Praha. De er lette å overse, bronsetavlene foran inngangen til det tsjekkiske radiohuset. «Vi er med dere, vær dere med oss» står det på en av dem. I morgentimene 21. august 1968 lød denne lojalitetsforsikringen fra den viktigste informasjonskilden i Tsjekkoslovakia. Hendelsene utenfor studio sannet radiomannens ord: Der var sovjetiske panservogner i ferd med å forsere brennende barrikader for å innta den anonyme bygningen et par steinkast fra Václav-plassen i sentrum av Praha.

De 17 navnene på den andre bronsetavlen er til minne om de ubevæpnede demonstrantene som forsvarte radiohuset, og som sammen med 91 andre, i hovedsak unge mennesker, ble skutt og drept under den Sovjetledede invasjonen i Tsjekkoslovakia i august for 50 år siden. Denne bygningen er et av de fremste symbolene i den tsjekkiske hovedstaden på de dramatiske hendelsene som avsluttet et enestående politisk eksperiment, Praha-våren.

Frøene sås. Reformprosjektet, som startet 5. januar 1968, da Alexander Dubček ble valgt til partisekretær og statssjef i Tsjekkoslovakia, og som endte med Warszawapaktens invasjon i august samme år, hadde en forhistorie som begynte på et slott nord for hovedstaden i mai 1963. Tema på den såkalte Liblice-konferansen var Franz Kafka, og det overraskende utfallet var at Prahas store sønn ble ideologisk rehabilitert. Kafkas litteratur var på dette tidspunktet riktignok ikke uttrykkelig forbudt i Østblokken, men avvist som et «forfallent produkt av borgerlig dekadanse». De intense diskusjonene som ble ført på slottet, resulterte i at den internasjonale (marxistisk pregede) konferansen stadfestet forfatterskapets uomtvistelige verdier.

Da den ideologiske fordømmelsen av Kafka ble opphevet, var det som om det partipolitiske korsettet rundt kulturlivet ellers også løsnet: Den tsjekkiske bølgen fosset over kinosalene, litteraturen blomstret, og de «gylne sekstiårene» skulle komme til å stå i stadig klarere motstrid til de dogmatiske forestillingene om kultur og samfunn som fortsatt rådet i store deler av partiapparatet.

Da den ideologiske fordømmelsen av Kafka ble opphevet, var det som om det partipolitiske korsettet rundt kulturlivet ellers også løsnet.

«Æraen fra 1963 til 1967 er litt eufemistisk blitt kalt 'forvåren'», sier Jan Mervart. Historikeren ved Vitenskapsakademiet i Praha fremhever kongressen til den tsjekkoslovakiske forfatterforeningen i juni 1967 som et klimaks i det kronisk irriterte ordskiftet som hadde rådet mellom politikk og kulturelite siden Liblice, en kulturelite som vel å merke i hovedsak selv tilhørte partiet, men ikke følte seg bundet til det de anså som programmatiske feilutviklinger i det. «Forfatterne så på seg selv som nasjonens samvittighet, kallet til å ta initiativ til debatt både i samfunnet og internt i partiet», sier Mervart.

En utstrakt hånd. Mens partipamper og ortodokse ideologer i sentralkomité og diverse utvalg måtte oppleve det som om Kafkas anti-totalitære budskap hadde gått forfatterforeningens medlemmer til hodet, struttet forfatterne og andre offentlige intellektuelle av selvtillit. Særlig Ludvik Vaculík, som på kongressen i hittil uhørte ordelag talte partiet og dets ledere midt imot. Vaculík selv ble umiddelbart ekskludert fra partiet, men andre frittalende stemmer, som Václav Havel og Pavel Kohout, målbar kritikken videre mens dialogklimaet ble stadig dårligere.

Antonín Novotný, den taktløse statssjefen og ortodokse førstesekretæren i kommunistpartiet, var blitt selve symbolet ikke bare på uviljen til dialog, men på en tverr og uforsonlig represjonspolitikk, som kulminerte i slutten av oktober samme år. Et opptog av studenter, som i dobbelt forstand krevet «mer lys», både på det elektrisitetsfattige studenthjemmet sitt og i samfunnet, ble på Novotnýs ordre brutalt slått ned.

