Den nye løpingen. I forordet til «Hva jeg snakker om når jeg snakker om løping» (2008) sier Haruki Murakami at en gentleman ikke snakker om hva han gjør for å holde seg frisk. Og så legger han til – heldigvis er ikke jeg en gentleman.

Det er ikke jeg heller.

Tidligere i år rådet legen min meg å begynne med yoga. Jeg var skeptisk. Vanligvis tyr jeg, på samme måte som Murakami, til løping. For det hjelper jo mot så mye. I boken «Hjernesterk» (2017) skriver den svenske psykiateren Anders Hansen om hvor nyttig trening – og da særlig løping – er for å bekjempe depresjon og stress. Hjernen er nemlig det organet som påvirkes aller mest når vi er i bevegelse, noe som gjør at fysisk aktivitet hjelper på konsentrasjon, kreativitet og humør.

Derfor syntes jeg ikke det var noen vits i å yoge.

Dessuten var jeg redd for å føle meg dum. Jeg var redd for at jeg ikke skulle få til øvelsene og var i tillegg rimelig overbevist om at yoga var best for dem som allerede var rolige, myke, grasiøse og spirituelt oppegående, litt som Julia Roberts i filmatiseringen av Elizabeth Gilberts bestselger «Spis, elsk, lev» (2006).

Likevel begynte jeg. Og jeg elsket det.

Yoging in the free world. Når man først har fått øynene opp for noe, ser man det gjerne over alt. Og noe av det første jeg så, var at favorittfeministen min, Caitlin Moran, også elsker yoga. I spalten hennes i The Times Magazine forteller hun om å ha vondt i hele kroppen og prøve å lege det gjennom å gå, svømme og gjøre pilates, uten at noe virket.

Til slutt prøvde hun yoga og beskriver at hun etter ti minutter følte fysisk ro, for første gang på mange år. Etter 20 minutter var det som om all den «vonde giften i musklene mine ble spylt ut med en vannslange», og etter en halv time «var jeg veldig høy – fantastisk avslappet og flytende – og full av glede over å ha armer og bein». Moran prøvde å tenke tilbake til sist hun følte seg slik, og kom frem til at det sannsynligvis var da hun var fem år.

Og jeg observerte at det ikke bare var Caitlin Moran. Hele verden driver med yoga. I USA har antallet utøvere økt fra 4 millioner i 2001 til 36,7 millioner i 2016, og på verdensbasis anslås tallet til 2 milliarder mennesker. Og det tallet er stadig økende. I løpet av de siste månedene har jeg lest om yoga som tilbys på skoler i USA, i fengsler i Sør-Afrika og Kenya, blant flyktninger som er kommet til England, samt på min yngste datters SFO. Det finnes videre millioner av instruksjonsvideoer på YouTube og andre nettsteder, som for eksempel yogawithadriene.com, hvor amerikanske Adriene Mishler pedagogisk viser frem sekvenser man kan gjøre i ly av sitt eget hjem.

I fjor ble yoga lagt til som immatriell kulturverdensarv på Unescos liste, som en anerkjennelse av innflytelsen den har hatt på det indiske samfunnet når det gjelder alt fra helse og medisin til utdanning og kunst. 

Og i fjor ble yoga lagt til som immatriell kulturverdensarv på Unescos liste, som en anerkjennelse av innflytelsen den har hatt på det indiske samfunnet når det gjelder alt fra helse og medisin til utdanning og kunst. Unesco anerkjente også likhetstanken som dominerer i yoga, ettersom den utøves uten å diskriminere med tanke på kjønn, klasse eller religion.

Yoga fra Latvia. Men hva er egentlig yoga? Kort sagt er det en urgammel mental, åndelig og fysisk praksis som består av en kombinasjon av meditasjon og bestemte kroppsstillinger og pusteøvelser. Når man skal utpeke den moderne yogaens far, retter mange fingeren i retning av Tirumalai Krishnamacharya, som ble født i Sør-India i 1888 og fikk sin utdanning i et kloster. Han var særlig opptatt av hatha yoga (’kraftig yoga’), som består av både fysiske og åndelige øvelser, i en tid hvor denne var uglesett blant religiøse hinduer og utdannede indere. Dette var imidlertid i ferd med å endre seg.

På 1920-tallet var fysisk fostring særdeles populært i store deler av verden, noe som i India førte til en fornyet interesse for hatha yoga og til at maharajaen av Mysore lot Krishnamacharya åpne en yogaskole i sitt palass. Sekvensene han utviklet lignet de som var beskrevet i klassiske hatha yoga-tekster, men med et enda tydeligere gymnastisk preg og som interessant nok bærer i seg visse likheter med øvelser utviklet av en dansk gymlærer ved navn Niels Bukh.

