Beklagelsen. Det har vært 100 år med mye smerte, mange nederlag og både kollektive og personlige tragedier. Inntil kong Harald ga samefolket en unnskyldning ved åpningen av Sametinget i 1997: «Den norske stat er grunnlagt på territoriet til to folk – nordmenn og samer. I dag må vi beklage den urett den norske stat tidligere har påført det samiske folk gjennom en hard fornorskingspolitikk», sa kongen.

Slike ord var utenkelige i 1917. På den tid brydde ikke nasjonalstatene seg om en liten minoritet i nord som oppførte seg som riksgrenser ikke fantes. Holdningen var at samene var et mindreverdig folk, og forskere røvet samiske gravsteder for å studere hodeskallene og få påstanden bekreftet.

Frem fra glemselen. Elsa Laula Renberg (1877–1931) var den sterke skikkelsen hos det grenseløse folket. Hun oppnådde å få audiens hos kong Oscar 2 for å tale sitt folks sak. Denne modige reindriftskvinnen med røtter både på svensk og norsk side tok jordmorutdannelse i Stockholm og viet livet sitt til kampen for samisk språk, kultur og rettigheter. Hun ledet arrangementskomiteen for 1917-møtet, og komiteen besto for øvrig bare av kvinner.

Arbeiderparti-legenden Martin Tranmæl var en av innlederne på møtet.

I både norske og svenske aviser fikk Elsa Laula Renberg gjennomgå, hun ble kalt rabulist, og noen mente hun var gal. Også blant sine egne møtte hun motbør. Men Adresseavisen omtalte henne med respekt i 1914:

«Lapperne er like mottagelige for kundskaper og oplysning som andre folk. Som et levende bevis paa dette sto hun der selv, den lille kloke lappekvinde i sin vakre nationaldragt og talte saa greit og klart for sit folks sag.»

Holdningen var at samene var et mindreverdig folk, og forskere røvet samiske gravsteder for å studere hodeskallene og få påstanden bekreftet.

Dagens samer beundrer Elsa Laula Renberg, og hennes innsats vil bli hyllet under de ulike markeringene av 100-årsjubileet. Men det er først i nyere tid at hennes eget folk har stiftet bekjentskap med den historiske skikkelsen.

– Først da jeg tok samisk grunnfag på Universitetet i Oslo støtte jeg på Elsa Laula Renberg. På skolen i Kautokeino hadde det samiske ingen plass, alt dreide seg om norsk språk og historie, sier professor Ole Henrik Magga, tidligere president i Sametinget og sentral samepolitiker helt siden Alta-striden i 1979–80.

Samer mot samer. 1917-møtet ledet til samisk organisering, men fremtiden var mørk. Norge var en ung stat som hadde nok med seg selv, det var ikke tid for å vende øret til en liten minoritet som visst betraktet riksgrenser kun som streker på kartet. Nasjonalisme vant terreng i mellomkrigstiden, og Elsa Laula Renberg døde av tuberkulose på sykehuset i Brønnøysund i 1931, bare 53 år gammel.

Ingen talte samenes sak med styrke lenger. I stedet kom det en bølge av tiltak for å fornorske samene. En forsvarsløs minoritet spredt bosatt langs fjorder og på store vidder, var et lett bytte. Samiske barn ble sendt til skoleinternater der alt det samiske skulle viskes bort. De kom til en skole som kun ga undervisning på norsk, et språk de ikke skjønte et ord av, og de pugget salmevers uten å ane hva de sang om. Kirken spilte på lag med myndighetene.

1917-møtet ledet til samisk organisering, men fremtiden var mørk. Norge var en ung stat som hadde nok med seg selv, det var ikke tid for å vende øret til en liten minoritet som visst betraktet riksgrenser kun som streker på kartet.

En nasjonal samekomité ropte varsku i 1960. Samisk språk var truet, og det måtte iverksettes tiltak for å redde restene av språk og kultur. Samer i Karasjok hadde strevd lenge med å bli norske og følte seg truet av komiteens forslag.

«Vi er dypt uenig i ’Samekomiteens’ målsetting når det gjelder den framtidige såkalte ’Samepolitikk’. Vi vil derfor med alle midler motsette oss ethvert tiltak som har til formål å bevare den samiske befolkning i et eget organisert samfunn i indre Finnmark. Vi protesterer mot alle tiltak som nødvendiggjør opprettelsen av spesielle organer for samene, og vi henstiller i den forbindelse om at ’Samisk Råd’ for Finnmark snarest må bli oppløst. Vi mener komiteens framlegg om ytterligere innføring av samisk i skolen vil være et skjebnesvangert tilbakeslag, som vil tvinge utviklingen tilbake og skape store vansker for vår ungdom i deres framtidige eksistens», het det i den såkalte påskeresolusjonen fra folkemøtet i Karasjok i 1960.