Selv Leonid Brezjnev var sjokkert over hvor upopulær Novotný var og hadde en viss forståelse for de tsjekkiske reformtilhengernes mismot. Brezjnev ga indirekte grønt lys for et skifte på toppen i partiet som hittil de facto hadde vært underlagt politbyrået i Moskva. Alexander Dubček, den 46-årige førstesekretæren i den slovakiske partiavdelingen, var kompromisskandidaten som tok Novotnýs plass og snart skulle bli et navn på alles lepper, langt utover Tsjekkoslovakia. Mannen som sto fadder for det dristige reformeksperimentet var ikke i tvil om første skritt: Å hente de intellektuelle inn i den politiske varmen igjen – ved å lytte til dem.

Historiske føringer. Forfattere, filosofer, historikere og andre intellektuelle ble heretter invitert til de forskjellige partiforaene for å diskutere reformene. Sentrale krav fra intelligentsiaen var presse- og forsamlingsfrihet. Det kunne Dubček kvittere ut med det såkalte handlingsprogrammet som fulgte i april – til klare advarsler fra konservative kommunister i inn- og utland. Programmet tilsa også at tidligere forbudte foreninger og partier kunne ta opp igjen arbeidet sitt, stalinismens ofre måtte rehabiliteres, politikkens innflytelse på næringslivet skulle begrenses, de ansattes medbestemmelse i bedriftene økes, og vitenskap og akademia måtte få arbeide fritt. Slovakene skulle dessuten sikres større selvråderett gjennom føderale reformer.

Det dynamiske ordskiftet som fulgte, førte til to ting, fremhever Mervart: «Det kom til en selvrefleksjon internt i hele partisystemet og til en fornyet debatt rundt minnet om Førsterepublikken», sier han.

Under Praha-våren kom den historiske bevisstheten rundt den politiske og økonomiske suksessen fra mellomkrigstiden til å spille en viktig rolle i de offentlige debattene. De intellektuelle understreket at Tsjekkoslovakia hadde en enestående arv innen demokrati sammenlignet med de andre sentral- og østeuropeiske statene. Landet hadde jo i perioden vært en «demokratisk øy» i et ellers fascistisk og autoritært preget Sentral- og Øst-Europa.

De intellektuelle understreket at Tsjekkoslovakia hadde en enestående arv innen demokrati sammenlignet med de andre sentral- og østeuropeiske statene. Landet hadde jo i perioden vært en «demokratisk øy» i et ellers fascistisk og autoritært preget Sentral- og Øst-Europa.

Samtidig hadde man etter krigen gjort mer drastiske erfaringer med den radikale stalinismen enn i mange av de andre østblokklandene. Og siden reformtanken hadde hatt konjunktur også i sovjetledelsen på 1960-tallet, og Polen og Ungarn allerede hadde gjennomført flere reformer, var landets partiledelse klar over at økonomiske og politiske endringer var maktpåliggende: Men partiet ville samtidig ha full kontroll over dem, en kontroll de intellektuelle var fast bestemt på å ha sin del av.

Manifest. I juni 1968 sto Praha-våren i full blomst: Ett år etter rabalderet under forfatterforeningens kongress, så Ludvik Vaculík seg igjen kallet til å gi partiledelsen en leksjon i demokrati. Med manifestet «2000 ord» avanserte han til et av de viktigste symbolene på reformprosessen. Medborgerne, oppfordret han, må ta tak i sin egen situasjon, de må kreve politisk regnskap fra landets ledere og se til at disse holder hva de lover.

Manifestet ble underskrevet av flere hundre personligheter i den tsjekkoslovakiske offentligheten og av rundt 100 000 borgere. Men med pamfletten tøyde Vaculík strikken for langt:

«For deler av partiledelsen var Vaculíks manifest et slag under beltestedet», forteller Jan Mervart. «For dem var teksten et opprop til anarki og det endelige beviset på at Dubček ikke hadde reformprosessen under kontroll.»

Den produktive men skjøre alliansen førstesekretæren hadde lykkes med å smi i januar 1968, da han klarte å vinne intelligentsiaen for partiledelsens handlingsprogram, klarte han nå ikke lenger å stabilisere.

«De intellektuelle hadde hittil hatt en rådgivende funksjon i et politisk partnerskap, men Vaculíks manifest bryter denne symbiosen og gjenoppretter mistilliten», sier historikeren.

Overmot. Vaculík hadde vært naiv i den forstand at han, i likhet med de fleste intellektuelle, trodde at Tsjekkoslovakia kunne bli en modell for de andre sosialistiske statene.

Reformene, håpet han, kunne gjøre landet til et attraktivt utstillingsvindu for en moderne sosialisme.

