Angsten for virkeligheten.
Da kystaksjonen «Fjordtoktet» i august arrangerte en paneldebatt med tittelen «Derfor må all fiskeoppdrett inn i lukkede, tette anlegg», glimret de inviterte representanter fra både oppdrettsnæring og regjeringspartier med sitt fravær. Når de to aktørene med makt til å gjøre endringer ved dagens oppdrettsregime er rørende enige om å prioritere volum over miljø, er det kanskje ikke så overraskende.
Strategien ser ut til å være å gi minst mulig oppmerksomhet til initiativ og kunnskap om forsvarlig lukket drift i sjø eller på land, som vil løse problemene i sårbare fjorder. Regjeringen peker ivrig på at de har gjort det vederlagsfritt å etablere landbaserte anlegg – som om man for noen annen næring hadde avkrevd en statlig avgift for å produsere mat i egne lokaler på land – og gjør det samtidig tydelig at skrytelisten er kort.
De etablerte oppdretterne ser på sin side ut til å lide av kunnskaps-vegring. Kanskje er det slik at når man ler hele den korte veien til banken, glemmer man å se seg til siden. Men der står de nye aktørene med klokkertro på fullskala produksjon av laks på land – og de får investorene med seg. De presenteres for overbevisende argumenter om fisk som vokser fortere, mindre fôrbruk, bedret biosikkerhet, ingen kjemikaliebruk, null rømming og inntektsgenererende utnyttelse av avfallet – alt sårt tiltrengte bidrag til industriens loslitte omdømme.
At landbaserte anlegg heller ikke påvirkes av restriksjoner og konflikter rundt utstedelse av nye sjøbaserte konsesjoner, appellerer antageligvis også til kapitalen. I 2018 er man miljøbevisst fordi det er god business.
Gründerne bak produksjon av atlantisk laks i landbaserte anlegg ser store besparelser ved å produsere nærmere markedet og overflødiggjøre miljøfiendtlig flyfrakt. Norske Johan Andreassen leder foreløpig ambisjonsracet med sine planer om å dekke en tiendedel av USAs laksehunger innen 2027 – direkte fra tropiske Miami. Her hjemme kommer det landanlegg på så ulike steder som Fredrikstad, Sunnfjord og Rjukan.
Danmark har vært i front som teknologileverandør til lukkede anlegg i mange år allerede og blant annet bistått Kina og Sør-Afrika. Japan har fått et landanlegg for laks i et fjellområde utenfor Tokyo. Polen er nå stolt produsent av slakteklar laks i innlandet ved hjelp av geotermisk saltholdig vann. At Sveits er uten egen kystlinje har ikke hindret det lille landet i å starte produksjon av økologisk laks – i en alpelandsby. Når det tar ti dager for en norsk eller skotsk laks å lande på et restaurant- eller middagsbord i Sveits, har selskapet Swiss Lachs fått rett i sin tro på betalingsvillighet for kortreist og ferskt. Stadig mer kresne og kunnskapsrike europeiske forbrukere viser nå vilje til å betale mer for fisken dersom den kan knyttes opp mot miljø.
Som en industri i startgropen som utfordrer status quo i Norges tredje største eksportnæring der det er gått inflasjon i mantraet om norskekystens «komparative fortrinn», vet de nye landbaserte aktørene å te seg høflig. Derfor går de sjelden lenger enn å kalle dette et supplement til tradisjonelt oppdrett. Lukket teknologi har dessuten selvsagt støtt på utfordringer underveis, slik man gjorde det i startfasen av tradisjonelt oppdrett.
Men når veksten nå stagnerer i overbelastede norske fjorder, får det lukkede systemer som stenger lus og sykdommer ute, til å fremstå som en mulighet det blir stadig vanskeligere å avvise – og business as usual som en pussig forretningsmodell. Ny teknologi kjenner dessuten ingen landegrenser.
Merkevaren norsk laks skal få slite med å ivareta sin høye aktelse i markedet dersom man ikke tar miljøutfordringene på alvor. Historien om den rene, friske laksen ble forsøkt utnyttet av Lerøy da de lanserte sin sporbare «Gladlaks» for et par år siden. Produktet forsvant like fort som det ble lansert. Ved å peke stolt på ett grønnvasket produkt, minnet man forbrukerne mest om hvor dårlig det sto til med resten av porteføljen.
Historien om glad laks er et stykke unna. Det blir vi stadig fortalt, som i juli, da en artikkel i den tyske storavisen Die Zeit omtalte oppdrettslaks som «den farligste fisken i verden» med følgende ingress: «Drap på bønder i Brasil, eksplosjonsfare på skip, gift i maten – alt dette gjør noe med vår appetitt på laks ... »
Dagens etablerte oppdrettsaktører ser ut til å tro at de kan hoppe på toget først når det begynner å brenne under føttene på dem.
Spørsmålet er om de har seget for langt ned i fiskeslammet til å komme seg med det toget.
Tine Skarland, redaktør
Kilder: FJORDTOKTET 2018, UNDERCURRENTNEWS.COM, THE TELEGRAPH, ATLANTIC SALMON FEDERATION, TIME, DIE ZEIT M.FL.
