Snikksnakk og tvetydighet.
Typiske politikersvar kan være både høflige og til og med relevante for essensen i et gitt spørsmål, men kun unntaksvis leverer de den etterspurte informasjonen. For politikere har en helt egen, finurlig evne til å omgå krevende spørsmål. En britisk studie har identifisert over 30 ulike teknikker benyttet av politikere til å avlede eller til å svare så lite konkret som mulig. Én teknikk, som først og fremst ble benyttet av Margaret Thatcher, var personlige angrep på intervjueren.
Stemningen blir nok aldri fullt så giftig i norsk politikk. Der begrenser angrep på programledere seg til småampre utbrudd som:
«Nå setter du tingene på spissen igjen!»
Reaksjonen fra Siv Jensen i NRK P2s partilederutspørring i august, kom etter et spørsmål stilt til Frp-lederen om hvorvidt hijabforbud i skolen var forenlig med partiets opptatthet av minst mulig statlig styring og valgfrihet for foreldrene.
Som så mange ganger før – og som for så mange partiledere før henne – ble Jensen konfrontert med en ubehagelig sannhet: En av de mest sentrale parolene for partiet hennes frontkolliderer med praktisk politikk.
Men Jensens lille 'angrep' virket, og nesten umerkelig fikk hun praten i stedet til å handle om kjønnsdelt svømmeundervisning. Tiden gikk, og programlederens felle kollapset i forsøket, før Jensen dro det hele i land med en samlende selvfølgelighet om at «alle er nok opptatt av felles kjøreregler for samfunnet».
Senere får hun spørsmålet «Ser du et mønster her?» om avvikene mellom partiprogram og gjennomført politikk. Istedenfor å svare, griper Jensen begjærlig tak i ordet ’mønster’ og bruker det som inngang til å snakke om sin egen agenda. Som bonus får hun det sågar til å høres ut som hun faktisk svarer på spørsmålet.
Grepet er en gjenganger og et av mange som benyttes stadig oftere i kjølvannet av de siste årenes profesjonalisering av politikken, der utvalget av teknikker er blitt så mangfoldig at det gir en rekke mulige utveier på ubehagelige spørsmål.
Politikerne gjemmer seg ofte bak utredninger eller forbehold. De slenger ut påstander og går enten i unødig komplisert detalj eller er meningsløst generelle. Som konsekvens kan talemåten bli kjedsommelig parolepreget, svulstig skrytete, selvmotsigende – eller direkte villedende. Dersom velgerne hverken lærer noe nytt eller får mulighet til å ta stilling til reelle argumenter, innebærer den angivelige profesjonaliseringen av politikerspråket kun at debatten blir kjedeligere og mindre utbytterik.
Vi kan alle henfalle til tvetydighet når vi innser at et ærlig svar kan få negative konsekvenser. Når vi for eksempel får en gave vi synes er grusom og får et konkret spørsmål om vi liker den, kan vi – for å slippe å lyve eller å såre giveren, og dermed unngå å skape konflikt – velge å svare at det var ’veldig hyggelig tenkt’.
Politikere er spesielt tilbøyelige til å svare på denne måten, ifølge den britiske sosialpsykologen Peter Bull. Det er ikke nødvendigvis fordi de er utspekulerte og sleipe, men fordi konflikt er spesielt knyttet til politikk og fordeling av ressurser. Når alle ’vanlige' svar kan stille dem i et dårlig lys eller true deres fremtidige handlings--rom, blir veien kort til å svare tvetydig eller svare på noe annet.
Om det er forståelig, er det ikke dermed sagt at det er bærekraftig: Resultatet kan i verste fall bli at velgerne avskrekkes fra å bry seg om politikk.
Den norske valgkampen har ifølge analytikere langt større betydning i år enn for fire år siden. Utfallet er mer åpent, og flere velgere kan la seg påvirke av politikernes utspill og språkføring. Når politikerne i en slik situasjon bare unntaksvis trekker inn fakta som utgangspunkt for reelle argumenter, og i stedet tyr til grep som tallmagi, abstraksjoner og motangrep, kan det bli vanskelig for dem å flytte velgernes meninger.
Det burde derfor være mye å hente – og en klok sluttspurtstrategi for politikerne frem mot valget 11. september – å kalle den berømte spaden ved sitt rette navn.
Belønningen kan vise seg å bli stor for dem som våger.
Tine Skarland, redaktør