Men det behøvde man selvfølgelig aksept fra Sovjetunionen for. Siden forestillingen om egne «nasjonale veier» for sosialismen var blitt artikulert allerede under Khrusjtsjov, trodde mange at det faktisk var et visst spillerom. I tillegg var jo sosialismens ideologiske motpol USA internasjonalt diskreditert på grunn av Vietnamkrigen. En sosialisme som var basert på Sentral-Europas egne kulturelle forutsetninger, kunne fungere som modell også for andre land, trodde man.

«Det hele viste seg å være en stor illusjon», sier Jan Mervart og betegner Vaculíks manifest som dråpen som fikk begeret til å flyte over for politbyrået i Moskva. Her handlet det ikke om en demokratisk-eksperimentell sosialisme. «Vaculíks tekst var det endelige beviset på at en kontrarevolusjon nå var på gang.»

Splitt og hersk. «Praha-våren» endte altså brått natt til 21. august 1968, da sovjetiske og andre Warszawapaktstyrker rullet inn i Tsjekkoslovakia. Begrepet som for ettertiden har preget det korte året fra januar til august, er ifølge Jan Mervart misledende på noen punkter, særlig ett:

«I alle større bysentra i Tsjekkoslovakia opplevde man en tilsvarende dynamikk som i hovedstaden», understreker han. «I Brno, Ostrava, Bratislava, Banská Bystrica eller Košice, alle steder så man en enorm mobilisering både blant partifolk og i miljøer utenfor partiet, det være seg blant de tidligere sosialdemokratene, eller i kirkene.»

Men samtidig med at de store byene opplevde en hektisk, svært politisert offentlighet, så man en avventende og reservert holdning på landsbygda og ikke minst fra mange i arbeiderklassen.

«Det var en mistro å spore», sier Mervart. «En mistro mot de intellektuelle: Mister vi jobben som følge av forandringene, hva med lønningene, må vi arbeide mer for mindre?» Historikeren betoner at den såkalte «normaliseringen», prosessen som fulgte i kjølvannet av den sovjetiske okkupasjonen og handlet om å reetablere og konsolidere kommunistpartiets politiske og kulturelle definisjonsmonopol, økonomisk først og fremst rettet seg mot arbeiderklassen. Ved å stille til utsikt sikre, relativt godt lønnede arbeidsplasser og stabil tilgang til forbruksvarer, håpet man på raskt å nøytralisere protestpotensialet i arbeiderklassen.

Det lyktes man med, samtidig som store deler av befolkningen resignerte i takt med regimets normaliseringsiver høsten 1968. Det var i protest mot denne kollektive motløsheten at historiestudenten Jan Palach 16. januar 1969, omtrent ett år etter at Alexander Dubček var blitt valgt til partisjef og Praha-våren innvarslet, satte fyr på seg selv øverst på Václav-plassen.

Mens reformforsøkene i 1968 ble knust under sovjetiske tanks, og samfunnet raskt «normalisert» igjen, var minnet om Praha-våren, om innsatsen og ikke minst om ofrene, svært tilstedeværende for demonstrantene som inntok hovedstadens gater i november 1989.

Fra 1968 til 1989. Mens reformforsøkene i 1968 ble knust under sovjetiske tanks, og samfunnet raskt «normalisert» igjen, var minnet om Praha-våren, om innsatsen og ikke minst om ofrene, svært tilstedeværende for demonstrantene som inntok hovedstadens gater i november 1989. Etter noen dager falt kommunistparti og statsapparat som et korthus.

Felles for både Praha-våren og for «Fløyelsrevolusjonen» 21 år senere var at ambisjonene og perspektivene hos protagonistene og de vanlige deltagerne ikke egentlig gikk utenfor sosialismens rammer.

«Både i 1968 og i 1989 var folk opptatt av å menneskeliggjøre det bestående systemet», understreker Jan Mervart. «Man var hverken ute etter å adoptere et helt annet system eller hadde særlig klare oppfatninger om hva som skulle følge.» Ifølge historikeren ved vitenskapsakademiet i Praha ville folk fremfor alt erstatte de upopulære strukturene med andre, demokratiske strukturer: «Man kan si om begge disse årene at de var preget av en lengsel etter å forandre noe med felles krefter». Det viktigste fellestrekket, mener han, er at det er folket som opplever seg som historiens aktør: «Det er et 'vi' som får ting til å skje.»

I dette reelt eksisterende 'vi'-et så også Alexander Dubček det menneskelige ansiktet han med sine reformer ønsket å gi sosialismen.