Bevisst adferd? Når en sjimpanse plutselig reiser seg opp og går målrettet av sted, følger gjerne resten av flokken etter. Denne adferden kan nemlig vise at sjimpansen har fått ferten av et deilig måltid, noe resten av flokken nødig vil gå glipp av. Også sjimpanser av lavere rang kan lede flokken i slike ekspedisjoner. Den unge sjimpansen Figan visste å utnytte dette. En rolig dag i et frodig regnskogsområde nordvest i Tanzania forsyner sjimpanseflokken seg grådig av en haug med deilige bananer. Figan er blitt avspist med kun et par bananer og er tydelig misfornøyd med dette. Plutselig reiser han seg opp og spaserer inn i jungelen. Flokken skynder seg etter på rad og rekke. Ti minutter senere kommer Figan tilbake helt alene – han har lurt seg unna resten av gruppen og kan nå i ro og mak forsyne seg av bananhaugen.

Denne situasjonen ble observert og nedtegnet på 1960-tallet av en ung feltarbeider ved navn Jane Goodall. Hennes store barndomsdrøm var å reise til Afrika og leve med ville sjimpanser. Som ufaglært 26-åring fikk hun utrolig nok muligheten til å dra til Tanzania som feltarbeider for å studere nettopp denne arten. Goodall kom etter hvert svært tett innpå sjimpansene hun studerte. Hun observerte ved flere anledninger Figans triks med å villede flokken inn i skogen og vekk fra matkilden. Goodall tolket Figans adferd som bevisst og planlagt. Dette sto i strid med synet datidens forskere hadde på dyr.

Den subjektive objektiviteten. Hovedparten av 1900-tallet var preget av overdreven skepsis og tilbakeholdenhet med å tilskrive dyr intelligente evner. Å tillegge dyr intensjoner, motivasjoner og følelser ble ansett som naivt og useriøst. Skepsisen til forskerne var i stor grad en reaksjon på arbeidet til den kjente østerrikske psykoanalytikeren Sigmund Freud og hans kolleger. De var opptatt av menneskets bevissthet, som de forsøkte å studere ved hjelp av metoden introspeksjon, det vil si gjennom individers egenrapportering av indre opplevelser. Mange var skeptiske til denne tilnærmingen, og en ny psykologisk retning kalt behaviorisme oppsto som en motreaksjon.

Behavioristene var overbevist om at observerbar adferd var den eneste objektive metoden for å studere mennesker og dyr. Det ble sett på som uvitenskapelig å forsøke å tolke hvilke psykologiske prosesser som lå bak adferden. Dermed ble det lett å avskrive selv kompleks adferd hos dyr som tilfeldigheter eller enkle, lærte adferdssekvenser.

En mulig forklaring på Figans adferd er at det har oppstått en ubevisst kobling hos ham mellom det å stikke av fra flokken og å få tilgang på bananer. Det kan ha fungert ved en tilfeldighet tidligere, og han gjentar så kun en adferd som har lønnet seg uten å ha noen bevisst plan bak dette.

Dyreforskningen sier kanskje mest om oss selv.

Måten vi har forsket på dyr kan sies å være ganske avslørende for vår egen art. Dette gjelder både hva vi har studert, hvordan vi undersøkte disse evnene og vår tolkning av resultatene. Den kjente nederlandske primatologen Frans de Waal har skrevet flere bøker om dette. På tross av at de Waal mener at mye har skjedd de siste tiårene, er mange av dagens forskere fremdeles svært tilbakeholdne med å tillegge dyr mer avanserte evner og egenskaper.

I dyreforskningen har mye av fokuset vært på egenskaper som mennesker selv har. 

I dyreforskningen har mye av fokuset vært på egenskaper som mennesker selv har. Man har for eksempel vært svært interessert i å finne ut hvorvidt sjimpanser kan lære seg å snakke. Egenskaper vi kan relatere direkte til oss selv og helst komme best ut av, får mest oppmerksomhet. Egenskaper som i hovedsak er forbeholdt dyr, som flaggermusens evne til ekkolokalisering, vekker mindre engasjement og interesse.

Når man har bestemt seg for hvilken evne eller egenskap man ønsker å undersøke, utformes det gjerne en test. Det er viktig at denne er rettferdig. Dette innebærer at man evner å sette seg inn i dyrets egenskaper, samt dets interesse og motivasjon for å forsøke å løse oppgaven.

