Levende mote. I januar kunne man se utstillingen «Items: Is Fashion Modern?» på Museum of Modern Art i New York. 111 klesplagg fortalte om rollen klær og tilbehør har spilt – og fortsetter å spille – i det 20. og 21. århundret. Her var ikoniske plagg som Burberrys trenchcoat og Ralph Laurens poloskjorte, Converse-sko og Rolex-klokken.

Et fargerikt tekstilstoff var også representert: «Nederlandsk voks». I utstillingen kom stoffet til live gjennom to antrekk av de vestafrikanske klesdesignerne Araba Stephens Akompi og Loza Maléombho. Tross sitt fravær i den vestlige populærkulturen, bærer stoffet på en historie som krysser kontinenter og århundrer.

Med sin gjenkjennelige kombinasjon av sterke farger og uttrykksfulle mønstre, er voksprint, eller pagne, ankara eller liputa som det også kalles, det fremste kjennetegnet på vestafrikansk identitet. «Elsket av afrikanske kvinner siden 1846», hevder den nederlandske stoffprodusenten Vlisco på hjemmesiden sin. Plaggene i MOMAs utstilling er laget med stoff fra Vlisco, et merke like etablert i Afrika som ved de store europeiske motehusene i Europa og USA. Men voksprintets posisjon som noe av det mest klassiske en kvinne kan gå kledd i, ble ikke skapt av produsenter som Vlisco, men av vestafrikanske kvinner med en utpreget stil- og forretningssans.

Historien om voksprintet er historien om imperialisme, nasjonal løsrivelse og moderne kapitalisme. 

Historien om voksprintet er historien om imperialisme, nasjonal løsrivelse og moderne kapitalisme. På tekstilmarkedene sies det at en kvinnes liv kan leses i voksprintene hun eier, ifølge antropolog Nina Sylvanus. Hvordan er det mulig for et enkelt tekstilstoff å være så ladet med politisk og estetisk betydning som voksprintet?    

Den første globale forbrukervaren. Voksprint er en type bomullsstoff med trykk på begge sider. Stoffets opprinnelse kan spores til øya Java i Indonesia, som tidlig spesialiserte seg på batikk. Håndverkere brukte her en penn fylt av smeltet bivoks, som de forsiktig tegnet med over et jevnt bomullsstoff. Deretter ble stoffet farget, og etter at glovarmt vann hadde fjernet voksen, kom mønsteret frem. Metoden kunne gjentas flere ganger for å oppnå ønsket kombinasjon av farger og mønster. Å ferdigstille et stoff kunne ta fra et par uker til et helt år. 

Bomullsstoffer produsert i Sørøst-Asia var fra år 1000 blant de mest ettertraktede varene på det globale handelsmarkedet. Oppdageren Marco Polo noterte i sine reiseskildringer på slutten av 1200-tallet at India hadde den «fineste og vakreste bomullen i verden». Europeerne trasket fremdeles rundt i ull, pels og lin. Afrikanerne produserte et rikt utvalg av tekstiler, men også de foretrakk det lette, slitesterke stoffet fra India og Indonesia. Historiker Beverly Lemire har kalt det indiske bomullsstoffet «den første globale forbrukervaren».

Industriell revolusjon. For imperiemaktene i Europa ble kolonialisering av utenforliggende områder etter hvert synonymt med dominans på bomullsmarkedet. Ønsket om å flytte stoffindustrien fra Asia til Europa var avgjørende for at den industrielle revolusjonen kunne se dagens lys. Med de første maskinene på slutten av 1700-tallet ble det lettere, raskere og billigere å produsere tekstiler.

Ønsket om å flytte stoffindustrien fra Asia til Europa var avgjørende for at den industrielle revolusjonen kunne se dagens lys. 

Nederland, som hadde kolonialisert Java i 1619, satset nå på å erstatte batikkstoffet som indonesierne i generasjoner hadde laget for hånd, med sine egne fabrikkproduserte stoffer. Forsøket lyktes, men mekaniseringen resulterte i to tekniske feil som ikke lot seg fikse: Maskinen strevde med å fjerne all voksen for hver fargerunde, og det var vanskelig å legge de forskjellige mønstrene presist oppå hverandre. Stoffet fikk dermed en ujevn prikke- og skyggeeffekt. Men der indonesierne betraktet stoffet som en klønete, verdiløs kopi, ble stoffet en umiddelbar suksess på det vestafrikanske markedet.

