Å møte seg selv i døra. Klokken er ti på åtte en morgen i valgkampen.
«Vi er ute etter å få til en transformasjon», forteller Høyres miljøpolitiske talsmann Nikolai Astrup på NRK P2s Politisk kvarter. Astrup vil gjerne ha frem det positive i at den blåblå regjeringen har redusert de norske klimautslippene med én – 1 – prosent.
Programlederen innvender at reduksjonen er relativt liten og dessuten mest en teknisk konsekvens av at det store gassfeltet «Knarr» er gått over i en mindre intensiv fase.
Stemmer ikke det, og i så fall hvorfor er reduksjonen da egentlig «ekstra gledelige nyheter», spør programlederen. Spørsmålet gjentas hele fire ganger før Astrup motvillig medgir at utviklingen nok ikke er et resultat av politisk styring alene.
Astrups motdebattant Kari Elisabeth Kaski fra SV forsøker deretter å slå mynt på samme poeng. Da retter programlederen spørsmålene mot henne og spør hvorfor SV egentlig var med å vedta gassfeltet «Knarr» i sin regjeringstid, noe som medførte en kraftig økning av utslippene under de rødgrønne – og at en reduksjon nå dermed kommer av seg selv.
Da er det SV-Kaski som havner på vikende front. De direkte spørsmålene vil hun helst ikke svare på.
«Dodging bullets». Kjenner du det igjen? Politikere som prøver å sno seg unna et skikkelig og konkret svar når de blir konfrontert med kinkige problemstillinger, er blitt en alminnelig foreteelse.
Reporteren Sam Blackledge i den britiske lokalavisen Plymouth Herald er en av dem som nylig opplevde dette. Da Storbritannias statsminister Theresa May kom på valgkamp-besøk før valget i juni, fikk Blackledge så tåkete svar på sine spørsmål at tåketalen ble selve saken. Og den spredte seg raskt på sosiale medier.
Når Blackedge spør «Plymouth merker nedskjæringene i Forsvaret. Kan du garantere våre militære familier at de skjermes for flere kutt?» svarer May: «Jeg er veldig klar på at Plymouth har en stolt historie med våre væpnede styrker.»
«Hvordan kommer Plymouth bedre ut av det med Mays brexit-plan enn andre partiers planer?» fortsetter reporteren. Mays svar: «Jeg tror en bedre fremtid venter Plymouth, og det samme for hele Storbritannia».
Blackledge gjør et siste forsøk med «Vil du rydde opp i våre samferdselsproblemer?». Spørsmålet besvares av med det mildt sagt ulne «Jeg er veldig klar på at transport er svært viktig for Plymouth og Sørvest-England generelt».
Offentlig uskikk. Theresa May er ikke alene om å være ’klar på å være uklar’. En av dem som har forsket på retoriske grep benyttet av politikere for å unngå å bli stilt til veggs, er den danske retorikk-professoren Christian Kock ved Københavns Universitet. Kock regnes som en av Nordens ledende eksperter på «politikerspråk». Han har skrevet boken «De svarer ikke» og har en fast spalte i danske aviser om dårlig politikerspråk.
«Altfor mange politikere får medietrening i å snakke seg utenom, blant annet ved å svare på noe annet enn man blir spurt om eller på å gå til mot-angrep på den som står bak kritikken», sier Koch.
«Altfor mange politikere får medietrening i å snakke seg utenom, blant annet ved å svare på noe annet enn man blir spurt om eller på å gå til mot-angrep på den som står bak kritikken», sier Koch.
Det siste, viser hans egen forskning, flytter sjelden meninger, men avskrekker mange velgere.
«De yngste risikerer å miste interessen og respekten for demokratiet når politikere oppfører seg på den måten», advarer retorikkprofessoren.
Han kaller uvanen med ikke å svare på spørsmål en «uskikk» i den offentlige debatten. I sin bok har han listet opp flere måter politikerne ikke svarer på:
Skifte nivå: Snakke rundt uten å bli oppdaget, for eksempel ved å svare mer abstrakt på et konkret spørsmål.