De siste bastioner. Kautokeino var et mer homogent samisk samfunn uten sterke norske personligheter som drev fornorskingen frem. Sammen med Tana var Karasjok og Kautokeino de siste bastionene for samisk språk og kultur. Det var først og fremst her språk og kultur kunne leve videre, men mange samer hadde selv gitt opp.

Fornorskingen hadde nesten lyktes. Samefolket var sterkt splittet. Særlig i kyst- og fjordstrøkene hadde norsk språk helt overtatt. Folketellinger viste at i løpet av en generasjon var et flertall samer blitt til en stor norsk majoritet. Mange ville ikke vedkjenne seg sin egen identitet. Det kostet mye å stå frem som same, og var det nødvendig? Hvilken fremtid hadde egentlig samisk språk og kultur?

– Jeg er språkløs. I dag antas det at kanskje så mange som 2/3 av samene i Norge har mistet sitt morsmål, og kun snakker norsk. Foreldre som selv snakket samisk, ga ikke språket videre til sine barn. Historiker Henry Minde i Tromsø mener det vil ta minst 120 år med dagens bevilgninger til Sametinget og samiske formål før det kan sies å være brukt like mye offentlige midler på å gjenoppbygge den samiske kulturarv, som det ble brukt på å utslette den under fornorskningspolitikken fra 1850 til 1980. Språk er en viktig kultur- og identitetsbærer for et folk. I 2017 holdt sametingspresidenten for første gang sin nyttårstale på norsk.

– Jeg er språkløs. Fornorskingen tok vårt språk, og jeg har ikke greid å ta det tilbake igjen. Jeg vet at dette skuffer en del av mitt folk. For dem er det viktig at en sametingspresident snakker samisk. Og jeg forstår dem. Særlig gjennom mine barn blir jeg påminnet om gaven hjertespråket er. Det gir dem tilgang på visdommen og hemmelighetene som ligger gjemt i ordene, sa sametingspresident Vibeke Larsen (Ap). Hennes egne barn er samisktalende.

Noen samer følte seg krenket av at deres president henvendte seg til dem på norsk, og slo av TV-en. 

Noen samer følte seg krenket av at deres president henvendte seg til dem på norsk, og slo av TV-en. Vibeke Larsen svarte at samer må slutte å kaste skam over hverandre. Språket er samefolkets kulturbank, men også en kilde for splittelse og strid.

I dag er grunnlaget for norsk samepolitikk at samisk språk skal styrkes. Virkemidlene er blant annet et samisk språkforvaltningsområde som gir kommuner plikter og samisktalende rettigheter. Samene har fått sitt folkevalgte organ, Sametinget. Og det som het Statens umatrikulerte grunn i Finnmark, er blitt til Finnmarkseiendommen, med sterk innflytelse fra Sametinget.

Oppgjør med nordmenn. Men språk provoserer. På Tromsø Museum henger veiskiltet Kåfjord/Gaivuotna, det samiske kommunenavnet er gjennomhullet av kuler. Og tidligere ordfører i Tromsø, Høyres Jens Johan Hjort, ble kalt sviker da han på samefolkets dag 6. februar 2012 iførte seg ei kofte og holdt en tale på samisk. Koften var gitt i gave til byens ordfører fra den samiske befolkningen noen valg tidligere, men hadde hengt ubrukt i skapet. Hjort hadde øvd lenge på uttalen og var stolt da to små, koftekledde samejenter kom bort til ham etterpå: – Vi forsto hva du sa!

Jens Johan Hjort har tatt et knallhardt oppgjør med nordmenn som blir i harnisk bare de hører snakk om tiltak for å beskytte samisk språk, samtidig som han beklager motstanden også fra eldre med samisk avstamming som fornekter sitt opphav.

– Man kan ikke bebreide dem. De er blitt utsatt for en knallhard, villet fornorskingspolitikk fra norske myndigheters side. De er ikke bare fratatt sitt språk. Norske myndigheter har attpåtil frarøvet dem stoltheten over sin enestående kultur, skriver Hjort på sin blogg i Nordlys. Jens Johan Hjort ble senere medlem av det regjeringsoppnevnte Samisk språkutvalg som i fjor overleverte sin innstilling «Hjertespråket» til kommunal- og moderniseringsminister Jan Tore Sanner, med forslag til flere tiltak for å bevare samisk språk.

Kriterier for samisk tilhørighet. Dagens hovedarena for den samepolitiske debatten er Sametinget, som har sin administrasjon og møtesal i et særpreget bygg på bakkekammen over Karasjokelva.

Det første Sametinget ble åpnet av kong Olav i 1989. I dag vil noen hevde at Sametinget er blitt en byråkratisk resolusjonskvern uten beslutningsmyndighet og med sviktende legitimitet i den samiske befolkningen. I 2013 ble det avgitt 9919 stemmer til sametingsvalget, og valgdeltagelsen har sunket fra 75,9 prosent av de stemmeberettigede i 1989 til 59,4 ved siste valg.

