Praha: En drøm av en by. Med meg til Praha har jeg Franz Kafka på innerlommen. Man kommer ikke langt i den tsjekkiske hovedstad før forfatterens mørke blikk følger en fra husvegger, plakater og t-skjorter. Tsjekkerne selv blir aldri lei Kafka, kanskje fordi fløyelsrevolusjonens drama begynner å falme litt – og man klamrer seg til Franz K. som for at det samme ikke skal skje med minnet om tiårene under kommunismen. Da Sovjetunionen viste sitt sanne ansikt i Øst-Europa, forsto man at Kafkas «Prosessen» og «Slottet» var mer enn romaner – de var også beskrivelser fra virkeligheten.

«Praha er en by uten hukommelse», skrev tsjekkiskfødte Milan Kundera. Nettopp derfor er kanskje Kafka blitt allemannseie, et popikon hvis skrifter – både skrekkvisjoner og kjærlighetserklæringer – setter fantasien i sving og gjør Praha levende.

Kafka gjenskapte også den okkulte, mystiske siden av Prahas personlighet. Den brakte keiser Rudolf II til byen på 1600-tallet da han inviterte en salig miks av alkymister og vitenskapsmenn, sjarlataner og magikere, fysikere og sannsigere til slottet på Hradcany-høyden.  

Zlatá Ulicka, «Den gylne gaten», ble alkymistenes hjemsted. Kafka må ha sett det ironiske i at hans arbeidsværelse engang var bebodd av besatte sjeler som kokte suppe på svovellegeringer for å skaffe seg evig liv. Fra vinduet kunne han se opp mot de opplyste slottsbygningene som i mørket syntes å henge i luften, vakre og skremmende. «Våkne går vi gjennom en drøm: som spøkelser fra svunne tider», skrev han. President Václav Havel, som selv holdt til i Hradcany-slottet, skrev: «Jeg har opplevd Kafkas følelse av å være utestengt, å ikke høre hjemme noe sted.»

I dag er det ingen som stanser deg hvis du vil deklamere fra Kafka, Klíma eller Kundera til passerende turister. «Nostalgi er blitt big business i Praha», sier guiden som viser meg rundt. I den jødiske ghettoen beveger viserne på synagogeveggens hebraiske ur seg baklengs.

Kafka-museet ved elvebredden, nær Karlsbroen, er et enigmatisk sted, der belysning og lydeffekter gjenskaper forfatterens liv og vandringer. Museets budskap synes

å være: Vi trenger en Franz Kafka mer enn noensinne, når uforutsigbare ledere verden over gambler med vår fremtid, mens vårt forsvar av tanke- og talefrihet svekkes. Han er fremdeles et korrektiv til korttenkte, kyniske politikere, hvis dømmekraft er omvendt proporsjonalt med omfanget av deres makt. Ikke rart at Prahas smug og torg, spesielt etter mørkets frembrudd, utstråler en følelse av melankoli.

Kafka er, liksom Hemingway i Havanna, blitt en slags post mortem turistambassadør for Praha, som bringer hard valuta til byen. Det samme kan sies om Dostojevskij og St. Petersburg.

St. Petersburg: I Dostojevskijs fotspor. En metrostasjon i St. Petersburg bærer Dostojevskijs navn. Fra dypet av undergrunnsbanen fører rulletrappen skikkelser fra forfatterens romaner opp i dagslyset: slitne tiggere, nyrike spekulanter, skjeggprydede prelater, fattige studenter, fylliker med gale øyne.

Selv i dag er «Forbrytelse og straff», et drøyt århundre etter at boken kom ut, en uovertruffen introduksjon til byen. Den er også en oppdagelsesferd inn i dypet av menneskets sjel, befolket av vesener som tar loven i sin egen hånd, myrder på impuls. «Få steder utøver slik en dunkel, underlig og voldsom påvirkning på menneskesjelen», skrev Dostojevskij.

Hans St. Petersburg-versjon er dystrere enn byen fremstår for turister, spesielt de siste årene, etter at millioner av rubler er blitt påkostet restaureringen av sentrumsfasadene.

Byen ble opprinnelig unnfanget som et kunstverk. Men få er klar over at den ble bygd på levningene etter titusener av arbeidere, drevet i døden for å oppfylle Peter den stores stormannsgale visjoner om et moderne Metropolis på opprinnelig mygginfiserte sumpmarker. Under Putin, den nye tsar-skikkelsen, fremstår byens sentrum nok en gang som et gedigent smykkeskrin.

På Dostojevskijs tid var St. Petersburg preget av et dypt skille mellom rikdom og dyp fattigdom. Var man beskyttet av tsaren, var privilegiene mange, med fri tilgang til et overflødighetshorn av kultur, som Eremitasjens skattkiste av kunstverk.

Hva tenker han på, den tilårskomne, magre mannen på fortauet – gammel nok til å ha opplevd nøden under tyskernes ni hundre dager lange beleiring av byen? Han kunne vært en av personene i «Fattige folk», Dostojevskijs debutroman fra 1846. Nå er han inneklemt mellom fast food og instant rikdom. «Vi skjønner ikke helt dette med kapitalismen», innrømmet en russisk statsfunksjonær jeg traff. «Vi er jo like fattige som før.»