Vende spørsmålet: I stedet for å svare på hva man selv vil gjøre, snakker man om hva motparten ikke har gjort, eller hva en tredje motstander burde gjøre.
Motangrep: Gå til motangrep på politiske motstandere eller på debattstyrer for deres motiver: «Dette sier du fordi du ligger bakpå på menings-målingene.» Eller: «Dette sier du bare for å tekkes dine regjeringspartnere.»
«Stråmann»: Angripe en stråmann, det vil si en falsk, overkarikert, utgave av motparten. Man påstår at en motpart har visse tåpelige meninger og argumenter hun ikke har. Så kan man hugge løs på disse, fremfor argumentet motparten faktisk bruker: «Denne regjeringen har ett svar på absolutt alt i offentlig sektor: stordrift og sentralisering.» Eller: «Ordføreren mener kanskje det er en menneskerett å kjøre bil over alt i byen.» Eller: «Hun vil åpne grensene for hvemsomhelst.»
Uthaling: Bruker et eller flere av de andre grep¬ene for å hale ut tiden, helt til spørsmålet er glemt.
Utnytte et ord: Slå ned på ett ord i spørsmålet, og bruke det for å svare på noe annet, men gi inntrykk av at du svarer på det egentlige spørsmålet.
Falske svar. Trump-rådgiver og tidligere kampanjesjef Kellyanne Conway er en mester i de to sistnevnte taktikkene (å ta tak i et ord i spørsmål for å svare på noe annet og å hale ut tiden til spørsmålet er glemt). I et intervju på ABC News’ nyhetsprogram «Good Morning America» ble hun for eksempel spurt av programlederen George Stephanopoulos om følgende:
«(Trump) har sendt ut en tweet der han sier han ville ha vunnet flertallet av velgermassen hvis ikke det var for at millioner av illegale velgere hadde stemt. Den påstanden er grunnløs. Er det ikke uansvarlig av en president å lage slike falske påstander?»
Conway, i stedet for å svare på om Trumps påstand var uansvarlig, tok tak i ordet «grunnløs».
«Det som er grunnløst», sa hun, «er å snakke om falske nyheter. De falske nyhetene er at plutselig ble flertallsavstemningen viktigere enn valgmenn-avstemmingen».
Programlederen repliserte at hun hoppet over svaret, så han spør igjen, men legger til det beroligende poeng at «ingen betviler valgseieren».
Den nye setningen blir Conways neste planke:
«Først og fremst», sa hun, «så er det faktisk mange som betviler seieren» – og så fortsatte hun å tvære ut om dette poenget, i stedet for å svare på det hun egentlig ble spurt om.
Vedum vs. «de andre». En av dem som imidlertid tar politikere litt i forsvar, er høyskolelektor i retorikk, Kjell Terje Ringdal.
«Iblant blir kritikken mot politikerspråk litt urettferdig. Én grunn til at politikere iblant unngår spørsmål, er at spørsmålene er rent sagt umulig å svare på. Derfor blir det å si så lite som mulig, fort et klokere valg. Én ting er hva de sier i en valgkamp, men de vet at det kan bli brukt mot dem når de vinner», sier Ringdal.
«Politikk handler tross alt om å ta et par kjipe valg. Samtidig kreves det at man skal være folkelig og autentisk. Vi velgere, vi har liksom alltid rett, uansett hva», sier han.
Ringdal trekker frem et innslag i NRK P2s Politisk kvarter der Fremskrittspartiets Ketil Solvik-Olsen (en av de beste retorikerne i Norge, ifølge Ringdal) blir spurt om hvorfor partiet hans ikke har fjernet alle bomstasjonene.
«Solvik-Olsen skjønner jo at dette er et minefelt. Frp har lovet det og ikke klart det. Men samtidig vet han at det å innfri løftet, vil gå ut over veibyggingen – som også er noe hans velgere ønsker.»