Blant de mest kjente elevene på skolen til Krishnamacharya var BKS Iyengar, som anses for å være en av verdens fremste yogalærere, K Pattabhi Jois, som skapte ashtanga yoga – og Indra Devi, som ofte omtales som ’the first lady of yoga’. Devi var en viktig pådriver i å bringe yoga til den vestlige delen av verden, og i den nylig utgitte biografien «The goddess pose» (2015) hevder Michelle Goldberg at det var Devi som i stor grad skapte den selvhjelps-mytologien som preger moderne yoga.

Devi (som opprinnelig het Eugenia Vassilievna Peterson og var født i Riga i 1899, som da var en del av Det russiske keiserdømmet) ble kjent med praksisen da hun bodde i India på 1930-tallet og kranglet seg til å bli Krishnamacharyas første kvinnelige student i Mysore.

Etter en stund fikk hun beskjed om at det var hennes oppgave å spre hans lære rundt i verden, og slik endte hun opp i California, hvor hun utviklet sin egen praksis og underviste Hollywood-eliten gjennom hele 1940- og 50-tallet, med elever som Gloria Swanson, Yehudi Menuhin og Greta Garbo. Hun klarte også å få yoga inn på Elizabeth Ardens glamorøse Maine Chance-spa og skrev to bestselgere, «Forever young, forever healthy» (1953) og «Yoga for Americans» (1959), med detaljerte forklaringer om hvordan man kunne utføre yoga-sekvenser i hjemmet.

Biografien om Indra Devi er spesielt interessant fordi den på mange måter også er biografien til yoga i vår del av verden. Da Devi ble født i Litauen i 1899, var det knapt noen utenfor India som hadde hørt om denne aktiviteten, mens da hun døde i 2002, hadde den spredt seg over hele verden. Og den er altså i kraftig økning. 

Yoging eller jogging. I løpet av de siste ti årene har løping (eller jogging) vært på toppen av treningspyramiden her til lands. Og at jogging ikke bare er jogging, er tydelig gjennom symbolikken den får lov til å utsondre i populærkulturen, hvor den representerer gode egenskaper som utholdenhet, intelligens, seriøsitet – og kontroll, slik vi kan se i klassikere som «Maratonmannen» (1974) og «Rocky» (1976), samt TV-serier som «House of Cards» (2013–). Den har også vært sterkt assosiert med den amerikanske drømmen, noe som er tydelig gjennom det faktum at alle presidenter fra Jimmy Carter til Barack Obama var kjent for å snøre på seg joggeskoene opptil flere ganger i uken. (At Donald Trump ikke løper en eneste meter, kommer ikke her som noen overraskelse.)

I en verden hvor angst og andre psykiske lidelser er i sterk økning, og hvor man i stadig større grad søker seg vekk fra tempoet som preger hverdagen, er det imidlertid tegn på at jogging kanskje bør balanseres med en treningsform som gir en sterkere mental gevinst.

I en verden hvor angst og andre psykiske lidelser er i sterk økning, og hvor man i stadig større grad søker seg vekk fra tempoet som preger hverdagen, er det imidlertid tegn på at jogging kanskje bør balanseres med en treningsform som gir en sterkere mental gevinst. At Hollywood har plukket opp dette, ser vi for eksempel i HBOs nye serie «Big Little Lies» (2017), hvor de mødrene som er minst i vater, ser ut til å jogge seg vekk fra ting, mens seriens mest balanserte karakter, Bonnie (Zoë Kravitz), er yogainstruktør. At trening bør ha et sterkt meditativt aspekt, er også et poeng i Audun Myskjas «Ungdomskilden» (2017). Mens Myskja riktignok ikke nevner yoga direkte, kan det være liten tvil om at øvelsene han løfter frem i denne boken, er tatt nettopp fra en slik praksis.

Nå er det riktignok slik at jogging også har et meditativt aspekt. Det kalles flytsone. Men der flytsonen i jogging for mange kun inntreffer i noen få sekunder eller minutter, oppfordrer yoga til, og ivaretar, et samarbeid mellom kropp, sinn og ånd som fører til en helt annen form for balanse.

På spørsmål om hvorfor man bør drive med yoga, uttalte yogi Sadhgum Jaggi Vasudev nylig at det er «fordi det virker». Yoga tillater utøveren å lagre det Caitlin Moran beskriver som «litt rolig glede» i musklene, som kan spares til fremtidig bruk. Samtidig har yoga en terapeutisk effekt som, for å sitere Michelle Goldberg, er billigere enn kognitiv terapi. Og det jeg selv opplever, er at den lar meg være til stede og finne underlig stor glede og trøst i sammenvevingen av pust og bevegelse.

Yoga får meg kort sagt til å føle meg bedre. I hele meg.