Kamppi, Helsingfors. «This is not a hospital» står det over inngangen til et gammelt sykehus i en bydel sentralt i den finske hovedstaden. Innenfor dørene, i det gamle sykemottaket, sitter en blanding av trendy gründere og dresskledde investorer i en nyåpnet restaurant. Her i Maria 0-1, Nordens største inkubasjonssenter for nye start-ups, er det stor entusiasme for en mulig fremtid med en statlig garantert grunninntekt.

«Har du ambisiøse mennesker som vil teste ut ideer, så er dette noe som kan muliggjøre nettopp det», sier Nils Paajanen, utvikler av en Spotify-variant for karaoke-entusiaster. Også Piia Peiponen, talskvinnen for Ukko, en nettbasert faktureringstjeneste for såkalte selvansatte, mener en grunninntekt for alle i arbeidsfør alder er en spennende tanke.

«Våre kunder har gitt veldig gode tilbakemeldinger på denne ideen», sier hun om en voksende gruppe med frilansere i en slags gråsone mellom enkeltmannsforetak og fast ansettelse. «Det vil bety at de ikke lenger trenger å bekymre seg for alt byråkratiet rundt arbeidsledighetstrygden.»

Tydeligst er likevel Sampas Fabritius, en tidligere Nokia-ansatt som nå videreutvikler deler av teknologien fra den akterutseilte finske mobilgiganten.

«Vi pleier å si at Apple tok livet av to industrier her i Finland», sier han. «Papirindustrien da de introduserte Ipad og den digitale industrien med lanseringen av Iphone.»

Selv forlot han Nokia da selskapet solgte unna mobiltelefon-enheten i 2014, og måtte ta de første tøffe skrittene på veien mot et nytt liv som gründer. Et av problemene var at så fort han forsøkte å starte for seg selv, så mistet han retten til arbeidsledighetstrygd.

«I Finland kan du være en tidligere Nokia-ingeniør med mange ferdigheter, men likevel være dømt til arbeidsledighet hvis du ikke har råd til å ta risikoen», sier han i dag. «Det du trenger da, er en bro som kan ta deg over dødens dal.»

Eksperimentet. Olli Kangas er sosialingeniøren som for tiden er satt til å tegne og teste denne broen. I kantinen til Det finske akademiet forteller han om regjeringens grunner til å ville eksperimentere med en form for statlig utbetalt grunninntekt.

«Det skjer ganske store forandringer i arbeidsmarkedet», konstaterer han. «Vi får stadig flere selvstendig næringsdrivende og frilansere, og deres sosiale trygghetssystem er for dårlig.»

De fleste av de nye arbeidsplassene skapt på 2000-tallet er av denne typen, og i dag utgjør gruppen rett over 10 prosent av den finske arbeidsstyrken. Som i Norge har de få sosiale rettigheter, og må for eksempel legge ned enkeltmannsforetaket eller bedriften for å få dagpenger. Denne utviklingen, sammen med en arbeidsledighet som over lengre tid har ligget på rundt 8 prosent, har for alvor brakt ideen om en basisinntekt, eller en ubetinget statlig grunninntekt, inn i sentrum av den finske politikken. Tanken er at en slik grunninntekt skal kunne fungere både som et bedre sikkerhetsnett og som en risikokapital i et arbeidsmarked preget av digitalisering og global konkurranse.

«Nokia er et godt eksempel på hvor raske de økonomiske svingningene er nå for tiden», sier Kangas. «De kom på 1990-tallet, siden var det en stor boom som varte i to tiår, og så var de borte. Den finske økonomien er liten og svært avhengig av eksport, så det som skjer i utlandet, har veldig stor påvirking på hva som skjer her hjemme.»

2000 langtidsledige mottar 560 euro i måneden helt uten betingelser, og målet er å se om sysselsettingsgraden i gruppen dermed vil gå opp. 

For øyeblikket er det kun arbeidsledige som er målgruppen for første fase i det finske eksperimentet: 2000 langtidsledige mottar 560 euro i måneden helt uten betingelser, og målet er å se om sysselsettingsgraden i gruppen dermed vil gå opp. Deltagerne får omtrent det samme de ellers ville fått i arbeidsledighetstrygd, men altså uten krav om å søke arbeid og uten å kunne miste støtten.

«I dag er det slik at hvis arbeidsinntekten stiger, så faller etter hvert arbeidsledighetstrygden bort», forklarer Kangas. «Det skaper store disincentiver. Det skal høye lønninger til for at det skal lønne seg å arbeide.»