Forskerne har ofte mislykkes i dette, og i en rekke tilfeller har man konkludert med at dyr ikke har ferdigheter som de senere har vist seg å ha. Det viktige eksperimentalpsykologiske prinsippet «fravær av bevis er ikke det samme som bevis på fravær» synes i stor grad å ha blitt glemt av dyreforskerne.

Undervurdert elefant. Et av dyrene man har undervurdert, er elefanten. Flere studier har undersøkt elefanters evne til å benytte seg av gjenstander. I en studie plasserte forskerne mat utenfor buret til elefantene og tilbød dem en lang pinne for å se om de ville bruke denne til å få tak i maten. Det gjorde ikke elefantene, og forskerne konkluderte dermed med at elefanter ikke besitter evnen til redskapsbruk.

Men det vitenskapsmennene ikke tok i betraktning, er at elefanter bruker snabelen sin til å få tak i, lukte og kjenne på mat og andre objekter. Hvis en elefant løfter opp en pinne, vil denne både blokkere luktesansen og følesansen. Det vil da være nærmest umulig å lokalisere en matkilde. I ettertid har forskere funnet ut at elefanten er i god stand til å bruke gjenstander for å få tak i mat. Hvis man henger mat høyt oppe i buret, kan de blant annet dytte en eske bort, for så å stå på denne og få tak i maten.

Et annet eksempel som illustrerer undervurderingen av dyrs evner, omhandler sjimpansers evne til ansiktsgjenkjenning. Før trodde man at mennesker var suverene på dette området siden apene gjorde det svært dårlig på slike tester.

Problemet var at man hadde gitt apene samme test som mennesker – altså bilder av menneskeansikter – noe apene selvfølgelig presterte svakt på. Når man endelig innså at man burde teste sjimpansenes evne til å gjenkjenne ansikter fra sin egen art, viste det seg at de er svært gode på dette – faktisk like gode som oss mennesker. Listen over lignende eksempler der vitenskapsmenn har undervurdert dyrs egenskaper, er lang.

Fortsatt forskerskepsis. Når det kommer til tolkning av resultater i dyreforsøk, ser man fortsatt en tilbakeholdenhet hos mange forskere. Det pågår i dag blant annet en livlig debatt om hvorvidt dyr evner å planlegge frem i tid. En annen omstridt evne er «theory of mind», altså den grunnleggende evnen til å forstå egne og andres sinnstilstander. En vanlig måte å studere «theory of mind» på, er å undersøke forsøksdeltagerens forståelse av at andre kan ha annen kunnskap enn den de selv besitter.

I eksempelet med Figan er det vanskelig å forstå at denne adferden ikke nettopp viser både planlegging og «theory of mind». Adferden hans med å villede flokken inn i jungelen gir ingen mening med mindre han planla å lure seg tilbake igjen. Han må også ha forstått at resten av flokken ikke gjennomskuet ham, altså at han visste noe de andre ikke visste.

Til tross for en rekke lignende episoder beskrevet hos både sjimpanser og andre dyre­arter, er det mange forskere som fortsatt mener at «theory of mind» og planlegging er unikt for mennesker.

Definisjonene endres for å passe mennesket. I de tilfellene man har klart å konstruere tester som faktisk lar seg løse av dyrene, oppstår det ifølge Frans de Waal et nytt, fascinerende fenomen. Gang på gang ser vi at forskerne rett og slett endrer definisjonen til den aktuelle evnen slik at den igjen kun gjelder for mennesket. Dette har skjedd med blant annet definisjonene på språk, imitasjon og redskapsbruk. Observasjonene til Jane Goodall førte til at man til og med måtte forlate den gjeldende definisjonen på hva det vil si å være et menneske.

I oktober 1960 har Jane Goodall arbeidet i det store skogområdet nordvest i Tanzania i flere måneder, og det begynner å bli lite penger igjen av forskningsmidlene. Hun forstår at hun må komme med noen betydelige oppdagelser dersom oppholdet skal bli forlenget. Barndomsdrømmen holder på å glippe fra henne.

