Arequipa, Peru. Sherman Adams var en republikaner fra Vermont i USA, stø som fjell. Han var en oppriktig og ærlig mann med høy integritet, som etter å ha avtjent militærtjeneste og deretter tjent seg rik i tømmerbransjen, gikk over til politikken. Han gjorde stor suksess. Først var han guvernør i New Hampshire, deretter stabssjef i Det hvite hus under Eisenhower-administrasjonen. På slutten av 1950-tallet var Adams en av de mektigste mennene i USA, kanskje til og med mektigere enn Eisenhower selv.

Men i 1958 skjedde det noe som gjorde alle målløse: Adams gjorde en stor, naiv feil ved å ta imot en gave fra Bernard Goldfine, en millionær fra Boston. For en mann som sverget til politisk integritet, var dette en utilgivelig synd. Noen lekket saken, pressen ble sluppet løs, skandalen var et faktum – og Adams måtte gå av. Han forsvant helt fra den amerikanske politiske scenen.

Gaven han tok imot? En svært dyr frakk laget av peruansk vikunja.

Vikunja er de rike og mektiges ull. I dag bæres den av verdens rikeste mennesker, eller de som har råd til en frakk til 20 000 dollar. For fem hundre år siden var det bare én mann i verden som hadde rett til å ikle seg ullen – inkakongen, herskeren over Tahuantinsuyo, det enorme imperiet i Andes, som strakte seg fra Ecuador til Argentina. Inkakongen regnet vikunjaene som en stedfortreder for Inti, solguden, og kongen var den eneste som kunne iføre seg klær laget av ullen deres.

«Etter klipping ble guanakoene og vikunjaene sluppet løs», skrev Garcilaso de la Vega, sønn av en inkaprinsesse og en spansk conquistador, tidlig på 1600-tallet. Ull fra guanako (som er et kameldyr fra lamaslekten, red.anm.) ble også gitt til vanlige folk, mens vikunjaullen som var høyt verdsatt på grunn av den fine kvaliteten, var forbeholdt kongen

Grasiøs prinsesse. Det er vanskelig å beskrive med ord hva som er vikunjaullens særegne kvalitet. Fibrene er så myke, skinnende og lette som ingen andre. Men selv om den er så lett, gir den en unik varme. Den er et produkt av det harde klimaet som er typisk for høylandet: Den brennende solen, den tørre vinden og de store temperaturforskjellene mellom dag og natt har bidratt til å skape det fineste dyrehåret i verden, med en diameter på 12 mikron (tusendels millimeter. De fineste kasjmirhårene er 15 mikron, mens et menneskehår er i snitt 75 mikron, red.anm.).

Vikunjaen, som aymara-talende indianere kaller huari, er et kameldyr som holder til på høyder over 4000 meter. Det er det minste av alle kameldyr, har en lang hals, hvetefarget pels, svarte øyne og lange ben, noe som gir den et livlig og elegant utseende. Den ble kalt «prinsessen av Andes» på grunn av sin overlegenhet. Det er ingen som har lykkes i å temme den, i motsetning til de nære slektningene alpakkaen og lamaen som ble temmet av mennesker.

Vikunjaen oppholder seg fremdeles i villmarken, i store flokker som beveger seg fra ett område til et annet på jakt etter mat, hovedsakelig gress som vokser på slettene. Det skal være denne friheten som gjøre at ullens temperaturregulerende egenskaper er blitt bevart.

«På den høyden, og i de lave temperaturene, er det umulig å dyrke noe», forklarer Moises, som driver gården Mallkini. «Det forklarer hvorfor folk her lever av å ale opp alpakkaer og klippe vikunjaer.»

Mallkini er en gård som tilhører familien Michell, og som strekker seg over 3000 hektar land i hjertet av Azángaro i det sørlige Peru, et av områdene hvor det er flest vikunjaer. På gården er det mulig å overnatte, ri på hester og delta i den genetiske forskningen som involverer alpakkaer, og som utføres i samarbeid med University of Camerino, nordøst for Roma. Mallkini er best kjent som et av stoppene langs den legendariske «Vikunja-veien» som starter helt øverst ved foten av Andes og ender i Arequipa, Perus tekstilhovedstad.