Andre politikere fra det siste tiåret som Ringdal mener har vært gode på å ordlegge seg, er Kristin Clemet, Nikolai Astrup, Bård Vegar Solhjell og Kristin Halvorsen. Men for tiden er den politikeren som fascinerer Ringdal mest, Senterpartiets leder Trygve Slagsvold Vedum.
«Han er den taktisk smarteste politikeren vi har sett på mange år. Vedum har et effektivt språk, et smil og latter. Han er en norsk sjarmklump med den salige blandingen av traktor og Hedmark – en fyr man kunne drikke en øl med», sier han.
«Vedum har et effektivt språk, et smil og latter. Han er en norsk sjarmklump med den salige blandingen av traktor og Hedmark – en fyr man kunne drikke en øl med»
Et eksempel på denne stilen viste Vedum for eksempel i Stortingets siste spørretime før sommerferien, da han tok opp kommunereform og sentralisering, med følgende åpning:
«Når vi ser tilbake på perioden Høyre og Fremskrittspartiet har styrt Norge, kan en lett få inntrykk av at hver statsråd har stått opp om morgenen og tenkt: Hva er det jeg kan sentralisere i dag? Når justisministeren har våknet, har strekt seg litt, ristet litt på kroppen og tenkt: Er det ikke litt for mange lensmannskontorer i Norge? Jeg tror jeg får legge ned lensmannskontorene i distriktene. Eller når helseministeren har stått opp i naboleiligheten, har pusset tennene og tenkt: Er det ikke litt for mange lokalsykehus?»
(Statsminister Erna Solberg startet for øvrig sitt svar med å si at «representanten Vedum» burde «behandle kommunereformen med litt mer alvor»).
Takket være slike grep, mener Ringdal at Vedum i dag får til det samme kunststykket som Carl I. Hagen klarte i sine glansdager: Å være politiker, men snakke om «politikerne» som «de andre».
«Det er skamløst å kalle politikerne for ’de andre’, men det fungerer. Vedum er mannen fra landet som tar en tur til byen for å slåss for den lille mann, hjelpe ’oss’, folket, i ’kampen’ mot alle ’de andre’ – politikerne, – ’de i Oslo’, ’de innenfor ring 3’ og ’folka i dyre dresser’. Og Vedum har ikke Hagens blazer og gullknapper og slips og Oslo vest-bakgrunn, så han er enda lettere å like», sier Ringdal.
Vedum er blitt omtalt som en slags positiv utgave av «Trump på norsk» (før ting gikk fullstendig over styr for den nye amerikanske presidenten). Men Trump vant valget ved at han i valgkampen snakket i korte setninger og gjentok de samme budskapene mange ganger. Ringdal mener at norske politikere festet seg ved dette grepet og forsøker å lære av det.
«Et av de grunnleggende problemene i norsk politikk i dag er skolertheten til broiler-politikere. De har gått de samme skolene i statsvitenskap og levd hele livet i et parti», sier han.
«Selv ’flinkisen’ i Arbeiderpartiet, Hadia Tajik, vedgikk i en kronikk at også norske politikere risikerer å våkne opp til at ’folk ikke hører etter’ lenger», sier Ringdal.
Språksnobberi. Vedum har vært talsmann for å kritisere det han kaller «for mye snobberi» blant politikere.
«Folk jåler og pynter seg med nyord og fremmedord. Hvorfor sier vi ting som ressursallokering? Kan man ikke si ’hva vi skal bruke pengene på’», sa han til VG i vår. Han dro samtidig frem en liste med fremmedord han lovet å slutte å bruke så ofte.
Listen inkluderte blant annet ordene innovasjonskraft, adekvat, diskurs, presåkornsfond, levebrøds¬etableringer, vekstmotor, instrumenteringsklynge, grønn konkurransekraft, havrommet (i stedet for hav), inkubator, virkemiddelaktør, differensiering og paradigmeskifte.
En undersøkelse viste at over 30 prosent av nordmenn mener norske politikere snakker et utydelig eller svært utydelig språk.