Én dag er Goodall spesielt sliten og irritert etter å ha trasket opp og ned tre forskjellige daler i jungelen uten å ha sett snurten av en eneste sjimpanse. Hun bestemmer seg for å gå opp til et utkikkspunkt hun har hatt hell med tidligere.

Plutselig ser hun en mørk skikkelse bevege seg i det lange gresset et stykke unna. Det er sjimpansen David Greybeard, som har fått sitt navn grunnet hans karakteristiske, sølvgrå skjegg. Nå sitter han på huk ved siden av et termittrede. Goodall skynder seg å stille inn kikkerten. David stikker et langt gresstrå ned i et hull og lar det være der i noen sekunder før han trekker det ut igjen og putter det i munnen.

Dette gjentar han flere ganger. Da han har gjort seg ferdig, går Goodall bort til stedet for å undersøke det. Hun plukker opp et av stråene til David Greybeard og stikker det inn i et hull.

Da hun trekker det ut igjen, får hun med seg flere termitter.

Senere observerer hun flere sjimpanser på dette stedet renske strå som de kan bruke til å fange opp termitter. De ville sjimpansene viste dermed at de ikke bare kunne bruke verktøy, men også et tidlig stadium av å lage verktøy.

På 1960-tallet definerte man mennesker som de eneste med evne til redskapsbruk. Takket være Goodalls observasjoner, så feltet seg nødt til å finne en ny definisjon på hva det vil si å være et menneske – hvis ikke måtte man inkludere sjimpanser i dette begrepet.

Jane Goodalls utrettelige arbeid og nyskapende observasjoner bar frukter. Kort tid etterpå fikk hun beskjed om at hun var blitt bevilget penger til et nytt år i Gombe. Hun ble der i flere tiår før hun motvillig forlot forskningsbasen sin for å reise verden rundt og samle inn penger samt øke folks bevissthet rundt de svekkede forholdene til ville sjimpanser. Det gjør hun fremdeles. Hun er i dag 84 år gammel og regnes som verdens fremste ekspert på sjimpanser. Hennes liv og reise portretteres i den nylig utgitte filmen «Jane».

Hvorfor fortsatt skepsis? Ifølge Frans de Waal føler vi oss truet av andre primater. Det er ikke så farlig at dyr som ikke ligner oss, gjør det bedre i oppgaver som virker irrelevante for våre liv. Men at en ape skal gjøre det bedre enn oss, blir skummelt. For å kunne opprettholde vår opplevelse av å være smarte og suverene, kan vi ikke bli for like apene. Vår redsel for å være «kun et dyr», og for at livet ikke har noen større mening, er gjennomgående i menneskets historie. Det har vært viktig for oss å sette oss i en særstilling overfor dyrene. Dette kommer spesielt klart frem i religionen. I den jødisk-kristne skapelsesberetningen er det tydelig at mennesket skal rå over dyrene. Som det står i kapittel ett i Første Mosebok:

Gud sa: «La oss lage mennesker i vårt bilde, så de ligner oss! De skal råde over fiskene i havet og fuglene under himmelen, over feet og alle ville dyr og alt krypet som det kryr av på jorden.»

Videre er banebrytende vitenskapelige teorier som at mennesker er et produkt av evolusjonen, blitt møtt med massiv motstand fra kirken.

Frans de Waal mener at det er unaturlig å skille så kategorisk mellom vår egen art og andre dyr. Han er opptatt av å få frem at menneskenes egenskaper ikke har oppstått fra ingenting. De er en del av en større utvikling, og menneskenes intelligens og følelsesliv er variasjoner av det vi ser hos andre dyr.

Frans de Waal beskriver et gjentagende mønster der man først finner ut at sjimpanser har en viss menneskelig egenskap, og ca. ti år senere finner vi den samme egenskapen hos en rekke andre dyr som delfiner, kråker og elefanter. Skillet mellom mennesket og andre dyr blir stadig mindre.

Man har sett en tydelig endring i forskernes holdninger til dyrs evner og egenskaper de siste tiårene. Dersom vi skal ta innover oss at dyr har store kognitive og emosjonelle likheter med oss selv, vil det være vanskelig å berettige vår til tider nådeløse behandling av dyr.

Faktorer som redsel, uvitenhet og egeninteresser kan stå bak den stadige skepsisen mot andre dyrs evner.