisjonen forsøker å fortelle oss noe annet.

Det er med andre ord lite nytt under den stadig varmere solen. Den grønne oppvåkningen er riktignok drevet frem gjennom flere tiår av reelt bekymrede idealister. Men nå er det ny teknologi, kloke hoder og risikovillig kapital – et gjensidig avhengig trekløver – som er blitt klodens mer håndfaste håp for å stagge CO2-utslipp og finne ny, bærekraftig bruk av avfall.

Dét er gledelig, men krever også en mer våken offentlighet. For blant alt stort og smått av nye klimaprosjekter, er det ikke grønt alt som glimrer. Næringslivsaktører både med og uten grønne prosjekter står dessuten i kø for å utnytte den nye miljø- og klimabevisste offentligheten til grønnvasking av egen drift og til å snakke opp mer eller mindre betydelige justeringer av retning og strategier.

Og dermed blir «det grønne språket» misbrukt og uthult. Tilsiktede ulne og uangripelige formuleringer passerer over hodet på oss i stort tempo og tærer på vår oppmerksomhet for – og tillit til – de virkelig store gjennombruddene når de faktisk foreligger.

For et par år siden kjørte Statoil en reklamekampanje for å fremsnakke sin grønne forskning på reduserte utslipp. Men den grønne andelen av olje-gigantens forskningspott er foreløpig relativt minimal (25 prosent innen 2020). Også fremover vil olje- og gassutvinning være Equinors hovedanliggende. På en havmiljøkonferanse i fjor høst nøyde da heller ikke konferansieren, BBC Hard Talk-journalisten Stephen Sacker, seg med Equinors begrunnelse for at navneendringen fra Statoil speilet selskapets endrede strategier, og repliserte – til smårå latter fra salen full av «likesinnede» næringslivsaktører: «Noen vil kanskje heller si at det handler om image-bygging og grønnvasking?».

Langt verre i sin tid var likevel en PR-kampanje i 1989 som bidro til nettopp dette uttrykket, «grønnvasking». Kjemikaliegiganten DuPont annonserte sine nye oljetankere i en reklamefilm der tankskipene var omgitt av hoppende delfiner og klappende seler, akkompagnert av Beethovens «Ode til gleden» og parolen «Better things for better living».

Mens Det internasjonale energibyrået anslår at vi i 2050 må fange og lagre 6 milliarder tonn CO2 hvert år om det skal monne, har Equinor, som skal være verdensledende på karbonfangst og -lagring, totalt gjennom 20 år fanget «bare» 23 millioner tonn. Vi må likevel sette vår lit til de store aktørene fremover, rett og slett fordi få andre kan få det til å monne.

Men mange bekker små kan også monne. Av dem vil noen, kanskje mange, være grønne luftslott som for en stund klarer å sjarmere både investorer, politikere og publikum. Så er spørsmålet hvor mange av de gode ideene som vil lykkes, og hvor gode de er når alt kommer til alt. Én norsk cleantech-aktør vil plukke plast fra havet, resirkulere den til diesel, og med det forurense mindre og minske plastsøppel. So far so good. Men den resirkulerte dieselen vil fortsatt bidra til nye CO2-utslipp og er avhengig av en forurensende råvare i tilvirkningen.

Så Ernas problemstilling kan også sees på denne måten:

Ingen som ikke tenker bærekraft, vil overleve.

Tine Skarland, redaktør