Slike ord settes fort sammen til kronglete tale. For slike ord er ikke for alle. En undersøkelse presentert i Vårt Land tidligere i år viste at over 30 prosent av nordmenn mener norske politikere snakker et utydelig eller svært utydelig språk. Bare 4 prosent mente politikere uttrykker seg svært tydelig.
Den politiske fremmedordtåken kalles iblant for «løvebakke-dialekt». «Årsaken til løvebakke-dialekt med mye abstrakt språk, ligger blant annet i at de lener seg på dokumenter fra byråkrater og eksperter. En byråkrat ville nok heller brukt en setning à la «vi har gode bilaterale relasjoner med Vest-Tyskland» enn det Kennedy sa i 1961: «Ich bin ein berliner».
Det sier statsviter Ole A. Gjerde, som er forfatter av boken «Taler og Retorikk. Håndbok i taleskriving». Han mener politikere bevisst sier så lite konkret som mulig, for på den måten ikke å si noe feil eller risikere å støte for mange. Uklarhet gir rom for å gå tilbake på et standpunkt om det blir behov for det i politiske hestehandler.
Visstnok skal for eksempel Høyres programutvalgsleder i 2014 ha ment at den litt vage setningen om sykelønn – «velferdsordninger skal gjennomgås slik at det lønner seg å jobbe» – var bra «fordi hva man legger i den, er det ulike meninger om».
Sjefredaktør i Vårt Land Åshild Mathisen påpekte noe lignende ved forrige stortingsvalg.
«Jeg tror norske politikere er redde. For oss og for pressen og velgerne», skrev hun; «Det byråkratiske språket verner mot slagsmål i Dagsnytt 18 og sinte partikolleger, mens fargeklattene Sandra Borch, Per Willy Amundsen og Jan Bøhler får oppmerksomhet og bråk fordi de ikke gjemmer seg bak utredninger, forbehold og nyanseringer».
Innramming av debatten. Et annet viktig poeng i 'debatten om debatt', er bruken av såkalt framing – innramming – metoden som benytter automatiske assosiasjoner i stedet for rene argumenter. Visse ting er positive i de fleste velgeres hode. I Norge er det for eksempel positivt med ’norsk’, ’selvstendig’, ’natur’ og ’fremtidsrettet’. Jens Stoltenberg – og de fleste etter ham – snakket helst om ’naturgass’ og ikke om ’gasskraft’. Ordet ’innvandring’ og ’flerkultur’ er et ord som nok kan sies å ha gått fra å gi positive til negative assosiasjoner gjennom det siste tiåret.
Professor i retorikk ved Universitetet i Bergen, Jens E. Kjeldsen, har skrevet en del om slik 'innramming' på norsk.
Som et klassisk eksempel, trekker han frem omtalen av skattenivå som ’skattetrykk’. Ordet i seg selv gjør skatt negativt – og det motsatte, ’skattelette’, positivt. Her, skriver Kjeldsen, har høyresiden «vunnet» ordkampen, fordi, «ordet tilsynelatende er nøytralt». Motstanderen bruker det også – «uten å tenke over at ordet faktisk undergraver posisjonen han eller hun taler fra».
Tilsvarende har venstresiden stort sett «vunnet» kampen om ’den norske modellen’, en benevnelse som brukes både om det norske velferdssystemet og lønnsforhandlingssystemet.
Andre ord-kamper står mellom ’statskassen’ vs. ’felleskassen’ (eller ’spleiselag’). Sistnevnte høres mer ut som «et sted familien legger penger i for en felles sommerferie», poengterer Kjeldsen.
På samme vis lyder det ofte bedre med ’friskole’ enn ’privatskole’, en «rushtidsavgift» fremfor «miljøavgift». I sistnevnte belastes alle, mens den første benevnelsen får det til å høres mer ut som noe hver bilist betaler for en skade de selv har forårsaket.
Å male med ord. I USA er det republikanernes Frank Luntz som først lærte de konservative hvor mye makt det er i et ord. Han ba republikanerne begynne å si ’Washington’ i stedet for ’myndighetene’ (government).
«Myndighetene er også søppeltømmere og hyggelige politimenn», poengterte Luntz, «mens Washington bare er en grådig elite et annet sted, langt borte fra de fleste.»