«Forbrytelse og straff» begynner og slutter på Høytorget, nå Sennaja-plassen. Her var det Raskolnikov kom på ideen om å ta livet av pantelånersken. En av de få gjenværende bygningene er politistasjonen, der Dostojevskij havnet i arresten for å ha utvist manglende respekt for tsaren.

På Aleksander Nevskij-klosterets kirkegård står Dostojevskijs gravmonument. Dikteren forsto folket, brukte deres språk, delte deres tanker. Uten lidelser, ingen frelse. Uten sorg, ingen lykke. De fleste besøkende er eldre, som bøyer stive rygger mens de gjør korsets tegn.

Folk flest vet ikke hva de skal tro. Mange har sluttet å tro.

Eller de har, som ellers i verden, begynt å tro på hva som helst.

Ho Chi Min/Saigon: Sans for spetakkel. Graham Greene ville kjent seg igjen, og forstått. «Tvil er noe jeg har stor tillit til», uttalte den britiske forfatteren, «de som ikke er plaget av tvil, kan gjøre verden stor skade.» Greene brydde seg sjelden om konflikter hvor det var enkelt å ta parti. Han kunne ane en krig eller oppstand lenge før den brøt ut; revolusjoner og borgerkriger virket som fluepapir på ham. Greene følte seg tiltrukket av livets motsetninger og paradokser; ansiktet bak masken, «den ærlige tyven», «den følsomme morderen».

Fra sin stamkafé i Saigon ble briten den første som skildret franskmennenes sviende nederlag i Asia, som førte til CIAs mislykkede forsøk på å «redde kontinentet fra kommunismen» – og den fatale Vietnamkrigen. Selv i dag er romanen «The Quiet American» obligatorisk lesning for besøkende, omsetningen av piratkopier er innbringende for gateselgere foran inngangen til Hotel Continental.

Ideen til romanen kom til forfatteren da han fra 1951 til 1954 slo seg ned i denne byen som aviskorrespondent. Franskmennene hadde fremdeles makten i Indokina, men slutten var nær: Snart kom den ydmykende tilbaketrekningen (reprisen for amerikanske tropper kom tyve år senere).

Hotel Continentals franske vinduer, innrammet av fløyelsgardiner, vender ut mot byens sydende gateliv. Det er ikke lenger det mest fasjonable hotellet i byen, men fremdeles den beste adressen. På nattbordet mitt ligger Graham Greenes roman «Den stillfarne amerikaneren», også kalt «Saigons bibel». Mitt hotellrom – 214 – var Greenes første tilholdssted da hans berømte bok begynte å ta form.

Nærmeste nabo er Café Givral, kjent blant krigskorrespondentene som «The Graham Greene». Noen kvartaler unna troner Rex Hotel. På takterrassen inntar i dag turistene sine drinker. Under Vietnam-krigens siste døgn nærmet rakettenes sporlys seg på nattehimmelen. Utenfor, på Operaplassen, kunne Greene iaktta gateopptøyer og terrorhandlinger.

I dag, under Tet-nyttårsfeiringen, overdøver kinaputter lyden fra byens milliontall scootere. Som ildfluer i nattemørket svermer de fra Notre-Dame-katedralen, forbi Bên Thanh-markedet og ned til Cholon, den gamle kinesiske bydelen, som Greene ofte besøkte.  

Souvenirselgerne er der som før, et gateliv slik Greene beskrev det i sin roman: «Det tidlige ettermiddagslyset; folk ute på gatene, foran sine boliger. I Boulevard de la Somme var frisørene i fullt arbeid under trærne og spåkonene i bambushatter, på huk mot veggen med sine tilsølte kortstokker.»

Og – da som nå – kortesjen av sykkeldrosjer strømmende nedover skyggefulle alleer, forbi fortauskafeer og bistroer, omkranset av hvite jasminblomster. «I Indokina», skrev han, «oppdaget jeg en magisk kjærlighetsdrikk som jeg har delt med mange ... hvis øyne lysner når de hører ordet Saigon.»

I dagens Ho Chi Minh City lever de side om side: Folk med amerikanske drømmer og overlevende ofre for et USA-regissert mareritt. Noen av dem er vansiret i huden, andre på sjelen. For dem er ikke krigen over, de kjemper sin daglige kamp for å overleve blant skinnende høyhus og glitrende utstillingsvinduer – det motsatte av hva Ho Chi Minh kjempet for. Som så mange før og etter ham, ble Graham Greene stormforelsket i byen, den gang kalt Østens Paris. Her fant han en fargerik historie, gammel kultur, eksotisk folkeliv, kald øl, billig champagne, fransk bakverk. Og vakre kvinner, søndagsfine selv på hverdager, kjolenes høye splitter umulig å ignorere, håret dekorert med silkesløyfer.

Tilgjengeligheten av opium var en bonus. «Lukten av opium appellerer mer til meg enn duften av suksess», innrømmet Greene til en kollega han delte en pipe med, som «hadde vent seg til tanken på fravær av suksess i livet, og oppdaget i sin mangel på ambisjoner en slags diffus lykke». En krigskorrespondent skildret livet i Saigon «som å leve blant kronbladene til en forgiftet blomst.»