Eksperimentet er altså pr. i dag et begrenset arbeidsmarkeds-tiltak, en hypotetisk stimulus for å få flere i arbeid. Det prinsipielt viktige er likevel at det er første gang en form for statlig grunninntekt betales ut innenfor rammene av den nordiske velferdsstaten, om enn altså kun til en svært liten gruppe mennesker.

Det er første gang en form for statlig grunninntekt betales ut innenfor rammene av den nordiske velferdsstaten.

Tanken er likevel at eksperimentet fra 2018 også skal utvides til å gjelde en større gruppe med lave inntekter, som frilansere og selvansatte. Initiativtager er det finske Senter-partiet som for tiden er i koalisjonsregjering med det konservative Samlingspartiet og de nasjonalistiske Sannfinnene.

Kan ta slutt. Både oppslutningen om og motstanden mot en form for statlig utbetalt grunninntekt går likevel på tvers av de politiske blokkene i Finland. Det vil ifølge Kangas uunngåelig sette farge på utfallet av første eksperimentfase.

«Hvis det viser seg at arbeidsdeltagelsen går opp, så vil fagbevegelsen, sosialdemokratene og de konservative vise til at innføringen av ekte universell grunninntekt uansett vil være økonomisk ugjennomførbart», sier han. «Hvis arbeidsdeltagelsen derimot går ned, så vil De grønne, Senterpartiet og Venstrealliansen si at det er naturlig, siden dette nettopp ikke var et eksperiment med ekte universell grunninntekt.»

Uansett fortolkning og resultat er det lite sannsynlig at alle finner i nær fremtid vil få utbetalt 560 euro eller mer i måneden uten noen form for obligatorisk motytelse. For det første vil betalingen av en slik modell ifølge Kangas' egne beregninger måtte bety en flat skattesats på 40 prosent av all annen inntekt, hvilket det ifølge en meningsmåling er liten støtte for. Samtidig er det politiske langtidsvarselet i Finland mindre gunstig for realiser-ingen av en ekte universell grunninntekt.

«Mest sannsynlig blir neste regjering ledet av sosialdemokratene, og da er det slutt med eksperimentet og diskusjonen. I det minste hvis partiet holder fast på sin linje. For de kommer ikke til å godta en form for ubetinget grunninntekt. Det vil måtte være en form for aktiveringselement bygget inn i modellen», spår Kangas.

Zoom ut. I en tidligere småkårsvilla rett over elven fra gamle, ærverdige Åbo Akademi, sitter en av pionérene innen den nordiske borgerlønnbevegelsen. Jan Otto Andersson, pensjonert professor i sosialøkonomi, har i over fire tiår vært en pådriver for å få innført en statlig grunninntekt til alle, og mener nå en form for borgerlønn er det eneste som kan redde både sosialdemokratiet og den nordiske velferdsstaten.

«Ifølge en ny rapport er det 79 000 menn i arbeidsfør alder i Finland som ikke er i jobb, som ikke søker arbeid, som ikke studerer og som ikke har sykepensjon» forteller han. «De fleste er langtidsarbeidsløse som har gitt opp, eller ungdom som bare henger. Det er et tegn på at systemet ikke fungerer som det er tenkt.»

Allerede på midten på 1980-tallet definerte Andersson borgerlønn som en sentral pilar i en rødgrønn politikk. Fra først å ha sett på denne sosialpolitiske revolusjonen som en fremtidig nødvendighet på «kapitalismens vei til kommunismen», når roboter før eller siden vil frigjøre alle fra fremmedgjørende arbeid og dermed indirekte realisere Marx' visjon, formulerte han siden ideen som et grønt alternativ der folk skulle jobbe mindre og dermed opprettholde sysselsettingsnivået uten behov for en miljøødeleggende økonomisk vekst.

«Det er mange begrunnelser for en statlig grunninntekt, men det er nok økningen i det såkalte prekariatet som er det viktigste akkurat nå», presiserer pionéren. «Det dreier seg ikke lenger om å frigjøre seg eller minske arbeidstiden, hvilket var ideene på 1970- og 80-tallet.»

Tviholder på arbeidslinjen. Utopiske entusiaster er i dag tvert imot borgerlønntankens verste fiender, ifølge Andersson som viser til det sveitsiske forslaget om en månedlig utbetaling på 2500 sveitserfranc, som ble grundig nedstemt i fjor. Men i Finland handler altså diskusjonen mer nøkternt om hvordan man kan rasjonalisere og justere et sosialt sikkerhetsnett som ikke lenger er tilpasset utviklingen på arbeidsmarkedet.