Luntz foreslo også å bruke ’illegal innvandrer’ istedenfor ’papirløs’, ’oljeleting’ (exploration) fremfor ’oljeboring’ (drilling) og ’klimaforandring’, og ikke ’global oppvarming’.
Ovennevnte teknikk er etter hvert også brukt av høyresiden i Sverige og Norge, skriver den svenske språkforskeren ved Stockholms universitet Sara Gunnerud i sin bok «Ord er makt». Hun mener svensk og norsk høyreside det siste tiåret har lagt om språkbruken, og nå snakker mer til følelsene enn venstresiden gjør.
For eksempel sendte Nye Moderaternas generalsekretær Per Schlingmann tidlig på 2000-tallet ut en liste med ord partiet skulle bruke og ikke bruke. Blant annet skulle man nå ’forbedre’, ikke ’forandre’, det skulle ’lønne seg å jobbe’ fremfor ’redusere arbeidsledighetstrygden’, man skulle få ’flere i arbeid’ fremfor ’økonomisk vekst’ og ’enkeltbedrifter’ skulle være det nye navnet på ’private bedrifter’. Schlingmann anbefalte det mer levende ’mennesker som mangler jobb’ i stedet for ’arbeidsløse’ og ’de som tjener minst’ i stedet for ’lavtlønte’.
Ryktet forteller at også Arbeiderpartiet i Oslo har slike lister i dag (men ryktet sier ingenting om hva ordene er). Språkforsker Gunnerud har imidlertid, sammen med Ap-politiker Wegard Harsvik, identifisert hva borgerlige partier sier – og ikke sier.
For eksempel snakker de blåblå i dag om ’oppmykning’ av arbeidsmiljøloven og Bondevik-regjeringen snakket om ’arbeidervern’. Ifølge listen kalles ’nedskjæring’ heller ’effektivisering’, ’overvåking’ kalles heller ’signalsporing’ og ’nedleggelse av politistasjoner’ er blitt ’innføring av nærpoliti’, ’kutt’ blir ’kostnadseffektivisering’ og ’nedbemanning’ er blitt ’omorganisering’
Ifølge listen kalles ’nedskjæring’ heller ’effektivisering’, ’overvåking’ kalles heller ’signalsporing’ og ’nedleggelse av politistasjoner’ er blitt ’innføring av nærpoliti’, ’kutt’ blir ’kostnadseffektivisering’ og ’nedbemanning’ er blitt ’omorganisering’.
En helt egen form for såkalt innramming, er språklige bilder – metaforer. «Det er ikke tilfeldig», sier den tyske språkforskeren Elisabeth Welding, en av verdens ledende eksperter på innramming, «at man snakker om begrep som ’fedreland’ eller ’Moder Russland’.»
Fremskrittspartiet benytter metaforer hyppig, spesielt i omtale av oljefond og folks lommebøker. Arbeiderpartiets leder Jonas Gahr Støre brukte metaforer i sin tale til landsmøtet i 2017, da han snakket om endringene i arbeidslivet i retning av flere frilansere: «Vi har hatt det sånn før. Da kalte vi det et løsarbeidersamfunn. Arbeiderne sto med lua i hånda. Nå står de med mobilen i hånda og venter på oppdrag», sa Støre.
Abstrakt, passiv, bestemt. Med eller uten innramming, litteraturen om retorikk beskriver flere språklige grep som kan fungere som en tilsløring av reelle argumenter. Disse brukes ofte av politikere – og andre som debatterer – og inkluderer følgende grep:
Abstraksjoner: ’Fattige barn’ blir ’barn med fattigdomsutfordringer’.
Måten spørsmål stilles på: Diskuterer vi ’hvor mye innvandring tåler Norge’ eller ’finnes det en grense der innvandring blir et problem’?
Kontraster: Hvis Arbeiderpartiet kan kalle seg moderne, betyr det at andre partier henger etter. Hvis Sverigedemokraterna kaller seg ’svenskvennlige’, betyr det at andre er svensk-uvennlige.