Dekadens og livsfare, gledeshus og fattigdom. Greeneland.

Kenya:  En sang om Afrika. Da den aristokratiske Karen Blixen satte sine føtter på den fruktbare afrikanske jorden, var det med et ønske om å gjøre seg rik som kaffebonde. Etter hvert måtte Blixen innse at dersom penger vokste på trær i Kenya, vokste de i hvert fall ikke på kaffetrær.

Snart kastet hun seg over noe langt mer ambisiøst: Å skrive seg inn i Afrikas historie. Resultatet ble en besettende bok om et konfliktfylt møte mellom to kulturer, mellom et kontinent og en fremmed kvinne. Men «Den afrikanske farm» handler også om tap av uskyld, idealer og kjærlighet.

«Jeg kan en sang om Afrika, tenkte jeg, om sjiraffene og om den afrikanske nymånen som ligger på ryggen, og plogene i åkeren og kaffeplukkernes svette ansikter. Kan Afrika også en sang om meg?»

Da Blixen ankom, var Nairobi nærmest en stor landsby, «størstedelen bygget av gamle bensindunker ... den fremadskridende sivilisasjons forlatte, tomme hylstre». Hun ville utvilsomt blitt sjokkert over slummen som omgir byen i dag, over Kenyas befolkningseksplosjon, over hva som truer masaienes nomadiske eksistens og dyrelivet i Masai Mara nasjonalpark.

For Blixen, var masaiene slettelandets aristokrater, stolte nomader som oppfattet savannen som sitt kongedømme. Slik fremstår de også i dag, til tross for at mange trodde de ville bli redusert til pittoreske fotoobjekter som følge av Kenyas økende safari-turisme. Likevel er deres fremtid, deres livsstil og tradisjoner truet. Noen forlater sin stamme for å bli kornbønder. Blixen var en tidlig forkjemper for de innfødtes rettigheter, og avla utallige besøk hos de britiske koloniherrer for å argumentere for at de innfødte skulle få beholde sitt land etter at hun var reist hjem.

Fra Blixens penn blir Afrikas natur til noe sublimt. «Når man har fløyet over Rift Valley, har man vært på den andre siden av månen. Andre ganger flyr man lavt og ser dyrene på sletten, og føler for dem som Gud gjorde like etter han hadde skapt dem, innen han hadde fått Adam til å gi dem navn.»

Hun skildret sjiraffen som en fin gammel dame på morgentur, åndsfraværende og «flytende over sletten i lange draperier av morgentåke eller viftende steppegress», og elefanten beskrev hun som «et tårn av samlet styrke, massivt som smijern og smidig som rennende vann».

En elefant-hann, skrev hun, «drives av rettferdig krenkelse. Han gjør opp et gammelt regnskap». Det er «som om de hadde et stevnemøte med verdens ende», skriver Blixen profetisk. Nå står disse gigantene i fare for å dø ut, våpen i hendene på profittjegere og sultne bønder har ført til nedslakting i stor skala.

«Vi siviliserte folkeslag har mistet evnen til å være stille, og må ta timer i taushet fra villdyrene», skrev forfatteren. «Kunsten å gå sakte, uten plutselige bevegelser eller støy, er den kunst som jegeren, og da spesielt jegeren med kamera, først må strebe etter.

Forfattere kan være enestående veivisere til steder man neppe ville funnet frem til på egen hånd. Kjedelig blir det aldri. Når de er på reisefot, er det som utilnærmelige, udødelige forfattere stiger ned fra sin usynlige pidestall og blir som resten av oss – forvirret av ukjente omgivelser og uvante skikker, prisgitt fremmedes gjestfrihet, med øyne og sinn vidåpne for inntrykk.

Bare prøv å følge Ernest Hemingways fotspor i Havanna, der han vandrer rundt på jakt etter drikkebrødre og personer til sine romaner. I dagens Cuba blir hans renommé brukt som åte for å skaffe landet dollar, nå når øya er isolert enda en gang, både av Russland, USA – og stadig hyppigere av værgudene.

Eller bli med George Orwell i etterkant av annen verdenskrig på hans gjenstridige motorsykkel over Hebridenes forblåste sletter, der han gambler med sin helse for å skrive seg inn i litteraturhistorien. Hva drev en dødssyk Orwell til å velge Jura – en av Europas mest folketomme øyer – som arbeidssted når han kjemper mot tuberkulose og vinterstormer for å avslutte sin roman om menneskets kamp mot massesamfunnet – «1984»?

Nå har «1984» fått fast bosted på bestselgerlistene verden over, takket være Donald Trump – USAs motstykke til Orwells Kamerat Napoleon. Med Orwell som reisefølge, kommer man tett på både mennesket, forfatterskapet og dramaet som utspilte seg på en av Europas vakreste øyer. Dessuten, hjorteflokkene på Jura er et fantastisk skue, fisken biter villig. Og den lokale whiskyen er av ypperste klasse.

Sånt gir både reise- og leselyst.