Tekstildronningene Nana Benz. Det var nettopp de tekniske produksjonsfeilene som gjorde stoffet attraktivt i Vest-Afrika, da de ujevne prikkene og sjatteringen rundt mønsteret tilførte stoffet karakter og særegenhet. Takket være oppfinnsomheten til afrikanske handelskvinner gikk det ikke lang tid før voksprint ble en lukrativ bransje. Kvinnene forhandlet direkte med de europeiske produsentene, testet ut nye design blant kundene sine, og instruerte produsentene i hvilke stoffer som burde forbedres.

Det var nettopp de tekniske produksjonsfeilene som gjorde stoffet attraktivt i Vest-Afrika, da de ujevne prikkene og sjatteringen rundt mønsteret tilførte stoffet karakter og særegenhet. 

Lomé, hovedstaden i Togo, var lenge kjent for sitt enorme tekstilmarked. Hit kom kunder fra Benin, Nigeria, Elfenbenskysten og Ghana for å kjøpe stoffer av en gruppe handelskvinner kalt Nana Benz. Disse kvinnene blir i dag ansett som nytenkende entreprenører: De forsto hva som utgjorde et godt voksprint, og fikk på plass gunstige handelsavtaler med leverandører og styringsmakter. Rikdommen de opparbeidet seg, gjorde dem til de første i landet som fikk råd til å kjøpe Mercedes-Benz-biler – derav navnet Nana Benz.

Et Afrika i endring. På slutten av 1950-tallet begynte politiske slagord og typiske afrikanske motiver fra natur og samfunn å dukke opp på flere voksprint. Stoffene kunne også kommunisere nasjonal stolthet gjennom navnet alene: «Lomés stjerner» heter et spesielt populært voksprint. På grunn av navnet ble et ellers så nøytralt geometrisk mønster en effektiv måte å vise støtte til et nylig frigjort Togo. Nana Benz-kvinnene knyttet tette bånd med landets politiske ledelse, et samarbeid som sikret dem monopol på tekstilmarkedet i bytte mot at kvinnene kunne tas til inntekt for styrket nasjonalfølelse. Som «mødre av nasjonen» kledde de opp afrikanske førstedamer og lånte bort bilene sine til offentlige arrangement.

Raknende infrastrukturer, fall i valutapriser, gjeldskrise og økte skatter på importvarer tok utover 1990-tallet knekken på det stabile tekstilmarkedet Nana Benz-kvinnene hadde brukt tiår på å etablere.

Selv om det nederlandske voksprintet er overlegent i tekstur og fargeskarphet, tilbyr den billige, mindre holdbare varianten mulighet for flere til å ta del i motebildet.

Markedsliberalismens inntog i Vest-Afrika førte til økte priser på nederlandsk voks, og åpnet konkurransen for tekstilprodusenter i Kina. Les Nanettes, kallenavnet på en ny generasjon handelskvinner i Togo, begynte å selge billige kopier av europeisk voksprint fra Kina. Dagens marked består fremdeles av disse to hovedtypene: nederlandsk voks og «fancy» print. Selv om det nederlandske voksprintet er overlegent i tekstur og fargeskarphet, tilbyr den billige, mindre holdbare varianten mulighet for flere til å ta del i motebildet.

Trenger ikke å bruke ord. «Le sac du Michelle Obama» – Michelle Obamas veske – er navnet på et nederlandsk voksprint med små Louis Vuitton-lignende vesker. Mønsteret er søtt og lekent, og i seg selv helt uten referanser til USAs tidligere førstedame. Men hun som går med stoffet, forteller gjennom navnet at hun hyller Michelle Obama og ønsker å assosiere seg med verdiene hun representerer.

Å navngi de ulike designene var en del av handelskvinnenes jobb, da det kun fulgte med et nummer fra produsentens side. Et navn gir stoffet en identitet og funksjon, noe det kun unnes de fineste voksprintene.