Familien Michell er en av de mektigste i Arequipa. De eier land, bygninger og kommersielle eiendommer, men kjernevirksomheten er fremdeles husdyrhold og ullproduksjon. Det er Gerardo Freiberg, daglig leder av Michell Inc, en stor, sterk og hyggelig mann, som fører oss gjennom labyrinten av lagerbygninger i utkanten av byen, hvor dusinvis av kvinner sorterer ut den beste alpakkaullen. I annen etasje er det et eget rom for vikunjaull. Ved et bord med neonlys, foretar kvinner i blå uniformer den første ejarratura, prosessen med å skille de røffe og fine fibrene fra hverandre, der man også forkaster de som er for dårlig kvalitet.

Mesteparten av vikunjaullen som produseres i Peru (inkludert ullen produsert av Mitchell-familien), selges til utlandet til IVC – International Vicuña Consortium. Etter lange forhandlinger med Perus myndigheter fikk dette konsortiet i 1994 den første autorisasjonen til å gjenintrodusere på verdensmarkedet og selge fibrene fra peruansk vikunja, som hadde vært ulovlig i flere tiår fordi arten hadde vært utrydningstruet.

Vellykket vern. Det tar åtte timer med jeep fra Arequipa til Azángaro på dårlig vedlikeholdte veier langs laguner og nasjonalparker. Veiene går gjennom ensomme landsbyer og forbi en katedral bygget av jord, Tintiti-katedralen fra 1700-tallet. Gerardo Freiberg sitter bak rattet, og Paolo Zegna, styreleder i det italienske motehuset Ermenegildo Zegna fra Trivero (som eier IVC sammen med Loro Piana). Gerardo forteller at «på inkaenes tid talte vikunjaene så mange som en million dyr. Men conquistadorene utryddet dem nesten, på samme måte som amerikanerne utryddet bøflene i Vesten. Enkelte lover som forbød jakt på vikunja, ble utstedt i løpet av århundrene, men det var ingen som klarte å begrense krypskytternes grådighet.»

Etterspørselen etter vikunjaull stoppet aldri, så på 1960-tallet var det totale antallet dyr under 10 000.

I 1976 besluttet derfor CITES (FNs Convention on International Trade of Endangered Species) å forby all markedsføring av vikunjaull og gjorde salg ulovlig. Samtidig ble det opprettet verneområder hvor dyrene kunne formere seg. Denne strategien var svært vellykket, og i dag teller bestanden i hele Peru mer enn 180 000 dyr – opp fra 98 000 i 1995 – og sammen med bestandene i Chile, Bolivia, Ecuador og Argentina er antallet totalt nå oppe i 300 000 dyr.

«De femten siste årene har det vært tillatt å selge vikunjaull, men bare dersom klippingen er foretatt på levende dyr», forklarer Gerardo. «Det er hovedsakelig lokalsamfunnene som har tjent på dette, for det er bare folk her som har lov til å klippe dyrene og selge ullen.»

Til gjengjeld måtte lokalbefolkningen lære hvordan de skulle beskytte vikunjaene mot krypskyttere. Perus hær trådte støttende til og utrustet klipperne med våpen, noe som gjorde dem til en moderne utgave av coquina, karakterer fra folkloren i Andes hvis oppgave var å forhindre unødig dreping av dyr.

Begrenset vanntilgang. To lokale voktere kommer væpnet ut av vaktbua så fort Freibergs og Zegnas jeep stoppet utenfor porten ved reservatet Picotani, et enormt område i Puno-distriktet, som huser cirka 10 000 vikunjaer. «Deres virkelige fiende er ikke pumaer, men mennesker», forteller en av vokterne mens han åpner porten.

«I dag er det største problemet mangelen på vann. Det regner mindre, og isbreene krymper, så for hvert år er det færre og færre beiteområder. Som et resultat har arbeidsledigheten økt, og flere og flere gjetere flytter til byen», sier Paolo Zegna, som er svært bekymret over trusselen vannmangelen representerer.