Kriteriene for å kunne stå i valgmanntallet, er at man føler seg som same, og at minst én av oldeforeldrene hadde samisk som 'hjemmespråk'. Det er de videste kriteriene i Norden, i Sverige og Finland kreves det at en av besteforeldrene var samisktalende.

Laila Susanne Vars, tidligere visepresident i Sametinget og i dag den norske regjeringens kandidat til å bli medlem av FNs ekspertråd for urfolkssaker, forsvarer de vide manntallskriteriene i Norge. Vars var ferdig utdannet jurist som 24-åring og tok sin doktorgrad innen rettsvitenskap. I dag er hun direktør ved Kautokeino-avdelingen av Norges nasjonale institusjon for menneskerettigheter som ble opprettet av Stortinget i 2014 og har som oppgave å fremme og beskytte menneskerettigheter i tråd med Grunnloven, menneskerettsloven, øvrig lovgivning, internasjonale traktater og folkeretten.

– Også de som har mistet sitt språk, må ha anledning til å avgi stemme og bli valgt, sier Vars. Hun var initiativtageren til et nytt samisk parti, Arja, som har flere representanter i Sametinget.

Sosialantropolog Ivar Bjørklund har i en kronikk i Nordlys uttrykt frykt for at Sametinget skal bli utvannet og fremstå som en arena for partipolitisk taktikkeri eller næringsmessige interesser, og ikke være i stand til å ivareta sin forpliktelse om å arbeide for å sikre og utvikle samisk språk, kultur og samfunnsliv. Bjørklund viser til at man kan definere sin etniske tilhørighet innenfor rammen av åtte oldeforeldre, og hevder at 3/4 av den voksne befolkning i Finnmark dermed kan være stemmeberettiget.

– Jeg er ikke redd for at noen skal bli valgt inn med motiv om å ødelegge Sametinget. Det samiske samfunnet er sterkt i dag. Jeg forstår dem som vil vektlegge kunnskaper i samisk tyngre. Selv var jeg heldig som vokste opp i Lahpoluobbal med samisk som morsmål. Men fornorskingen tok språket fra mange. De er uskyldige ofre for den politikken, og vi kan ikke straffe dem dobbelt. Sametinget må omfavne alle, sier Laila Susanne Vars.

«Fornorskingen tok språket fra mange. De er uskyldige ofre for den politikken, og vi kan ikke straffe dem dobbelt. Sametinget må omfavne alle», sier Laila Susanne Vars.

– I stedet er det viktig at vi får nedsatt en sannhetskommisjon som kan granske følgene av mange tiår med hard fornorskingspolitikk. Det vil fortelle oss vår historie og samtidig gi kunnskap til det norske samfunnet, for denne triste epoken er for lite omtalt både i læremidler og historiebøker, mener Vars.

Kautokeino-kvinnen og tobarnsmoren venter nå spent på om FN vil utnevne henne som medlem av ekspertrådet for urfolkssaker, hvor hun eventuelt skal være talskvinne for de arktiske folk. FN tar avgjørelsen 24. mars, og hun er én av to kandidater som gjenstår.

Krever sannhetskommisjon. Både Sametinget og Samisk kirkeråd har sluttet seg til kravet om at det må oppnevnes en sannhetskommisjon for å få gransket følgene av fornorskingen. Regjeringens svar har vært at det ikke er behov for en slik kommisjon, og viser til at opprettelsen av Sametinget, sameloven, og at en egen grunnlovsbestemmelse er begrunnet i fornorskningspolitikken.

Statssekretær Anne Karin Olli påpeker overfor NRK at Samefolkets fond ble opprettet i år 2000 og er ment å være en kollektiv erstatning. Fondet var opprinnelig på 75 millioner kroner og bevilget årlig midler til ulike samiske kulturtiltak, i dag er det omgjort til en årlig bevilgning over statsbudsjettet på 5 millioner kroner.

Laila Susanne Vars mener det ikke er et nederlag at samer i dag arbeider for å oppnå de samme målene som Elsa Laula Renberg ivret for på samemøtet i Trondheim i 1917.

– Vi er på vei, og vi har større ressurser og muligheter for å oppnå resultater i dag. Men fortsatt er det slik at samiske barns språkrettigheter i barnehage og på skole er avhengig av deres postadresse. Et folks muligheter og rettigheter må ikke være forskjellig fra kommune til kommune. Vi jobber også for å få på plass en nordisk samekonvensjon og håper de tre same-tingene og regjeringene kan slutte seg til den, sier Vars.

– Konvensjonen vil harmonisere lover og rettigheter på tvers av landegrensene, og det vil være et stort fremskritt.