Hva snakket vi om når vi snakket om barndom? I boken «Centuries of childhood» (1960) hevder den franske historikeren Philippe Ariès at barndom ikke fantes før på 1600-tallet. Før den tid ble barn betraktet som miniatyrversjoner av voksne, og det var først da bedre kosthold og oppvekstvilkår gjorde at det ble flere av dem, at man ble oppmerksom på barn som en egen kategori mennesker med særegne behov.

Med den industrielle revolusjonen og fremveksten av kapitalismen ble barn videre et eget nisjemarked og fikk egne bøker, illustrasjoner og leker. Men ikke for at de skulle ha det gøy: I denne perioden begynte man nemlig å tenke på barndom som en periode hvor disse små menneskene burde få opplæring i å bli gode samfunnsborgere. Dermed fikk vi utgivelser som William George Fishers «The instructor; or, the young man’s best companion» (1727), som var en slags hakkespettbok med tips om alt fra hvordan utforme juridisk bindende dokumenter til å ta nøyaktige mål – og lage sylteagurker.

Blant forskere på barnelitteraturens fremvekst er det mange som peker på at slike bøker demonstrerer at barndom er et ideologisk og sosialt fundert konsept, som endrer seg alt etter hvilke funksjoner vi tenker oss at barn til enhver tid bør ha. Dermed er den tidlige barnelitteraturen stort sett kun en rettesnor for hvordan barn burde oppføre seg og hva de burde lære for å bli slik de voksne mente de burde bli.

På samme måte var det slik at bøkene i det som kalles «barndommens gylne æra» (1850–1950) endret seg i tråd med en målsetting om at barndommen også skulle være en lykkelig tid, og man fikk en ny type bøker, som Lewis Carrolls «Alice i eventyrland» (1865), Robert Louis Stevensons «Skatten på sjørøverøya» (1883) og, ikke minst, J.M. Barries «Peter Pan og Wendy» (1911), som alle fungerer som litterære speilbilder av all den lek og moro som skulle prege barnets virkelige verden.

Barnelitteratur finnes ikke. Denne innsikten har gjort at barnelitteratur i sin helhet ofte er blitt kritisert, blant annet av Jacqueline Rose i boken «The case of Peter Pan, or the impossibility of children’s fiction» (1984). Det barnebokforfattere egentlig gjør, hevder Rose, er å forføre barnet ved å skrive bøker som viderefører voksnes oppfatning av hva barndom er, eller burde være. Slik blir barnebøker et slags bakholdsangrep som nekter å ta barnet selv med i beregningen, ved for eksempel å la være å ta høyde for klassemessige, kulturelle og dypt personlige forskjeller.

Det barnebokforfattere egentlig gjør, hevder Rose, er å forføre barnet ved å skrive bøker som viderefører voksnes oppfatning av hva barndom er, eller burde være. 

Dessuten, og dette er hovedgrunnen til at Jacqueline Rose hater Peter Pan, er det slik at boken egentlig ikke snakker til barn i det hele tatt, men til foreldrene. Premisset for fortellingen er nemlig at fantasien dør når man blir voksen, og at barndommen dermed er et hellig sted som må beskyttes for enhver pris. Slik innrammes boken av en intens – og utelukkende voksen – nostalgi og lengsel mot en uoppnåelig fortid. Vi snakker altså ikke om å beskrive en barndom som faktisk finnes for dem som faktisk er barn, men å lage et slags udefinert «mor, jeg vil tilbake»-sted, hvor lek og moro dominerer og hvor man kan drepe sjørøvere og leve i nuet så mye man bare orker.

Dermed er det slik at Roses kritikk av «Peter Pan og Wendy» går på at «barnelitteratur» som sjanger bare er til for å tilfredsstille voksnes oppfatning av hva «barndom» er for noe, og at ingen av disse to konseptene egentlig har noe å gjøre med barn selv.

Eller, for å ta kortversjonen: Vi voksne liker aller best å snakke – og lese – om oss selv. 

Voksne som snakker til voksne – om barndom. Resultatet av denne narsissismen er imidlertid ikke bare barnelitteratur. Nå for tiden er det for eksempel en god del 1980-tallsnostalgi på gang, noe som sannsynligvis har sin årsak i at mange av de forfatterne, regissørene og kunstnerne som herjer rundt nå, er i førtiårene og dermed i en alder hvor de tenker tilbake på sin egen «barndom».

Mange av de forfatterne, regissørene og kunstnerne som herjer rundt nå, er i førtiårene og dermed i en alder hvor de tenker tilbake på sin egen «barndom».

Men hva er det voksne snakker om når de snakker om barndom?