Her spiller regionale forskjeller en stor rolle – et stoff kan ha forskjellige navn fra sted til sted, og en klassiker i Nigeria er ikke nødvendigvis en klassiker i Ghana. Gjennom voksprint trenger en ikke å bruke ord, men er avhengig av at omgivelsene leser og forstår innholdet bæreren ønsker å kommunisere. Et voksprint som «sukkerbit» forteller mottageren «la oss tilsette forholdet vårt litt sukker». Er du singel, forlovet eller mistenker at mannen din er utro, finnes det et tilsvarende voksprint.

Når en skal skaffe seg et antrekk i voksprint, er første stoppested det lokale tekstilmarkedet. På forhånd bør en ha tenkt gjennom anledningen det skal brukes i, og hvilket inntrykk en ønsker å skape med det ferdige antrekket. Der et klassisk stoff formidler afrikansk tilhørighet og god smak, uttrykker et moderne voksprint i større grad bærerens personlige stil og motebevissthet. Så går turen til skredderen, hvor man blir enige om den beste måten å realisere stoffet på i et plagg. Ofte må en innom for justeringer underveis. Det endelige resultatet skal sørge for at voksprintets kvaliteter kommer tydelig frem, og slik bekrefte bærerens sosiale status.

Å tørre å skille seg ut. Den nigerianske forfatteren Chimamanda Ngozi Adichie forklarte nylig i avisen Financial Times hvorfor hun på offentlige arrangement alltid går med klær laget i hjemlandet. Hun kritiserer vestlige skjønnhetslover som har gjort svart og beige til det mest nøytrale og sofistikerte du kan gå kledd i, mens sterke farger blir sett på som noe vågalt og utfordrende.

Friheten hun finner i de nigerianske klærne – mange av dem laget med voksprint – er både av praktisk og politisk art. Plagg som er tilpasset den som skal bruke det, gir rom til kvinnekroppen på helt andre måter enn plaggene i vestlige kjedebutikker, og som litterær kjendis får hun muligheten til å representere hjemlandets mote som moderne og nyskapende.

I Norge bruker klesdesigneren Kinam Konlan voksprint i kolleksjonene sine. Med foreldre fra Ghana var oppveksten preget av morens hjemmesydde voksprint-antrekk. Kinam forteller at for henne handler voksprint om «å tørre å skille seg ut. Stoffet kommuniserer selvsikkerhet, og at du er stolt over kulturarven din».

Voksprintets evne til å snakke uten å bruke ord er helt spesiell: «Ut fra et voksprint kan du avsløre akkurat hvor i Ghana du kommer fra, og hvem du er i familie med». For spesielle anledninger som bryllup og begravelse er det ikke uvanlig at de ulike familiene kommer i antrekk med det samme voksprintet.

Som designer for norske kunder har Kinam et mål om å gjøre voksprint til noe kult og kreativt, som kan brukes like mye i hverdagen som til fest.

«Nordmenn er gjerne litt redde for farger, så jeg kombinerer ofte voksprint med andre, mer nøytrale bomullsstoff.»

«Nordmenn er gjerne litt redde for farger, så jeg kombinerer ofte voksprint med andre, mer nøytrale bomullsstoff.» På spørsmål om du må ha en tilknytning til Vest-Afrika for å gå med stoffet, svarer Kinam: «Voksprint er for alle». 

Utfordrer motehistorien. Med jevne mellomrom blir voksprint brukt i motekolleksjoner og på den røde løperen. I den vestlige motepressen vil du sannsynligvis se voksprint referert til som «tribal», «etnisk», eller med den intetsigende betegnelsen «afrikansk mote».

Slike merkelapper plasserer stoffet på utsiden av motehistorien, i en udefinerbar, forhistorisk kontekst. Kunnskap om voksprintet som handelsvare og moteplagg utfordrer derimot et språk basert på originaler og kopier, det siviliserte og det primitive.

Det utstillingen «Items: Is Art Modern?» i New York gjorde uttrykkelig klart, var at voksprintet har sin rettmessige plass på den globale motescenen.