14. august 1947. Klokken tikker mot midnatt. På første benk i Indias nasjonalforsamling sitter statsminister Jawaharlal Nehru, klar til å holde sitt livs tale. Nehru, rolig som alltid, venter tålmodig på viserne, mens en høytidsstemt forsamling av menn betrakter hverandres hvite bomullsklær. Endelig bestiger Nehru talerstolen.
«For mange år siden avtalte vi et stevnemøte med skjebnen, og nå er øyeblikket kommet da vi skal innfri vårt løfte … På slaget midnatt, mens verden sover, skal India våkne til liv og frihet … En ny stjerne reiser seg, en frihetens stjerne i Østen, et nytt håp fødes, en lenge etterlengtet drøm blir virkelighet.»
I Karachi står en annen leder, Muhammad Ali Jinnah, på talerstolen. Også han har et budskap til folket:
«Jeg hilser dere med den største glede … I dag fødes den frie og uavhengige staten Pakistan … La oss på denne dagen ydmykt takke Gud for hans gave og be om at vi må vise oss fortjent til den.»
Skuffelse. Nehru og Jinnah hadde i sin ungdom studert jus i London. Begge ble advokater, men huskes først og fremst for sitt politiske virke. Men mens Nehru fant sin plass i det hindudominerte Kongresspartiet, ble Jinnah leder av All-India Muslim League. Med årene ble motsetningene mellom dem stadig større, og i 1947 skilte de lag og grunnla hver sin stat.
Nå er 70 år gått, og indere og pakistanere ser seg tilbake. Det er så man kan se skuffelsen i ansiktene til millioner av mennesker. I fjor anslo regjeringen i Pakistan at 60 millioner innbyggere levde under fattigdomsgrensen, i praksis en tredjedel av befolkningen. Terrorisme og voldshandlinger hjemsøker deler av landet, og mange føler seg utrygge.
I India oppgis antallet fattige til vel 250 millioner. Selv om landet kan skilte med en voksende middelklasse og høye veksttall, er de sosiale utfordringene fremdeles store. «Vi ser i India et enormt gap mellom de privilegerte og alle de andre», fastslo Amartya Sen, Indias kjente nobelprisvinner i økonomi, for tre år siden. Da Nehru talte til nasjonen i 1947, hadde den rundt 340 millioner innbyggere. Nå er det en milliard flere.
De første britene som slo seg ned i India, sendte lyriske brev hjem om mulighetene som landet bød på. Her rant blinkende elver som Indus og Ganges, og bøndene kunne så og høste året rundt. Med årene fikk nøden og fattigdommen bredere plass i rapportene. Som en misjonær skrev: «Vi overveldes av avmakt. India er for stort for oss.»
Vandring i mørke. Da annen verdenskrig var over, hadde britene i praksis utspilt sin rolle i India. Undertrykte folk krevde sin frihet, ikke minst det indiske, som ble ledet av sterke personligheter som Mahatma Gandhi og Nehru.
Men India var et sammensatt land. I religiøs forstand gikk det et skille mellom hinduer og muslimer. Selv om hinduene var i flertall, var muslimene tallrike og de dominerte i landets vestlige del – den som skulle bli Pakistan. Britene klarte lenge å holde motsetningene i sjakk, men da frihetens time nærmet seg, boblet de opp igjen.
I 1946 oppfordret Jinnah og hans muslimske liga til landsomfattende demonstrasjoner til fordel for kravet om et selvstendig Pakistan. Hinduer og muslimer begynte å drepe hverandre, og folk la på flukt. Gandhi dro fra sted til sted i håp om å roe gemyttene, men følte seg avmektig. «Aldri før har jeg vandret i slikt mørke», sa han.
Den 3. juni 1947 varslet Lord Mountbatten, den britiske visekongen i India, at britene ville trekke seg ut innen utgangen av juni 1948. Men volden tiltok. Britene innså at India måtte deles, slik Jinnah krevde. I håp om å få slutt på drapene, ble uavhengighetsdagen fremskyndet til 15. august 1947. Samme dag skulle også Pakistan bli fritt. Men hvor skulle grensen gå?
Sannhetens øyeblikk. Sir Cyril Radcliffe, en kjent advokat, ble hentet fra London. Han hadde aldri vært i India før. Nå fikk han i oppdrag å fastsette grensen. «Skynd deg», sa Jinnah, «vi har liten tid».