I høst ser vi kanskje særlig to eksempler på hvordan denne nostalgien fungerer i praksis, nemlig den kritikerroste TV-serien «Stranger Things», hvis andre sesong nettopp er blitt sluppet på Netflix, og Andy Muschiettis filmatisering av Stephen Kings grøsserroman «It» (1986). Mens Kings bok i utgangspunktet fant sted i hans egne unge år på 1950-tallet, ser vi nemlig at Andy Muschietti legger handlingen til sin barndoms tiår, på samme måte som Duffer-brødrene gjør med «Stranger Things».

Ingen av disse fortellingene gir oss et tilbakeblikk som utelukkende idealiserer barndommen. Mange av barna i «Stranger things» og «It» har en vanskelig oppvekst. I sistnevnte blir Beverly (Sophia Lillis) misbrukt av faren, mens Eddie (Jack Dylan Grazer) er blitt hypokonder på grunn av en overbeskyttende mor, Stanley (Wyatt Oleff) er redd for å svikte faren sin, og Ben (Jeremy Ray Taylor) er sjenert og overvektig.

Og samtidig som barna i «It» tilbringer sommeren sammen og hjelper hverandre med å takle ensomhet og lengsler på en måte som virker koselig, grunnleggende god og fin, går alle samtidig rundt og er livredde for et klovnemonster som truer med evig fengsling et eller annet sted i byens kloakksystem.

Lignende problemstillinger finner vi også i sesong to av «Stranger Things», hvor forsvinningen av Will (Noah Schnapp) i første sesong fortsetter å hjemsøke vennegjengen Mike (Finn Wolfhard), Dustin (Gaten Matarazzo) og Lucas (Caled McLaughlin), og hvor alle karakterene fortsatt kjemper en hard kamp mot indre og ytre demoner. Og som i «It» er det også her slik at det er barna selv som må ordne opp i sine egne problemer – samtidig som de gjør uendelig barndomsaktige ting som å være hundre prosent besatt av å spille «Dungeons and dragons» og kle seg ut som karakterene i «Ghostbusters» (1984).

Hva snakker vi om når vi snakker om barndom? Men hva er det med denne fascinasjonen for barndom? Og har den noen funksjon?

Sosiolog Zygmunt Bauman ville kanskje sagt at førtiåringenes fascinasjon for egen barndom passer godt inn med vår periodes tidsånd, som han diagnostiserer som «retrotopia».

Sosiolog Zygmunt Bauman ville kanskje sagt at førtiåringenes fascinasjon for egen barndom passer godt inn med vår periodes tidsånd, som han diagnostiserer som «retrotopia». Ifølge Bauman, i boken «Retrotopia» som ble publisert tidligere i år, er det nemlig slik at mens menneskene alltid til en viss grad har vært preget av nostalgi og følelsen av at alt var bedre før, er denne blitt stadig mer ekstrem og nådd et punkt hvor fortidslengselen blir altomfattende. På ett vis er dette farlig, fordi det gjør oss handlingslammet og får oss til å føle at fremtiden ikke kan endres – det gode stedet ligger allerede i fortiden.

Samtidig kan det også være interessant å se på hva slags fortellinger om barndom som blir fortalt i dag. For poenget er at samtidig som disse åttitallsfortellingene, som også inkluderer bøker som for eksempel Zadie Smiths «Swing time» (2016) og musikken som preger lydbildet i science fiction-filmene «Guardians of the galaxy» (2014; 2014), representerer en tydelig nostalgi og en voksen lengsel mot et edenisk rom som på mange måter aldri har eksistert, er det også slik at de på sitt vis rommer en type håp som vi muligens har behov for i dagens håpløse situasjon.

For det vi aller mest sitter igjen med i møte med disse historiene, er at vi tror på barna, og vi tror på barnas fellesskap. 

For det vi aller mest sitter igjen med i møte med disse historiene, er at vi tror på barna, og vi tror på barnas fellesskap. På samme måte som gjengen i «E.T.» (1982), «Stand by me» (1986), «A nightmare on Elm Street» (1984) og «The Goonies» (1985), tilbyr ungene i «Stranger Things» og «It» oss et fellesskap. For mens de voksne er ensomme og skilte og fragmenterte og isolerte, knyttes disse barna sammen av et vennskap som er hundre prosent solid.

Interessant nok er dette noe som på sitt vis nevnes av Bauman. For selv om han ikke vet helt hvordan vi skal vinne over følelsene av håpløshet og lammelse, peker også han på en tid hvor menneskene hadde tro på hverandre og på fellesskapet og ikke bare var ute etter å sikre individet. Han siterer sågar pave Frans som, i en tale fra 6. mai 2016, uttalte at fremtidshåpet ligger i menneskelige koalisjoner.

Løsningen ligger med andre ord i fellesskapet. Det fellesskapet vi følte da vi var barn og våget alt for å redde vennen vår – enten hun var fanget i «the upside down» eller av en griseskummel klovnedemon.

Så kanskje budskapet er at det ikke er så ille å romantisere barndommen – i hvert fall ikke hvis vi kan lære noe av det.