«Systemet som vokste frem under den fordistiske* gullalderen, er ikke det optimale i dagens situasjon. Og når det nå oppstår populistiske protester, er det veldig viktig å komme med noe som kan gi nye muligheter, nye måter å leve på», sier Andersson.

Den modellen Andersson ser på som mest realistisk, er todelt og skiller mellom en lavere ubetinget grunninntekt som alle skal motta – og et høyere utbetalingsnivå som krever en form for delaktighet.

«Da jeg skrev om disse sakene på begynnelsen av 1980-tallet, snakket jeg om en borgerinntekt og en borgerlønn», forklarer Andersson. «Den første er garantert, og så har du mulighet til å få ekstra penger om du er aktiv på en måte som samfunnet verdsetter. Politisk ville nok det være det mest sannsynlige å få til.»

Fagbevegelsen og sosialdemokratene, arkitektene bak den tradisjonelle velferdsstaten, utgjør den harde kjernen i motstanden mot en form for universell grunninntekt, både i Finland og Norden for øvrig. De holder stadig fast på den såkalte arbeidslinjen, der fast ansettelse er normen, og viktige sosiale ytelser stadig knyttes til lønnsinntekten.

Men som Andersson fremhever, er det for tiden fagbevegelsen og sosialdemokratene, arkitektene bak den tradisjonelle velferdsstaten, som utgjør den harde kjernen i motstanden mot en form for universell grunninntekt, både i Finland og Norden for øvrig. De holder stadig fast på den såkalte arbeidslinjen, der fast ansettelse er normen, og viktige sosiale ytelser stadig knyttes til lønnsinntekten. Det er ifølge Andersson en stor tabbe.

«Fagbevegelsen vil måtte endre sin strategi og integrere en statlig grunninntekt i sin tenkning», sier han. «For nå blir det stadig mer misnøye med fagbevegelsen fordi de har vanskeligheter med å gjøre noe for prekariatet, som frilansere og de med nullkontrakter som ikke dekkes av avtalene med næringslivet. Nå blir fagbevegelsen syndebukken, hvilket er alvorlig.»

Og selv om Andersson ser på borgerlønn som en mulig løsning for et sosialdemokrati i krise, er han også rask med å fremheve at hvis den liberalistiske høyrefløyen får diktere premissene, kan et system med en statlig utbetalt grunninntekt fort realisere sosialdemokratenes verste mareritt.

«Den profilerte finske forretningsmannen Björn Wahlros har foreslått en veldig høy grunninntekt, men samtidig vil han at den enkelte skal betale for skole, sykehus og andre tjenester», sier Andersson. «Hvis man innfører en slik inntekt, og samtidig forverrer det offentlige tilbudet, så er ikke det akkurat i sosialdemokratiets ånd.»

Sosialdemokratisk modell. Kanskje er Andersson i ferd med å bli hørt, for i Finland er nå en ung generasjon sosialdemokrater i ferd med å endre partiets posisjon. I det minste delvis.

«Vi vil alltid ha målet om full sysselsetting og se på arbeidet som en verdi i seg selv», understreker Matias Mäkynen, medlem av styret i det sosialdemokratiske partiet.

«Men samtidig kan man erkjenne at det finnes stadig flere som befinner seg mellom heltidsansettelse og arbeidsledighet.»

Mäkynen er mannen bak det mange nå ser på som den politisk mest gjennomførbare modellen for et reformert sosialt sikkerhetsnett i Finland.

«Sosialdemokratene har alltid bare sagt nei til en grunninntekt og sagt at det går bra med den modellen vi har nå», sier han. «Men under riksdagsvalget i 2015 ble det klart at vi ikke kan vinne denne diskusjonen gjennom å si at alt er bra.»

Dette ble sporen til utviklingen av en ny generell støtteordning i samarbeid med blant annet eksperter i det finske motstykket til LO, og i februar ble den vedtatt som utgangspunkt for det sosialdemokratiske moderpartiets arbeid frem mot en ny sosialpolitisk plattform.

Det nederste nivået i denne modellen er en form for statlig finansiert grunninntekt som automatisk og uten byråkrati skal gis til alle som faller under en definert månedlig minsteinntekt.

«I diskusjonen rundt en garantert grunninntekt synes mange bare å tenke på en sum», sier Mykänen. «De grønne vil gi 640 euro til mennesker, mens Venstrealliansen sier de vil gi 1000 euro eller 930 euro. De sier ikke hva de baserer disse summene på.»