Radcliffe og hans to komiteer arbeidet på spreng i 40 dager. Komitémedlemmene satt med store kart foran seg og skar seg gjennom India med fyllepenn. Hver gang briten våget seg ut for å trekke frisk luft, ble han omringet av utålmodige indere, både hinduer og muslimer. «Hvordan går det? Er du ikke ferdig snart?» Spørsmålene haglet. «Det var som å få tusen kniver mot strupen på en gang», skrev han senere.
For å rekke tidsfristen måtte han markere fem mil hver dag. Pakistan skulle bestå av to adskilte deler, et Vest-Pakistan og et Øst-Pakistan. I midten lå det store India. Den 13. august, to dager før fristen, ble Radcliffe ferdig, og kartene ble lagt i et bankhvelv.
Så opprant frihetsdagen. New Delhi var pyntet til fest, det samme var Karachi i det nye Pakistan. Festkledde mennesker fylte gatene, og musikkorps marsjerte frem og tilbake. Nehru og Jinnah talte i hver sin by, og flaggene ble heist. Det nye indiske flagget besto av tre vannrette felt, safrangult, hvitt og grønt, og med et hjul i midten. Pakistanerne heiste et flagg i hvitt og grønt, pyntet med en hvit halvmåne og en hvit stjerne.
Samme dag ble kartene brettet ut. «Et sannhetens øyeblikk», sa Nehru.
Grensene ble stort sett slik de fleste hadde trodd. India ville få 340 millioner innbyggere, Pakistan 64 millioner. Men mange protesterte. Millioner av hinduer oppdaget plutselig at de bodde i Pakistan, mens millioner av muslimer oppdaget at de bodde i India. Så tok de bena fatt, desperate, noen mot øst, andre mot vest. På himmelen hang en brennende sol, og de svakeste stupte av tørst og utmattelse. Muslimer drepte hinduer, og hinduer drepte muslimer. Sikher befant seg mellom barken og veden.
Å Gud! Uker senere hadde opp mot 14 millioner mennesker forlatt sine hjem. Aldri før hadde så mange mennesker flyktet på så kort tid. Antallet drepte i forbindelse med delingen anslås til et sted mellom flere hundre tusen og opp til to millioner mennesker. «I landsby på landsby ble innbyggere hakket i hjel eller innesperret i bygninger som ble påtent og satt i brann. Hverken barn, gamle eller syke ble spart», skriver Yasmin Khan i sin bok «The Great Partition. The Making of India and Pakistan».
Gandhi gråt og ba, til ingen nytte. «La oss bøye hodet i skam», sa han. Samme høst fylte han 78 år. Som vanlig ble han overøst med hilsener og brev. «Hvorfor gratulerer de meg? De burde heller kondolere. Jeg har mistet livsgnisten», sa han.
Straks landet var delt, måtte Nehru, Indias nye statsminister, ta stilling til hvordan boet skulle fordeles. Pakistan måtte jo få sin rettmessige andel av statskassen. Nehru valgte i første omgang å holde en del av pengene tilbake. Gandhi ble opprørt og gikk til sultestreik. Selv om han i utgangspunktet hadde vært tilhenger av et samlet India, insisterte han på at muslimene – og det nye Pakistan – måtte behandles med respekt. Sultestreiken han innledet, endte med at han fikk det som han ville.
Mange hinduer oppfattet Gandhi som «islam-vennlig». Fra Bombay reiste to brødre, hindufanatikerne Nathuram og Gopal Godse, til New Delhi, fast bestemt på å drepe den gamle mannen. Skuddene falt 30. januar 1948. Nathuram Godse påtok seg ansvaret for udåden og ble henrettet, mens broren Gopal ble idømt en langvarig fengselsstraff. I 1998 intervjuet jeg ham i Bombay. «Jeg har aldri angret», sa han. «Gandhi sviktet oss. I stedet for å bli Nasjonens far, ble han Pakistans far. Har ikke dette landet gitt oss bare problemer?»
Uten å forsvare Gopal Godse, vil mange indere svare ja. India og Pakistan har siden 1947 levd som fiendtlige naboer. Spede forsøk på forsoning har mislykkes. Begge er rustet til tennene, og begge har atomvåpen.
Ender fiendskapet i krig, blir følgene katastrofale.