Tallmagi: Å snakke om andel som er i arbeid, ikke andelen som er uten arbeid. (Og trekke frem sanne, men håndplukkede tall som gir et villedende inntrykk).
Bestemt form: Hvis man snakker om ’den uansvarlighet Stortingets flertall sto for da det …’, har man slått fast at det var uansvarlig.
Slå fast-ord: ’Jo’ (vi vet jo at …), ’ennå’ (det er nå ennå slik at …) eller setningen ’jeg er nesten nødt til å si at…’. Denne siste åpner for at man besitter og ’bekjenner’ en sannhet.
Edru kaptein og 9/11. Retorikk-professor Kock kritiserer hangen til å bruke ’det halvt uttalte’ i stedet for et ordinært argument. Det klassiske eksempelet er et skip der kapteinen fører i loggboken at ’styrmannen var full i dag’. Neste dag skriver styrmannen i samme logg at ’Kapteinen var edru i dag’. Det uuttalte er naturlig-vis at kapteinen da som regel er full.
Koch eksemplifiserer dette ’antagelses-argumentet’ med Trumps slagord «Make America Great Again» som antyder at det var bedre før. På samme måte antyder Dansk Folkepartis slagord «Gi oss Danmark tilbake» at danskene har mistet noe de hadde.
«Når Trump sier ’Jeg er med dere’, blir ’dere’ en kontrast til det uuttalte ’de andre’», sier Koch.
Språkforsker Sara Gunnerud er opptatt av språkets makt.
«Folk med makt har ansvar for ikke å manipulere med sin bruk av språk og for at det man sier ikke kan misforstås. Språk er et virkemiddel – eller et glidemiddel – for å smøre forslag som ellers møtes med motstand. Det bør ikke brukes til å overbevise folk på andre måter enn med meningsargumenter», skriver hun i sin bok.
Det er ikke dermed sagt at politikerne må bli både ordknappe eller kjedelige.
«De beste politikerne bruker fakta, men vekker likevel følelser og håp», mener Gunnerud.
Også Kock er opptatt av dette. I sin bok formulerer han det som at «vi lever ikke bare i et flertallsdemokrati, men i et argumentasjonsdemokrati».
«En god offentlig debatt er en del av demokratiformen, en del av måten man finner politiske løsninger til gavn for flest mulig samtidig», sier han. «I en offentlig debatt må argumenter baseres på hva som er felles beste. Ingen kan argumentere imot pensjonsreform ’fordi det koster meg stemmer’ eller ’de jeg representerer, liker det ikke’. I en lukket debatt kan man kanskje love for eksempel sykepleiere mer lønn, men i en offentlig debatt må man gi gode grunner for dette – også overfor andre grupper», argumenterer Koch.
Ekko-kamre. Koch får her følge av Ringdal: «I møte med medier eller i en debatt, må man argumentere ut fra felles beste, at man står for noe fordi det gagner hele samfunnet, og for eksempel ikke bare love økt lærerlønn eller ja til skattekutt for små og mellomstore bedrifter», sier han.
«I egne kanaler er det lett å få snakke ut og fullføre det man vil si, men det er også lett å snakke folk etter kjeften og komme med løfter det ikke blir noe av.»
«I egne kanaler er det lett å få snakke ut og fullføre det man vil si, men det er også lett å snakke folk etter kjeften og komme med løfter det ikke blir noe av.»
Ringdal er skeptisk til en debattform som tegner til å prege årets norske valgkamp: Lange debatter arrangert i egne sosiale medier av partiene selv.
«Arbeiderpartiet har for eksempel hyret inn Anne Grosvold til å huse «debatter» på Arbeiderpartiets Facebook-side. Det blir sikkert fine programmer av det, men jeg tror språket i sum blir dårligere. Det blir mer salgs¬aktig uten den sunne skepsisen journalister bidrar med», sier han.