Selskapet hans kjøper hvert år over 2 tonn vikunja-ull (Peru eksporterer litt mer enn 3 tonn årlig, og det produseres ikke mer enn cirka 5 tonn på verdensbasis). Så fort han ankommer Picotani, begynner den italienske forretningsmannen å snakke om det miljømessig bærekraftige prosjektet stiftelsen hans driver: Byggingen av en demning med brønner og mer enn ti kilometer lange kanaler.

Livet her er ikke lett. I denne landsbyen på 4700 meters høyde, bor det rundt 60 familier i hus laget av jord og blikk, ofte uten elektrisk strøm og rennende vann. Her står folk opp klokken 04 for å sende barna til skolen (som ligger fire timer unna til fots) og hvis man skulle ha behov for lege, er det eneste håpet en sykepleier som bor i landsbyen. Det nærmeste syke-huset er to timer unna med bil.

Takket være demningen som bygges i Pocona-lagunen, Zegna-stiftelsens prosjekt, vil vannstanden øke i regntiden. Bassenget vil også være nyttig om vinteren, de tørre månedene juni, juli og august, som er da vikunjaene formerer seg. For de unge vikunjaene er vannmangel i kombinasjon med barskt vintervær (med temperaturer nede i –30 grader) dødelig.

Gammel tradisjon fikk nytt liv. Klokken seks om morgenen en fredag i november er beiteområdene hvite av snø, og kvinner står i kø ved en frossen innsjø for å vaske håret i en plastbalje. Dette er en spesiell fredag, chaccu, den store jaktdagen. Det brukes ingen våpen, det er bare hoiende kvinner som tvinger de ville vikunjaene sammen i en sirkel. Fra tidlig om morgenen har dyktige menn på motorsykler jaget dem i tusentall fra bakkene og ned mot landsbyene. Kvinnene går langs skråningene og dalene i Picotani og forsøker å lede dem inn en trakt til en stor innhegning.

«I våre forfedres tid ble chaccu holdt hvert fjerde år, på slutten av sommeren (i den sørlige hemisfære, journ.anm.), og kunne involvere så mange som 30 000 mann i én operasjon», forteller Jaime Barrera Odgado til Zegna mens de begge står på en stein og ser dyrene løpe. «Vikunjaene ble klippet og sluppet løs umiddelbart. Inkakongen selv overvar denne forestillingen.»

Nå er det vanlig å klippe vikunjaene annethvert år, om våren, så ullen vokser ut igjen før vinteren. I den peruanske Andes-regionen holdes det flere chaccu, og det innebærer også en tidligere helt sentral seremoni, pagapu, en hyllest til Pachamama, Moder Jord, og Apus, fjellets sjel.

Jaime Barrera Odgado var hovedklipperen i Picotani i 20 år. På 1980-tallet flyttet han til Juliaca, byttet jobb og er nå pensjonert. Han flyttet aldri tilbake til Picotani. Nå er han invitert til pagapu. Han ser i stillhet på mens kokabladene blir lagt utover. Han ser også på det symbolske giftermålet mellom to små vikunjaer (et kutt lages i øret til de unge dyrene og blodet deres blandes) og selv den buktende dansen til de unge menneskene i Picotani. Men da han får en mikrofon for å si et par ord, mister han munn og mæle. Tårene strømmer på. Han er overveldet av de mange minnene og gleden over å se en tradisjon som var dømt til å dø ut, leve i beste velgående.

Igjen klarer han ikke la være å bli forbløffet over måten dyrene løper på. Det ser ut som de flyr. Men så fort de befinner seg i innhegningen, kan de ikke lenger unnslippe. Mennene griper en av dem om halsen og drar den mot en elektrisk klippemaskin. Med noen få, raske og skarpe grep blir dyret klippet. Det tar bare noen få minutter, og så er det neste dyrs tur. Og på bakken ligger verdens dyreste ull, som usortert veier rundt 250 gram, og kan selges for 40-60 dollar. Det kreves ull fra 30 dyr for å lage en enkelt jakke. Ullen kan omtales som «magisk», også på grunn av prisen. Det handler ikke om penger, hevder Jaime:

«Faktum er at vikunjaen er hellig. Noen mennesker føler de er reinkarnasjoner av de døde. Selv i dag er det de som smører vikunja-fett på brystet til et nyfødt barn for å videreføre styrken og elegansen fra Andes' siste prinsesse.»