Selv baserer han sin modell på det finske forbruksforskningsinstituttets undersøkelse av hvor lite det går an å leve for i Finland pr. måned. I 2015 var svaret 675 euro, etter at boutgiftene som er underlagt en separat trygdeordning, er trukket fra. Ifølge forslaget skal staten så garantere for minimum 520 euro i måneden, hvilket er 20 prosent under minimumsbudsjettet. Arbeidsledige, syke, studenter og nybakte foreldre skal på sin side få dekket hele det månedlige eksistensminimumet, mens man for eksempel under videreutdanning skal kunne få 20 prosent over budsjett.  

Hvis arbeidsmarkedet i fremtiden forandres radikalt, med roboter som tar over stadig flere arbeidsplasser, så kan grunninntekten på sikt kanskje også bli permanent. 

Ideen bak tretrinnsmodellen er å forene elementer fra en grunninntektsmodell med tradisjonelle sosialdemokratiske verdier, hvilket nødvendigvis skaper visse spenninger. Til de arbeidsledige stilles det selvsagt krav til aktiv arbeidssøken, og Mykänen forteller at det også sannsynligvis blir en tidsbegrensning på hvor lenge man betingelsesløst kan forbli også på det nederste trinnet.

«Det kan for eksempel bli stilt krav om at du må ta imot et arbeidstilbud for å hindre at summen går ned eller faller helt bort», sier han, og legger til at det i dag kanskje kan passe at man får en uvilkårlig garantiinntekt i opptil tre måneder.

Samtidig holder han det åpent at hvis arbeidsmarkedet i fremtiden forandres radikalt, med roboter som tar over stadig flere arbeidsplasser, så kan grunninntekten på sikt kanskje også bli permanent. 

Velferdsstaten, versjon 2.0. Til tross for det finske eksperimentet, kan det med andre ord synes som om en ubetinget, statlig garantert grunninntekt til alle, i beste fall ligger et stykke inn i fremtiden. Samtidig fremstår det unektelig som noe paradoksalt at en form for borgerinntekt overhodet kan bli sett på som en løsning innenfor en velutviklet nordisk velferdsstat. Tradisjonelt er ideen blitt testet ut i land med dårlig utbygd eller nærmest ikke-eksisterende sosialt beskyttelsesnett, som USA, Iran og Namibia.

Er ideen egentlig en fremmed fugl på våre sosiale breddegrader?

Pauli Kettunen, en av Finlands fremste eksperter på den nordiske velferdsstaten, forteller om hvordan to grunnleggende prinsipper i etterkrigstiden ble bundet sammen i de nordiske landene.

«Mye i den nordiske modellen har utviklet seg gjennom en kombinasjon av et sosialt medborgerskap og normaliteten av lønnsarbeidet», sier han. «Man har en grunntrygghet, men samtidig inntektsrelaterte fordeler på alle områder med sosial risiko.»

Disse to ideene flettes gjennom sosialpolitikken inn i hverandre slik at man både har en universell rett til barnebidrag og minstepensjon, men også ytelser som arbeidsledighetstrygd, sykepenger og fødselspermisjon knyttet til lønnsinntekten. 

Nå er altså spørsmålet hva som skjer når lønnsarbeidets normalitet er på vikende front.

Men nå er altså spørsmålet hva som skjer når lønnsarbeidets normalitet er på vikende front. For Kettunen er det ikke overraskende at dette spørsmålet først formuleres i Finland der sosialdemokratene har vært mindre dominerende enn i for eksempel Norge og Sverige.

«Politiske krefter med bakgrunn i et jordbruker-etos har lagt forutsetningene for atypiske, ikke-lønningsbaserte former for arbeid i Finland», mener han. «Man kan si at det er styrken til Senterpartiet som har bragt denne synsvinkelen inn i politikken.»

En statlig garantert grunninntekt utfordrer velferdsstatens sammenflettede grunnprinsipper, men utvider samtidig det sosiale medborgerskapet i form av en ny universell ordning som begynner der barnebidraget stopper og slutter der alderspensjonen begynner.

«Tanken om en grunninntekt har potensial til å motvirke den typen av rettigheter og plikter som dominerer innenfor en form for kontraktuell tenkning som også finnes i en del nye ideer om velferdsstaten», sier Kettunen. «En grunninntekt kan redde velferdsstaten i den forstand at den kan redde universalismen som på flere hold er i ferd med å vannes ut.»

Det handler med andre ord om den nordiske velferdsstaten versjon 2.0. Spørsmålet er hvem som kommer til å levere programvaren.