Dette berører mye av den store debatten rundt deling på sosiale medier. Funksjonen er jo laget slik at du får mer av det du vil ha’, ofte kalt ekko-kamre eller meningsbobler. Dermed forsterkes alt du mener, om du snakker med mange som mener det samme. Ettersom vi alle hører mest på det vi allerede tror på eller lever med (om vi røyker, overser vi nyheter som sier at røyk er usunt), er det på sikt ikke helt heldig for debatten at vi lever i offentlige rom der man ikke møter motforestillinger, for eksempel en Facebook-feed med bare like meninger.
Chesterfield-stolen. Koch snakker om dette når han diskuterer hva som gir den gode debatt. Han mener det er mulig å «agree to disagree», det vil si komme til en «fornuftig uenighet».
Kremeksempelet på en slik debatt og uenighet, er et ektepar som skal kjøpe stol sammen. De vurderer en dyp Chesterfield-stol. Begge er enige om at den er behagelig, men også enige om at den ikke er spesielt elegant. Hun tillegger imidlertid denne mangelen på eleganse langt mer vekt enn ham. De diskuterer saken og blir enige om selve argumentene, men ikke avveiingen av argumentene. På samme måte kan vi diskutere et vannkraftverk og et kullkraftverk. Vi kan være enige i fordeler og ulemper, men tillegge dem ulik verdi.
Idealet er en renhåret debatt, uten annet enn de faktiske, viktigste og mest relevante argumentene. Flere sider legger frem sitt forslag til hva som er det felles beste og begrunner disse med det felles beste.
«Nettopp derfor er åpen debatt så viktig», sier Kock, «for dette er argumentasjonsdemokratiet».
Journalist Henrik Pryser Libell har bidratt i saken med research.
Svarer politikere på alle spørsmål de får?
Har de fått trening i debatt-og taleteknikk som politikere?
Marit Arnstad, Senterpartiet
– Det hender at en unngår å svare på spørsmål, fordi en ikke alltid aksepterer premissene i spørsmålet. Journalistene jobber jo ut i fra en vinkling. Det hender også at det ikke er mulig å svare direkte, for eksempel kan jeg ikke forskuttere innholdet i regjeringsforhandlinger som vi ikke engang vet om skal skje.
– Noen har hatt trening, andre ikke. Jeg har ikke hatt opplæring i tale eller språk, men jeg har hatt noe trening i mediehåndtering. Jeg husker slik trening var ganske vanlig for rundt 15 år siden. I ungdomspartiet er det vanlig med debattrening enten det gjelder skoledebatter eller Dagsnytt 18.
Kjell Ingolf Ropstad, Kristelig folkeparti
– Jeg liker å svare på spørsmålene jeg blir stilt, og svarer av og til på ting jeg nok ikke burde svart på. Men ofte har spørsmålene premisser som jeg ikke er enig i. Da må vi jo rette opp det. Av og til synes jeg også det er viktig å sette det inn i en kontekst for å få lytterne til å forstå hvorfor jeg mener det aktuelle er viktig. Da svarer jeg nok ikke alltid like godt på spørsmålene.
– Jeg har fått debatt- og taletrening flere ganger i KrFU og noen ganger i KrF. Jeg husker nok best at jeg må etterstrebe å snakke tydelig og ikke gå for mye rundt grøten, samt det å ikke akseptere premissene i spørsmålene uten videre.
Bjørn-Kristian Svendsrud, Frp (Formann, Fremskrittspartiets Ungdom)
– Jeg prøver å svare så direkte som mulig, fordi jeg liker å gjøre meg forstått. Hvis en politiker bruker for mye tid på å gå rundt grøten, er det ofte lett å miste den som leser eller hører det man sier, og det er ikke ønskelig. Fremskrittspartiet har mange politikere som er flinke til å være direkte, det er viktig for oss å svare på spørsmål på en slik måte som gjør at folk forstår det man sier.
– Alle ungdomspartier i Norge har trening på debatt og tale. Fpu har debattskolering før hver skolevalgkamp. Jeg har også vunnet Frps elitekurs i 2015, hvor en del av treningen var mediehåndtering. Dette mener jeg er en god skoleringsarena for utvikling av metoder for å tenke kjapt når man får vanskelige spørsmål. Det er en fordel for både meg og de som skal motta budskapet at jeg evner å svare best mulig.
Tord Hustveit, Venstre (Leder Unge Venstre)
– Jeg forsøker alltid å gi et svar på spørsmålet. Et godt ordskifte er grunnmuren i et demokrati. Skal vi ha en god offentlig debatt, må vi snakke med og ikke forbi hverandre. Dersom spørsmålet er veldig ladet eller har et premiss jeg er uenig med, vil jeg ofte utfordre premissene spørsmålet bygger på for å få frem hvorfor jeg mener det jeg gjør.
– Unge Venstre har debattskolering. Fra min egen trening husker jeg best det jeg ikke får til: Å snakke saktere når jeg er i debatt.
Snorre Valen, SV
– Jeg er bevisst på nettopp det motsatte, altså å svare på spørsmålene i den grad det er mulig. Så kan det hende at jeg føler behov for å forklare litt omstendighetene rundt svaret, eller at en ikke alltid kan svare på ja/nei-spørsmål fordi verden er litt mer sammensatt enn som så. Da må vi jo bruke litt mer tid på å forklare det vi mener.
– Vi driver ikke utstrakt trening i retorikk, men debat¬trening er alltid nyttig. Vi diskuterer tema før vi går i debatter og intervjuer. Vi evaluerer medie-opptredener i etterkant når vi har behov for det.
Jan Bøhler, Arbeiderpartiet
– Jeg prøver alltid å svare på spørsmål, uten at jeg alltid greier å leve opp til det. Et unntak er når hver enkelt av oss får kampanje-pregede like¬lydende spørsmål hvor avsenderne fra før vet hva svaret er.
– Jeg er opptatt av å tale naturlig og lære av samtaler og omgang med folk, ikke av tale- og debattkurs. Derfor må jeg innrømme at jeg i mange år ikke har deltatt når vi har fått tilbud om dette.
– Jeg er blitt mer og mer trygg på å være meg selv og snakke direkte slik jeg gjør når jeg treffer folk til vanlig. Jeg får også en del hyggelige tilbakemeldinger om at jeg svarer klart og forståelig.
Rasmus Hansson, Miljøpartiet De Grønne
– Jeg foretrekker å svare på det jeg blir spurt om, og vil nødig bli en politiker som svarer taktisk eller i tåka for ikke å risikere kritiske oppslag. Jeg har bare vært politiker i fire år. Jeg tar som regel telefonen når journalister ringer, og svarer på det de spør om. Det har jeg jo svidd meg på noen ganger. Selv om det av og til ikke er taktisk lurt, så håper jeg at folk får med seg at jeg faktisk står for det jeg sier, og ikke bare leser opp ferdig serverte snakkepunkter.
– Jeg har hørt et par korte foredrag om retorikk og så vidt vært innom litt debattrening. Jeg har ikke tatt kurs i mediehåndtering, språk eller talekunst. En oppvekst med en skuespillerfar som også var formann i Riksmålsforbundet, artet seg faktisk som en sammenhengende debatt om språk og diksjon.
Nikolai Astrup, Høyre
– Jeg forsøker å svare direkte på alle spørsmål som lar seg svare direkte på. Hvis spørsmålet er i kategorien 'Har du sluttet å slå din kone, ja eller nei?', så er det ikke mulig å svare direkte på det, ettersom svaret blir feil uansett. Veldig ofte blir politikere avkrevd enkle svar på kompliserte spørsmål der velgerne fortjener et mer nyansert svar. Det hender selvsagt at man ønsker at andre sider av saken enn den journalisten spør om, skal komme frem. Da blir svaret deretter. Eller som Willoch gjerne repliserte: 'Jeg ville ikke stilt spørsmålet på den måten …'.
– Jeg har deltatt på tale- og debattkurs i partiet. Det viktigste er vel å forsøke å få debatten til å handle om dine saker, ikke motpartens. Og det er lettere sagt enn gjort.